– samtale med museumsdirektør Audun Eckhoff på Lillehammer
AV DAG BLAKKISRUD OG SISSEL JENSETH
Aristoteles skal visstnok være opphavet til uttrykket: «Det springende punkt.» En dag han holdt på å observere hønseegg, la han merke til at noen av dem hadde en rød, bevegelig flekk i seg. Det var de befruktede eggene. Det Aristoteles så, var kyllinghjertene som hadde begynt å slå. Aristoteles hadde fått øye på noe helt avgjørende: Livets begynnelse og forutsetning. Så han ga det røde punktet et navn: «Punctus saliva» – den løpende flekk.
For meg er antroposofien det springende punkt: Når jeg tror å ha fanget punktet, er det plutselig et annet sted. Jeg tror å ha forstått hva det dreier seg om, men skjønner at det er omvendt. Dette skjer fordi antroposofi er liv. Det er det lille hjertet av levende fremtid, som banker i alt som kan bli til.
«Mennesket», tidsskriftet som du holder i hendene, ønsker å si noe om antroposofi, og om hva det vil si å være menneske. Vi forsøker både å ha et blikk på det som skjer i verden og på oss selv. Vi leter etter sporene av det som ligger bak, og forsøker å nøste i de trådene som dukker opp, og vi søker mennesker som kan bidra til fortellingen.
Så oppdager vi at en av våre fremste kunsthistorikere og museumsledere er steinerbarn! Audun Eckhoff. Vi gjør en avtale og setter kursen mot Lillehammer.
Å SAMLE TRÅDER
Vi ankommer Maihaugen presis klokken 13.00 som avtalt. Direktøren for Lillehammer museum tar imot i døren, og snart sitter vi ved et kafébord i Besøkssenteret med utsikt mot Mjøsa og byen.
Alt handler om å samle – tråder, sammenhenger, fortellinger. Audun Eckhoff ble for alvor kjent for det norske folk da han ble utnevnt til direktør for Nasjonalmuseet i 2009. Før det hadde han gjort seg bemerket med å utvikle museene i Bergen. Det milde ansiktet hans dukket stadig opp i avisene. Alle var glade. Endelig skulle det bli slutt på vanskelighetene rundt Nasjonalmuseet. Han var en som tok med seg både tiden og medarbeiderne inn i en skapende prosess. Etter åtte år ved museet, var han noen år i Arbeidsgiverforeningen Spekter, før Audun igjen var klar for en ny stor utfordring, Stiftelsen Lillehammer museum i Innlandet, der han startet opp på nyåret.
– Ja, dette er Innlandet og ikke utlandet, påpeker Audun, idet vi skotter ut mot tårnet på Garmo Stavkirke fra Lom. En kirke som ble bygget for tusen år siden, før den forfalt og ble gjenreist på 1200-tallet, og for hundre år siden ble flyttet hit til De Sandvigske Samlinger. Stavkirken inngår nå i Audun Eckhoffs rike. Her hersker han over en imponerende tidslinje; fra solsvidde og mørktjærede middelalderbygninger med opphav langt oppe i dalene, til moderne kunst i et bygg tegnet av Snøhetta. Etsteds imellom finner man Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Sigrid Undsets Bjerkebæk. Det går tråder både til Paris og Amerika, til Nobelprisen i Litteratur og OL i -94, men også det antroposofiske miljøet på Lillehammer.
KUNSTNER-KOLONI
For disse usynlige trådene er viktige. Også forbindelsene til Dornach, Rudolf Steiner og antroposofien. Med malere som Halvard Blekastad, Lars Jorde, Thorvald Erichsen med flere, og diktere som Olav Aukrust og Ivar Mortensson-Egnund. Den samlende personen i dette miljøet på Lillehammer var forretningsmannen og samfunnsbyggeren Einar Lunde (1875-1951). Egentlig ville han blitt maler, men 27 år gammel måtte han ved farens død overta forretningsvirksomheten. Så begynte Einar Lunde å produsere designmøbler, lenge før det uttrykket var tatt i bruk. Sammen med kona Eva åpnet de sitt hjem, der mange av landets beste kunstnere vanket. Disse utgjorde nærmest en kunstnerkoloni. Med sin generøse støtte til kunstnerne, kom Einar i besittelse av mange kunst-verk. Disse mente han burde glede et større publikum, og i 1921 skjenket han og kona 107 verdifulle bilder til Lillehammer by. Lundesamlingen, som den kalles, dannet grunnstammen i det som skulle bli Lillehammer bys malerisamling, i dag Lillehammer kunstmuseum.
Vi spør Audun om han kjenner noe til dette miljøet, der også Sophus og Betty Clausen var viktige personer. Sophus med sitt kompaniskap med Max Manus etter krigen og generalsekretær i Antroposofisk Selskap på 70-tallet. – Men nei, foreløpig er han «ny» på Lillehammer og ukependler med bolig i hovedstaden. Vi forteller at Einar Lunde fant veien til teosofien allerede i 1909 og ble en drivende kraft i Lillehammergruppen av Antroposofisk Selskap. Einar og Eva fikk ti barn, og ikke minst datteren Eva Lunde (1914-2015) kan takkes for sin store innsats for eurytmiutdannelsen her i landet. Som flere av sine søsken ble hun sendt til Dornach i Sveits for å gå på steinerskole da hun var 15 år.
EN TIME I SILKEBOKEN
Med dette knytter vi an til Audun Eckhoffs biografi. For også han ble et steinerbarn, i en alder av 10 år.
– Jeg begynte på vanlig skole, men trivdes ikke, forteller han. – Så mor tok kontakt med en steinerskolelærer hun kjente. Han het Johan Heier. De hadde tidligere arbeidet sammen i Fabritius forlag. Da hun la frem sine bekymringer, sa Heier: – Jeg har en femte klasse. Audun kan begynne der! Og slik ble det. Like før jul hoppet Audun fra fjerde klasse i offentlig skole direkte over i femte klasse på Rudolf Steinerskolen i Oslo. – Jeg kom inn i perioden da de holdt på med den greske mytologi og skjønte ikke så mye av det til å begynne med. Men det kom seg etter hvert. Johan Heier var en glitrende lærer.
Leksene kalte Audun «en time med silkeboken». Elevene skulle tegne og fargelegge det de hadde gjennomgått i periodeundervisningen samme dag. Og leksene skulle vare én time. Så når han kom hjem, stilte han eggeklokken på 60 minutter og satte i gang. – Jeg var glad i å tegne og kom lett inn i oppgaven. Når eggeklokken ringte, var jeg fri til å gjøre annet.
«En time med silkeboken» kalte han også bidraget sitt i boken Liv laga – Erfaringer fra Steinerskolen, som ble initiert av Svein Bøhn, Cato Schiøtz og Peter Normann Waage i 2010 og utkom på Arneberg forlag. Audun var en av 25 tidligere elever som der reflekterte over sin skolegang på steinerskolen.
DET ESTETISKE
– Det viktigste for meg med steinerskolen var vektleggingen av det estetiske, sier Audun, – og tegningene mine falt lett inn i det som kan kalles den karakteristiske steinerskole-estetikken. Konturer var tabu! Flatene skulle fylles. I møte mellom disse oppstod former og rom. – Jeg hadde det nok i meg fra før, samtidig som den estetiske sansen ble ivaretatt både av læreren og hele miljøet. Dette er jo også et sentralt punkt i pedagogikken. I tillegg var det hvordan det muntlige ble vektlagt. Et minimum av lærebøker, og lærerne som fortalte om alt mellom himmel og jord! Det oppmuntret en til å uttrykke egne opplevelser. En inderliggjøring av stoffet i tekst og tegninger. Denne siden av skolegangen har jeg hatt stort utbytte av, sier Audun. Likeledes evnen til å tenke tingene helt gjennom; hva ting betyr og hvor de kommer fra. – Det har jeg nytte av i alle slags situasjoner.
Det er tydelig at Audun Eckhoff så opp til læreren sin. Og nettopp dette er et springende punkt i steinerpedagogikken. Ser eleven opp til læreren, kan denne «beundringskraften» forvandle seg til selvstendighet i valg av idealer når eleven blir voksen. I et intervju i ukeavisen Ledelse høsten 2020, forteller Audun: – For noen år siden ble jeg som gammel elev bedt om å skrive et bidrag til en bok om Steinerskolen. Jeg sa selvfølgelig ja. En tid senere fikk jeg besøk av to av mine gamle lærere, blant dem min gamle klasseforstander, på kontoret mitt i Nasjonalmuseet. De ville overrekke den ferdige boken personlig. Det var veldig rørende. Lærerne var Svein Bøhn og Johan Heier, som da var 80 år.
NORGES INDRE HISTORIE
Auduns mest minneverdige tegning på Steinerskolen, i hans egne øyne, var da de hadde om Svartedauen. Tegningen hans forestilte dødskampen til et menneske med byllepest i et øde og gudsforlatt landskap. Med fargene svart, brunt, irrgrønt og gult. Perioden det ble undervist i het – karakteristisk nok for steinerskolen – Norges indre historie.
Senere, i sitt tidlige voksenliv, har Audun sett nærmere på de idéhistoriske røttene som steinerskolen bygger på, og han satte seg inn i noen av Rudolf Steiners ideer. Ikke alt kunne han bifalle, men han måtte bejae sin egen skolehverdag som foregikk på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Klassen hans var den første som gikk ut 9. trinn på Hovseter. – For meg var det utenkelig å gå på et vanlig gymnas etter steinerskolen, forteller Audun. I stedet ble det Forsøksgym slik flere av hans klassekamerater også gjorde.
Til slutt må vi spørre om hans verste opplevelse på steinerskolen, men Audun Eckhoff er altfor høflig til å gå inn på en slik problemstilling. Med sitt litt tilbakeholdte smil, sier han nei, det kan han ikke huske.
MED SANS FOR DYPERE SAMMENHENGER
Den som møter Audun Eckhoff for første gang, kan komme til å tolke ham like godmodig som hans ytre skulle tilsi. Men ganske snart får en oppleve noe annet. Bak det rolige blikket arbeider en intrikat og kompleks hjerne med glitrende og lynende synapser. Audun er skolert i bortimot alt og kan antagelig bringe enhver samtale til et dypere – eller høyere – nivå. «Das Nichts nichtet» siterer Audun fra Heidegger og ser en linje fra middelaldermystikken til Frankfurterskolen. Sitatet skal han benytte under åpning av den store utstillingen til Borgny Svalastog: Kirketekstiler 1984-2021. Utstillingen heter Dine boliger er meg kjær og vises i Sandvigsalen på Maihaugen frem til 19. september.
Vi får bli med inn i utstillingsrommene. Så overnaturlig vakkert. Bispekåper og antependier, liturgiske farger og nitide detaljerte broderier. Visstnok var det Moses som fikk en direkte beskjed fra Vårherre at hans bror Aron skulle bli den første prest og kles i vakre farger og edle stoffer. På Borgny Svalastogs vegne siterer Audun: «There is not enough of nothing» med henvisning til John Cage. Det er ikke nok av ingenting. Vi trenger mer av ingenting. Rommet der noe kan bli til, få utvikle seg og vokse. Det uforklarlige som gjør alle ting mulig. Noen kaller det Gud.
JUBILEER SOM DRIVFJÆR
Lillehammer fikk kjøpstadsrettigheter i 1827 og om ikke lenge er byen 200 år. Et slikt jubileum gir muligheter for å realisere store ideer. Som tidligere OL-by har Lillehammer gode erfaringer i så henseende. Nå gjelder det en stor utvidelse av museet. En kunsthall under torvet. – Hva? spør vi. – Ja, hvorfor ikke?
Audun forteller at Snøhetta, arkitektfirmaet som tegnet Lillehammer Kunstmuseum, står bak planene. Og for dem av oss som fremdeles er på beina i 2027, blir det 1000 m2 under Stortorget i Lillehammer. Siden prosjektet ledes av en direktør som vet hvordan store byggesaker skal planlegges, har vi tro på at det er noe vi alle kan se frem til.
Dag Blakkisrud er språkformer, eurytmist og kulturarbeider. Sissel Jenseth er daglig leder i Dialogos.