Cato Schiøtz, advokat
Tore Rems artikkel «Beklagelsens forhistorier og kritikkens ansvar» i Vinduet nr. 3/2020, s. 159 f. – hvor han blant annet kommenterer undertegnede – foranlediger flere kommentarer:
På den arenaen jeg normalt opptrer, skilles det klart mellom rollen som partsrepresentant og dommer. Slik er det tydeligvis ikke i Tore Rems verden. I debatten om æresretten har han siden november 2018 vært en aggressiv aktør og har sterkt angrepet Forfatterforeningens vedtak av 15. november 2018 om kritikk av dommene og unnskyldning overfor 17 æresdømte forfattere.
Han er – i likhet med meg – en polemisk aktør i en løpende debatt. I artikkelen i Vinduet tar han imidlertid på seg dommerkappen, skifter sol og vind mellom partene, og belærer oss både om forhistorien og om mangelfull kritisk vurdering. Men hans vurderinger er subjektive og sterkt preget av tidligere argumentasjon og representerer en misforstått apologi for æresretten.
Artikkelen har to hovedtemaer:
På de første seks sidene (s. 159–164) behandles den angivelige «forhistorien» til foreningens vedtak, og på de tre siste sidene (s. 164–166) behandles «kritikkens ansvar». Rems hovedanliggende er at bøkene til henholdsvis Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjell (Men viktigst er æren) og Peter Normann Waage (André Bjerke – I kampens glede), er faglig sett svake – uten at kritikerne har påtalt dette.
Den første delen om æresretten representerer en repetisjon av tidligere debattinnlegg, som ikke bringer noe nytt. Derimot er spørsmålet om kritikkens ansvar – som avspises med snaut 3 sider – et generelt og viktig spørsmål.
Beklagelsens forhistorier
Det er primært Forfatterforeningens ansvar å kommentere sin egen saksbehandling forut for uttalelsen av 15. november 2018. Tore Rem påstår imidlertid – helt feilaktig – at jeg var en av «bakmennene», og at Forfatterforeningens kritikk skyldtes Waages og mitt «iherdige arbeid» (jf. det avsluttende avsnittet på s. 166). Denne feilaktige påstand om at jeg skulle være en «bakmann», gjentok han for øvrig i en paneldiskusjon om fagkritikkens ansvar på Litteraturhuset torsdag 8. oktober 2020, arrangert av Norsk Kritikerlag.
Også Kjartan Fløgstad har påstått det samme i forbindelse med debatten om æresretten.
Hva er så grunnlaget for denne tøvete påstanden?
Forut for en artikkel jeg skrev om Alf Larsen og æresretten i Libra i nr. 3/2011, gikk jeg gjennom Forfatterforeningens arkiv. Jeg spurte i denne forbindelse om synet på æresretten og konstaterte at det var en viss forlegenhet rundt dette teamet: Det var en side ved Forfatterforeningens historie som man var lite stolt av. Dette refererte jeg i artikkelen.
Dette blir i Tore Rems konspiratoriske verden mistenkeliggjort: Rem tar et naturlig oppfølgende nøytralt spørsmål fra min side som bevis på at styrevedtaket av 15. november 2018 ikke ble gjort uavhengig av ekstern påvirkning – som altså skulle ha skjedd 7 (!) år tidligere. Og ikke bare det – han topper denne uriktige påstanden med et ladet uttrykk og bruker ordet «avsløre» om min videreformidling av hva jeg ble fortalt.
Men det blir enda verre: Før Forfatterforeningens fattet sitt vedtak, ble jeg invitert til å sitte i et panel med fire andre for å diskutere æresretten. Det ble i den forbindelse avholdt et møte hjemme hos Thorvald Steen, hvor vi – på helt normal måte – diskuterte opplegg og rollefordeling. Det var intet påfallende ved dette: For de fleste av oss er det naturlig å ha et forberedende møte hvor man diskuterer praktiske detaljer forut for en paneldiskusjon. Men slik er det ikke hos Tore Rem – i hans konspiratoriske univers har vi å gjøre med nærmest et komplott. Med dårlig skjult sarkasme skriver han på s. 161:
Det er ikke vanskelig å forstå at planlegging kan være nødvendig når man skal snu opp ned på nærmere 70 års historie …
Og det er ikke bare slik at denne insinuasjonen er grunnløs. Rem ikler i tillegg også her sin fremstilling ladede uttrykk. Han kan nemlig fortelle at i mai 2020 «røpet» Schiøtz at det ble avholdt et slikt møte – som om det dreide seg om noe hemmelig. Dette sier noe om hvor usaklig og insinuerende Tore Rem går frem. «Fake news» heter dette i andre sammenhenger.
Og denne lettvinte omgang med fakta preger også resten av kapittelet om den såkalte «forhistorien».
Det vesentlige ved forhistorien er – ifølge Rem – antroposofiens rolle, og antroposofenes arbeid for å påvirke Forfatterforeningen til å ta et oppgjør med æresretten. I denne forbindelse får vi en lengre redegjørelse med et angrep på Steiner, antroposofien og antroposofer med anklager om rasisme, antisemittisme, ambivalens i forhold til nasjonalsosialismen og andre uhumskheter.
Denne kritikken – som tidligere er kommentert og drøftet i en rekke andre sammenhenger – er det her ikke plass eller foranledning til å gå nærmere inn på. Rem må gjerne fortsette sitt korstog mot antroposofien og alt dens vesen. Usakligheter og uriktigheter inngår også som del av det frie åndsliv, som Steiner gjentatte ganger fremhevet betydningen av.
Men hva i alle dager har disse påstandene om rasisme etc. i Steiners livsverk å gjøre med Forfatterforeningens vedtak og vedtakets forhistorie?
Foreningens oppgjør med æresretten var basert på ett vesentlig forhold: Dens manglende respekt for og overholdelse av sentrale rettssikkerhetsgarantier som i 1945 fulgte av norsk foreningsrett. Foreningen tok et oppgjør med prosessen – ikke enkeltdommene – og baserte sin rettmessige kritikk på bl.a. manglende legitimitet, manglende hjemler og uriktig saksbehandling.
Denne kritikken fikk ikke bare støtte, men ble forsterket av foreningens topptunge faglige utvalg som fremla sin grundige innstilling i vår.
Rems «forhistorie» er – kort og godt – ikke foreningens forhistorie. Forholdet til Rudolf Steiner var – selvfølgelig – aldri et tema, og skulle heller aldri være det, i foreningens generelle oppgjør med en kritikkverdig prosess. Har Tore Rems redegjørelse et helt annet formål enn å gjennomgå det som rent faktisk var vedtakets forhistorie? Ønsker han å sverte antroposofien i lesernes øyne?
Jeg nøyer meg for øvrig med to viktige faktaopplysninger som Rem underslår:
For det første: Når det gjelder spørsmålet om antroposofiens forhold til nazismen i krigsårene, er det tilstrekkelig å minne om at Oddvar Granly – som har ansvaret for det historiske arkivet i Antroposofiske Selskap – i sin gjennomgang av dem som var medlemmer under krigen, har påvist at det ikke var ett eneste medlem som var medlem i NS. Men dette terrenget passer ikke med Tore Rems kart – så det hopper han over.
For det annet: I 1930-årene sydet Norge av antisemittiske holdninger. Og det finnes enkelte eksempler på kritikkverdige uttalelser også fra noen få antroposofer. De har imidlertid et innhold og er av et begrenset antall at det viser antisemittismen i den antroposofiske bevegelse sannsynligvis var mindre enn i befolkningen og samfunnslivet for øvrig. Heller ikke denne delen av terrenget inngår i Tore Rems kart. Og det skulle da også bare mangle – det ville i så fall slått bena under hans beskyldning.
Så var det påstanden om at antroposofene har en revisjonistisk holdning til krigshistorien.
Det belegges ikke empirisk. Det finnes imidlertid to bøker fra det antroposofiske miljøet som direkte og kritisk befatter seg med krigshistorien og rettsoppgjøret etter krigen: Aasmund Brynildsens kritikk av dødsstraffen i en liten bok fra 1946, Dommen til døden, og Jens Bjørneboes skjønnlitterære bok Under en hårdere himmel fra 1957 – med de overdrivelser og spissformuleringer som er et gjennomgående trekk i hele hans forfatterskap, og som ikke er noe spesielt for rettsoppgjøret.
Man må skille klart mellom kritikk av rettsoppgjøret på den ene siden, og revisjonisme på den andre siden. Dessverre får vi ingen dokumentasjon fra Rems side med hensyn til hvem som har revidert, hva som er revidert, når det ble revidert, og på hvilken måte det ble revidert?
Antroposofiens historie i Norge har i første rekke blitt behandlet av Terje Christensen og Oddvar Granly. De har i bøker og artikler har gjort et betydelig forskningsarbeid om temaet. Har disse to sentrale personene noen gang gjort seg skyldig i «revisjonisme»?
Man må virkelig spørre seg hva som motiverer Rem til å skrive om temaer som er helt irrelevante for Forfatterforeningens kritikk av og unnskyldning for æresrettens dommer.
Hvorfor har han i stadig stigende grad fordøyelsesproblemer med antroposofien? Er han frustrert over at det fremdeles er en vital bevegelse, hvor flere og flere forsyner seg av de «steinerske frukter»?
Med fare for at Tore Rems konspirasjonsteorier eventuelt kan ha smittet over på undertegnede, har jeg følgende forslag til forklaring:
Vi må tilbake til 2009, da første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi ble utgitt. Kaj Skagen skrev en lengre kritisk anmeldelse av boken i Dag og Tid. Skagen hadde med sitt nære forhold til Jens Bjørneboe og hans store kunnskaper om antroposofien, et særdeles godt grunnlag for å skrive en anmeldelse. Men den, og andre kritiske innspill fra det antroposofiske miljøet, falt åpenbart Rem tungt for brystet. Han har i ettertid i økende grad «gått i svart» overfor norsk antroposofi.
La oss oppsummere: Fremstillingen av «Beklagelsens forhistorier» fremstår som et gjentatt partsinnlegg fra en sentral æresrettsapologet med klare konspiratoriske trekk, og som er tvers gjennom uriktig når det gjelder fremstillingen av hva som reelt sett var forhistorien til Forfatterforeningens vedtak.
Kritikkens ansvar
Så var det det som er interessant og viktig i Rems artikkel. Kritikkens ansvar – særlig sakprosa-kritikkens ansvar.
Det er et betimelig spørsmål om kritikk og anmeldelse av sakprosa blir skrevet av personer som har tilstrekkelige kunnskap, kompetanse og kritisk sans.
Når Rem konkluderer med at det her foreligger et klart forbedringspotensial, er det lett å være enig med ham. Men Tore Rems premisser og begrunnelse for sin konklusjon er det all grunn til å stille spørsmål ved.
Som illustrasjon og belegg for sin påstand om mangelfull sakprosakritikk, trekker Rem frem anmeldelsene av to bøker: Hans Fredrik Dahl/Dag Solhjell: Men viktigst er æren og Peter Normann Waage: André Bjerke – I kampens glede.
La oss ta boken til Dahl/Solhjell først: Dette var et pionerarbeid om de forskjellige former for æresrettsoppgjør som skjedde etter krigen. Boken fikk få, men positive anmeldelser. Forfatterne er kritiske til Forfatterforeningens æresrett. Dette misliker tydeligvis Tore Rem. Hans kritikk er imidlertid påfallende kortfattet og svakt begrunnet: Han mener at boken er preget av et kontroversielt historiesyn og har faglige mangler. Hva dette nærmere refererer seg til, får vi ikke vite, men det utlegges som en historie om «kritikkens falitt», jf. s. 164.
Stort bedre er det ikke når det gjelder gjennomgangen av Waages Bjerke-biografi som nevnes kort på s. 162 og mer utførlig på s. 165–166. Waages bok fikk en svært positiv mottakelse og ble kritikerrost da den utkom, noe Rem vil ta et oppgjør med. Men også her kan vi konstatere at Rem argumenterer selektivt og med et ladet språk.
Det sentrale forhold han fokuserer på, er en kritikk av Waages behandling av André Bjerkes anonyme oversettelse av en finsk skjønnlitterær bok som kom på et nazi-forlag; Fänrik Ståls Sägner av Johan Ludvig Runeberg.
Det kritikkverdige ved Rems angrep og bruk av Waages bok som «bevismiddel» er at han så ensidig er opptatt av Waages fremstilling av Bjerkes oversettelse og det etterfølgende oppgjør for æresretten. Dette får en helt dominerende plass på bekostning av Waages grundige behandling – på over 500 sider – av hele Bjerkes biografi og livsverk.
Å bruke dette eksempelet som hovedgrunnlag for å desavuere kritikernes med få unntak unisont rosende omtale av I kampens glede, er å koke suppe på en tynn spiker.
Sammenligner man Waages Bjerke-biografi med Rems Bjørneboe-biografi, tror jeg for øvrig det er et åpent spørsmål om hvem av forfatterne som har vært mest unøyaktig. Det er kanskje slik at begge biografier har enkelte svakheter?
Og da Rem selv møtte en meget sakkyndig og kritisk anmelder i Kaj Skagen – som tilfredsstilte alle krav Rem stiller til en anmelders kvalifikasjoner – ble denne kritikken avvist og feid til side av Rem. Er det samsvar hos Rem mellom liv og lære?
Men jeg tror som nevnt at Rems konklusjon prinsipielt sett er riktig med hensyn til sakprosakritikk: Det er rom for forbedringer.
Et godt bevis på dette er ikke mottakelsen av bøkene til Dahl/Solhjell eller Waage. Det beste eksempelet er anmeldernes ukritiske mottakelse av Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye På æren løs, som ble utgitt i mars 2020. Denne boken inneholder et vell av misforståelser og er en tvers igjennom apologetisk fortelling om æresretten. Forfatterne behandler i liten grad det som var Forfatterforeningens hovedanliggende – og som også er angitt som hovedbegrunnelsen for utgivelsen: Forfatterforeningens kritikk av og unnskyldning for æresrettens domfellelse på grunn av svikten i forhold til sentrale rettssikkerhetsnormer.
Derimot får vi side opp og side ned med historikk om forlagsvirksomhet under krigen og andre temaer av liten eller ingen betydning for å forstå foreningens vedtak.
De sentrale temaer og spørsmål Forfatterforeningens eget æresrettsutvalg retter et kritisk søkelys mot, er på den annen side svært stemoderlig behandlet. Dette ser man med all tydelighet når man sammenligner På æren løs med utvalgets innstilling.
På æren løs går i detalj inn på dommene mot Eilert og André Bjerke (far og sønn) og Alf Larsen. Men enkeltdommer var ikke tema for Forfatterforeningen. Som påpekt ovenfor, var det springende punkt for styrevedtaket de klare brudd på viktige rettssikkerhetsprinsipper i norsk foreningsrett i 1945.
Dette har hittil ingen kritiker påpekt. Professor Geir Woxholdt har imidlertid skrevet en artikkel hvor han foretar en kritisk gjennomgang av På æren løs og påpeker vesentlige, faktiske og rettslige misforståelser. Artikkelen vil formodentlig bli publisert ikke lenge etter nyttår.
Selv har jeg i Nytt Norsk Tidsskrift i det kommende nr. 4/2020 kommentert og tilbakevist kritikken til Trond Solvang i nr. 2 s. 113–124, hvor han blant annet feilaktig påstår at Forfatterforeningens beklagelse var basert på en misforståelse av sivilrett og foreningsrett.
Også når det gjelder gjennomgangen av enkeltdommene, er det klare feil. Dette har jeg grundig dokumentert i en artikkel om æresretten og rettssikkerheten knyttet til dommene mot André Bjerke og Alf Larsen i Libra nr. 2/2020. Men rett skal være rett: Dette var det ikke lett for en generell sakprosaanmelder å slå ned på: Det krever både foreningsrettslig ekspertise og stor faktisk bakgrunnskunnskap.
Kritikerne ser ikke at hovedfeilen i På æren løs ligger i den gale analysen – ikke i manglende arkivarbeid. Forfatterne opererer med vage og uklare problemstillinger, manglende presisjon mht. begrepet rettssikkerhet, og demonstrerer manglende kunnskaper om norsk foreningsrett. I tillegg kommer en gjennomgående usaklig form. Når det hele topper seg gjennom forfatternes apologetiske grunninnstilling, og forutinntatthet, er det kanskje flere sentrale punkter som en oppegående kritiker burde ha grepet fatt i?
Anmeldelsene av På æren løs viser således at Rem har rett i sitt hovedanliggende: Når det gjelder kritikk av sakprosabøker er det rom for forbedringer.
For å belegge denne påstanden trenger hverken Tore Rem – eller vi – gå over bekken etter vann.