Innseilingen til de lykkelige øyer, Oluf Wold-Torne 1911, Nasjonalmuseet Samlingen.

Holmsbumalerne
– med en spirituell forbindelse?

Tekst: Sissel Jenseth, skribent og daglig leder i Dialogos. 

2018 utkom en bok om kunstnerkolonien på Holmsbu av Målfrid Ravnåsen Vangen. Her henvises det til en forbindelse med antroposofien, Rosenkreutz og Goethes fargelære. Søndag 22. september 2019 arrangerer vi tur til Holmsbu i samarbeid med forfatteren for å gå i malernes fotspor i Støa, Jahrskogen og Holmsbu Billedgalleri

«DE LYKKELIGE ØER» 

Det var Oluf Wold-Torne (1867-1919) som oppdaget Holmsbu i 1911. Han inviterte med seg malervennene Thorvald Erichsen (1868-1939) og Henrik Sørensen (1882-1962). Denne trioen var det som skulle danne grunnlaget for begrepet «Holmsbumalerne» og en av Skandinavias største kunstnerkolonier – og lengstvarende, i hele 50 år, før den ebbet ut med Henrik Sørensens død i 1962. 

På det meste skal det sommerstid ha vært rundt 40 kunstnere i Holmsbu. Tilholdsstedet var Støa, en kilometer sør for Holmsbu ladested ved Drammensfjorden. Her malte Oluf Wold-Torne bildet «Innseilingen til de lykkelige øer» i 1911, som er et av hans hovedverk. Tittelen var betegnende for stemningen de opplevde. Friluftsmaleriet sto i fokus, og kunstnerne dyrket landskapet eller malte hverandre og badegjestene. Området var rikt og variert; med rød granitt i svabergene, blinkende vann, furutrær, hvite trehus og blomstrende frukthager. Bakenfor lå den mørke skogen. Over fjorden så man Knivsfjellet og Bergeråsen. Ifølge Henrik Sørensen skal Bergeråsen være verdens mest malte fjelltopp, nest etter Vesuv. 

«Holmsbumalerne» Henrik Sørensen, Thorvald Erichsen og Oluf Wold-Torne med datteren Ragna. Foto: Stiftelsen Holmsbu Billedgalleri.

SPIRITUELL FORBINDELSE 

Det var først og fremst lyset som bragte kunstnerne til Støa. I en artikkel fra 1935 skrev Henrik Sørensen: «Fordi Holmsbo og især Støa og Jarenskogen er så skjønn, rikartet og har et herlig ‘lys’ som vi malere kaller denne sølvblå, varme soldisen som kommer inn med sønnavinden – og svøper hele sommerherligheten inn i noe halvt uvirkelig spill av nær og fjern. Oluf Wold-Torne og Thorvald Erichsen er mestre i dette ‘lys’». 

Thorvald Erichsen kjente til Goethes fargeteori, og Sørensen betegnet ham som «Goethes lysvandrer». Samtidig kalte han begge vennene for «de gode mestre i Rosenkreutzernes hellige og hemmelige selskap». De var kjent med antroposofien og hadde vanket i Einar Lunde krets på Lillehammer. Det antas at de skal ha hørt Rudolf Steiner forelese i Oslo, og antroposofen og maleren Hallvard Blekastad anså de tre som sine læremestre. 

Da Alf Rolfsen skrev boken Thorvald Erichsen (1931), henviste han til det mystiske og egenartede ved Erichsens kunst og omtalte hans produksjon som «lyrikk, den reneste, det absolutt personlighets-forglemmende, en anropelse av lyset […] det dypeste av alle mysterier: at vi lever i en verden av lys». Erichsen skal ha blitt svært oppildnet av denne tolkningen, og han skrev til Sørensen: «Rolfsens er et digterverk, Einar Lundes var vildt begeistret, for det var ‘antroposofisk’. Det er vel også på en maade rigtig. Det har noget tilfælles med de gamle mysteriefortællinger!! Det er inderlig godt gjort. For meg som er saa uforstaaende, lige overfor den aandsprocess er det gaadefuldt.» Både Erichsen og Sørensen abonnerte på tidsskriftet Vidar, og Erichsen hadde liggende flere artikler om Goethes fargelære i leiligheten sin. I disse skrev han stadig notater. Antakelig ble han kjent med Goethes fargeteori i 1890-årene, da han og Wold-Torne var en del av det symbolistiske kunstmiljøet i Paris. 

Ragna på verandaen, Henrik Sørensen 1925, Nasjonalmuseet Samlingen.

SOMRENE I STØA 

Fjordbåtene brukte fem timer på å frakte passasjerene fra Kristiania til Holmsbu. Nedlesset med svære malerkasser og kofferter ankom kunstnerne Hurumhalvøya. Oluf Wold-Torne leide seg inn hos «Mor Røed» i Støa med kona Kris og datteren Ragna. Huset eies i dag av kommunen og brukes som lokale for de årlige sommerutstillingene. Thorvald Erichsen bodde på hotellet det første året. 

Henrik Sørensen holdt til i nabohuset, en eiendom han kjøpte i 1929. Den store hagen ble det naturlige samlingsstedet i kolonien, og Søren, som han ble kalt, var den dominerende personen i kretsen. Men allerede i 1915 skal Wold-Torne utgytt sin frustrasjon over alle sommergjestene: «En kunstnerkoloni er ikke noe feriekoloni.» Han trengte arbeidsro og fikk idéen om å bygge et eget sommerhus bare noen hundre meter lengre sør. Det stod klart i 1919, men samme år døde Oluf Wold-Torne av spanskesyken. Vennene tok dødsfallet svært tungt, og da Henrik Sørensen og kona Gudrun fikk sin første og eneste barn i 1920, ble han oppkalt etter Oluf og fikk navnet Sven Oluf. Etter Wold-Tornes død, bodde Thorvald Erichsen fast i sommerhuset sammen med enken Kris og datteren Ragna, og etterhvert også hennes italienske ektemann, Alberto Rosati. 

Holmsbu Billedgalleri. Foto: Helge Høifødt, Wikipedia.

HOLMSBU BILLEDGALLERI 

Rett bak Støa ligger den «trolske» Jahrskogen med dype raviner og mosegrodde steinrøyser. Henrik Sørensen identifiserte seg veldig med naturen og brukte skogen som sitt friluftsatelier. Den ga ham en følelse av å være i en gotisk katedral der trestammene dannet søylene. Han var opptatt av at skogen skulle oppleves med alle sansene i intakt. Ingen fikk røyke eller bruke solbriller, og ingen trær skulle hugges. Etter hvert kjøpte han hele skogen. 

Og det var nettopp her Sven Oluf ruslet etter farens død i februar 1962. Det var påske og sønnen grublet over hva han skulle gjøre med farens bilder og alle minnene fra malerkolonien. Da slo idéen ned i ham. I dagboken skriver Sven Oluf: «I Holmsbu. Idé om st. Frans-aktig bygg til pappan i Jarskogen». I et intervju med Målfrid Ravnåsen Vangen i 2015 forteller han: «Det kom som lyn faktisk. Det var akkurat som om det tok fyr i meg. 

Jeg ble veldig inspirert.» Og han satte straks i gang. Fra dagboken 29. april 1962: «Tenker mye på min basilika i Jahrskogen.» 20. juli: «Tenker mye på rød granitt?» 11. mai 1963: «Nu gjelder det av alle ting å ikke ødelegge det storartede terrenget med dårlig arkitektur.» 

Museet ble bygd på dugnad av lokale venner fra sommeroppholdene i Holmsbu. Arbeidet startet 1963 med steinbryting og graving. Maskiner var forbudt. Steinen fra tomta skulle brukes og naturen måtte ikke ødelegges. Arkitekt og barndomsvennen Bjart Mohr tegnet kunstmuseet. For å finansiere bygget solgte Sven Oluf malerier han hadde arvet, blant annet
et par av Picasso og Braque. Han kjøpte også inn malerier til samlingen. 31. desember 1965 skriver han i dagboken: «Bygget i Støa – alt går som en drøm. Det hele under tak. Hele Holmsbuprosjektet går så glatt at jeg føler jeg er ledet av høyere vesener.» Allikevel drøyde det flere år før billedgalleriet kunne åpnes i 1973. Økonomien skal ha vært noe av årsaken. 

Museet i Jahrskogen glir fint inn i skoglandskapet. Det tar litt tid før man oppdager det på vei opp fra parkeringen. Innenfor dørene er det et bibliotek med Henrik Sørensens bøker og en fajansesamling fra 1700-tallet. Midt i galleriet ruver fem korintiske søyler fra 1200-tallet, hentet fra et kloster i Syd-Frankrike. Et stort glassvindu bringer naturen inn, som et tilsvar til motivet «Trollura i Jahrskogen». 

Museet ble bygd på dugnad av lokale venner fra sommeroppholdene i Holmsbu. Steinen fra tomta skulle brukes og naturen måtte ikke ødelegges. Foto: Stiftelsen Holmsbu Billedgalleri.

EN GOD SØNN 

Sven Oluf Sørensen skjenket Holmsbu Billedgalleri som gave til Hurum kommune, og i 2004 ble det konsolidert med Drammens Museum. På spørsmål om hvorfor dette bygget var så viktig for ham, svarte Sven Oluf i nevnte artikkel: «Jeg ville være en god sønn.» Og la til: «Jeg ønsket å skape et evig minne om disse kunstnerne. Disse tre sentrale i kolonien: Wold-Torne, Erichsen og Sørensen». I dagboken fra 11. juli 1964 uttrykker han en større tanke: «I en verden av marerittaktig smerte (krig, hat, intoleranse, tortur, naturens pine) gjelder det å ikke bidra til å gjøre den verre. Gjør ditt museum i Jahrskogen uendelig skjønn som et Renoir-billede.» 

Sven Oluf Sørensen var et halvt år første gang han kom til Støa, og han var der alle de påfølgende somrene. Han var utdannet atomfysiker og professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Han samarbeidet med Torger Holtsmark og var godt kjent med Goethe. I 1955-57 organiserte de en studiesirkel, bestående av Sven Oluf, André Bjerke, Arne Næss og Torger Holtsmark, for å undersøke forskjellen mellom Newtons og Goethes fargelære. Sven Oluf har også skrevet flere artikler i Libra, og i boken Fascinasjon og forargelse (Pax, 2000) skrev han om «Helmuth von Moltke og Rudolf Steiner – et skjebnedrama». Flere ganger var han å se på foredrag i Josefines gate 12. Da han døde i 2017, skrev Cato Schiøtz et lengre minneord om ham i Libra 1-2018. 

Sven Oluf Sørensen og Målfrid Ravnåsen Vangen i 2014. Foto: Privat.

BOKEN OM MALERKOLONIEN

I 2003 ga Sven Oluf Sørensen ut biografien Søren. Henrik Sørensens liv og kunst. Boken gir et nært bilde av kunstneren, og han drøfter farens kunst og gir interessante tidsbilder, både fra Paris og Norge – også om farens innsats under krigen. Men forholdet mellom far og sønn var i følge sønnen aldri nært, men svært lojalt. 

Sven Oluf gikk også lenge med planer om å skrive boken om malerkolonien i Holmsbu, men til sist valgte han å spørre kunsthistoriker Målfrid Ravnåsen Vangen. Hun arbeidet da ved Drammen museum og hadde skrevet hovedfagsoppgave om Henrik Sørensen. Hun aksepterte forslaget, og Sven Oluf kom med to gamle kofferter fulle av brev, utstillingskataloger, 200 foto og notater om malerier og ulike eiere. «Dette burde holde til en bok!» 

I arbeidet ble professor Sørensen hennes førstehåndskilde, og da de gikk rundt i Støa, sa han: «94 somre har jeg vært her … Hengekøyen hang der borte … På trappa her satt Mamman da Pappan malte henne … Det var voldsomt oppstyr da arkitekten Arno Berg (som leide nabohuset) skulle ta morgenbadet.» 

Sven Oluf rakk å lese det ferdige manuset til boken om kunstnerkollektivet.  Han var fornøyd og ga henne godkjent-stempelet: «Du går så i dybden. Det er så jækla godt dokumentert».  Høsten 2017 døde Sven Oluf, 96 år gammel, og sommeren etter utkom boken Innseilingen til de lykkelige øyer.

Huset i Støa. Foto: Sissel Jenseth.

I MALERNES FOTSPOR 

22. september 2019 er det mulig å bli med i malernes fotspor sammen med forfatter Målfrid Ravnåsen Vangen. Landskapet ligger der som for 100 år siden og lyset er det samme. Den 400 år gamle eika står ved parkeringsplassen. Malerkolonien bidro til at den ble fredet i 1957. Resten av Støaområdet ble fredet i 1994. Nede ved fjorden ligger fortsatt «Mor Røeds» rødmalte hus. I Jahrskogen står Sørensens atelier og Holmsbu billedgalleri. Derfra går turen til Holmsbu kirke fra 1887 som ble dekorert innvendig av kunstnerkolonien i årene 1952-1954. 

På Klokkarstua har en idealistisk gjeng overtatt det gamle kommunehuset som i dag går under navnet Kulturhuset Hovtun. Her er det åpen kafé og middagsservering. På Holtebrekk ligger Steinerskolen i Hurum og Askeladden Steinerbarnehage

KILDER

Søren. Henrik Sørensens liv og kunst, Sven Oluf Sørensen, Andresen & Butenschøn (2003).
Innseilingen til de lykkelige øyer. Historien om kunstnerkolonien i Holmsbu 1911-1961, Målfrid Ravnåsen Vangen, Skald (2018). 
«Jeg ville være en god sønn», Målfrid Ravnåsen Vangen, artikkel Drammen museum 2015.
«I malernes fotspor», Frank Tangen, artikkel Hurumhalvøya 2011. 

Artikkelen har vært trykket i tidsskriftet Mennesket 2019.