AV GUNNAR IHLEN
Tror vi mer på det vi har lest og hørt enn på det vi faktisk ser? Fenomenologi handler om å interessere seg for hvordan verden presenter seg for oss gjennom våre sanser. Sanseinntrykkene i seg selv – upåvirket av vår teoretiske viten om tingenes sammenheng – kan være den nøkkel som åpner en ny og mer levende verdensforståelse. Rudolf Steiner var helt fra sine tidligste ungdomsverk inspirert av Goethes naturvitenskapelige arbeider, med deres fenomenologiske innfallsvinkel. Dette perspektivet har gjennom hele Steiners livsverk gått igjen som en rød tråd, og det gir også antroposofien et markant særpreg som skiller den ut fra tidsånden i samfunnet forøvrig. Vi er opplært til å være teoretikere, og er stolte av det, så hvorfor skulle vi bry oss så meget om hvordan verden tar seg ut for våre sanser? Hos Goethe var det utslagsgivende å kunne møte verden forutsetningsløst, før man tar stilling til teoriene.
Jeg vil bruke de følgende avsnitt til en liten studie av «fenomenet» fenomenologi og dets rolle i antroposofien.
Årene rundt 1909 og frem mot den første verdenskrig var for Rudolf Steiner en periode preget av en uuttømmelig nyskapende virksomhet. I året 1910 utkom boken Vitenskapen om det skjulte som et av Steiners betydeligste hovedverk. Her fremlegges et helhetlig kosmologisk-historisk verdensbilde, der verdensutviklingen betraktes fra menneskets perspektiv. I de følgende årene ble hans fire mysteriedramaer forfattet og på løpende bånd fremført. I 1913 ble Steiners bevegelseskunst, eurytmien, presentert for offentligheten. Det første Goetheanumbygget, i Steiners originale formgiving, var i ferd med å reise seg. I disse fremstøtene finnes en fellesnevner som kan
tilbakeføres til Goethes erkjennelsesmetode og estetikk. Denne impulsen er preget av en fenomenologisk(1) tilnærmingsmåte, som forsøksvis vil bli beskrevet i det følgende.
SJELEKALENDEREN
I denne sammenheng skal Rudolf Steiners lille Seelenkalender fra 1913 trekkes frem. Den innholder 52 «Wochensprüche» eller ukevers og gir stoff til meditativ fordypelse i menneskets forhold til naturen og årstidene. I disse konsentrerte dikter- eller visdomsordene har Steiner gitt små «situasjonsbilder» fra hver og én av årets uker. Ved et nærmere bekjentskap vil disse dikteriske bildene samlet sett oppleves som et kunstverk av unik originalitet. Grunnen til at jeg vil rette oppmerksomheten mot disse, er at de for mange vil kunne gi en første inngående opplevelse av fenomenologiens særlige perspektiv på menneskets – på sjelens – opplevelse av forbindelsen mellom den ytre og den indre verden. Sentrum og periferi. Eller mer presist sagt; mellom mikro- og makrokosmos, ja mellom menneske, natur og ånd.
I disse Steiners «Wochensprüche» (ukevers) skildres hvordan sjelen i skiftende faser, vender seg mot sine egne dyp (vinter), eller sendes på «verdensflukt» for å forenes med sanseinntrykkene (sommer). Høsten gir en sjelelig oppvåkning henimot vinterens «sjelesommer», mens våren representerer en neddemping av tenkningens egenliv til fordel for en hengivelse til verdens skjønnhet. Fremstillingen er ikke «naturalistisk» i betydningen slik vi intellektuelt oppfatter størrelser og avstandsforhold i tid og rom. Derimot er den konsekvent tro mot verden slik den forutsetningsløst oppleves, gjennom en ren sansning.
Tilstedeværelsen av det fenomenologiske perspektiv møter man i desto høyere grad i Steiners storverk; boken Vitenskapen om det skjulte. Her beskrives plante-, dyre- og menneskeverdenens evolusjon fra tidenes morgen, gjennomgående sett gjennom hva som kan oppfattes som et geosentrisk perspektiv. Jordklodens og menneskevesenet tilblivelsesprosess skildres med et åndelig seerblikk. Her speiler menneske og kosmos hverandre, som i mystikken. Den fenomenologiske betraktningsmåte skal her hjelpe leseren til å oppdage sammenhengene mellom den ytre virkelighet og den åndelige side av mennesketilblivelsen.
I dette kan vi finne et grunnsynspunkt som radikalt fjerner seg fra vår moderne «skolevisdom», der mennesket ansees som et tilfeldig og nærmest forstyrrende element i naturens gang. Her ligger utvilsomt en barriere mellom dagens innarbeidede tenkning og antroposofien.
I Steiners biografi kan man imidlertid følge den fenomenolgiske tilnærming som et grunnelement i alt han har skrevet, fra hans tidligste publiserte filosofiske tekster fra ungdomsårene, og hele det før-antropo-
sofiske forfatterskap fra 1880 og 1890-årene. Dette henger naturligvis sammen med hans interesse for den store dikteren Goethe og dennes tolkning av vitenskap og erkjennelse. Steiners engasjement for Goethes impuls vil vi komme tilbake til nedenfor.
HVA LIGGER I FENOMENENE SELV, OG HVA LIGGER «BAKENFOR»
Blant det moderne vestlige menneskets kjennetegn finnes trekk som energisk er blitt innpodet gjennom skolegang, oppdragelse og utdannelse. Disse preger vårt helt elementære forhold til verden slik vi umiddelbart sanser den. Ved nærmere ettertanke ser vi at et betydelig «forstyrrende element» skyver seg inn mellom oss selv og vår opplevelse av verden omkring oss. «Forstyrrelsen» består av den last av teoretisk kunnskap som vi bærer på, men som i stor grad ikke sammenfaller med noe vi selv har erfart eller kan erfare. Denne kunnskapen kan jo være så riktig som den vil, men den ligger strengt tatt utenfor vår erfaringshorisont:
Vi «vet» hvordan jordkloden følger en ellipseformet bane omkring solen, og at jorden roterer om sin egen akse. Slik forklarer vi oss hvorfor døgnet skifter mellom dag og natt. Og hvis vi tilføyer et begrep om jordaksen inklinasjon (i forhold til jordbanenes plan), finner vi svaret på vekslingen mellom årstidene. Alt dette stoler vi på – og med god grunn – selv om de færreste kan gjennomføre de kompliserte matematiske beregningene og observasjonene som danner grunnlaget for det keplersk-kopernikanske bilde av solsystemet.
På samme måte holder vi oss med begreper om den atomære verden. Hvis vi undres over materiens eksistens, får vi den straks forklart ved at den er oppbygd av atomer som igjen består av elektroner, protoner og andre partikkelarter. Men hvordan kan disse partiklene være materielle objekter, samtidig som de skal være materiens forklaring? For materien lar seg jo ikke forklare ved hjelp av materie! Vårt atombegrep er i denne betydning selvoppløsende.(2)
I disse forhold ligger i mine øyne opphavet til en viktig skillelinje mellom vår tids hovedstrømskultur og antroposofien. Man kan se en slags vegring hos mange mennesker mot å «slippe seg ned» fra den virkelighet man har teoretisk kontroll på, til den umiddelbart erfarte verden, slik den helt elementært fremstår for oss. Mange vil overraskende nok foretrekke naturvitenskapens imaginære utsiktspunkt ute i kosmos, fremfor å se verden gjennom egne øyne, – fra der vi reelt sett befinner oss.
Det påfallende er at dagens mennesker holder den teoretiske viten for mer virkelig enn den sansbare virkelighet der vi lever våre liv. Innlært teori forveksles med noe iakttatt.
Her må vi se litt på de mest utbredte forestillingene om hva det vil si å sanse noe. Lærer vi ikke igjennom skolegangen at gresset der ute egentlig ikke er grønt? Den grønne fargen skal være en illusjon frembragt av hjernen, som en reaksjon på partikkelbevegelser som igangsetter nerveresponser. Vi regner ikke med en fattbar sammenheng mellom den virkelige verden der ute og våre forestillinger som dannes i sentralnervesystemet.
Dersom verden der ute er egenskapsløs (uten farge lukt og smak) kan jo vår umiddelbare opplevelse av solen som stiger høyt opp på himmelen, heller ikke være så viktig. Som tenkende mennesker bør vi heller konsentrere oss om planetbaner og himmellegemenes omdreiningsakser. For de er da iallfall virkelige! Da overser man at opplevelsen av solen som en skive på himmelen tross alt er vår primære virkelighet. Når Steiner i det tiende «Wochenspruch» skriver: «Zu sommerlichen Höhen erhebt der Sonne leuchtend Wesen sich» (Til sommerlige høyder hever Solens lysende vesen seg) peker han mot et sansefenomen av en ganske overordnet relevans i våre faktiske liv. Befatningen med slike elementære sansefenomener spiller en sentral rolle i antroposofien. Her ligger stoff til å vende oppmerksomheten mer livsnært mot vår omverden. Slik forsterkes vår tilhørighet til og interesse for natur og kosmos. Samtidig har tidens abstrakte, teoretiserende mentalitet en tendens til å sette våre direkte sansninger «i parentes».
En som ikke allerede er fortrolig med antroposofien vil stusse over disse beskrivelsene som tar vår egen direkte opplevelse av verdens ting og fenomener på dypeste alvor. Er ikke dette en sammenblanding mellom poesiens verden, og det som nøkternt er faktaenes tale?
Det fenomenologiske «grep» er i Rudolf Steiners verk en høyst gjennomreflektert innfallsvinkel. For ham var en sjelelig vekst hos mennesket ikke tenkelig uten at sjelen selv henter stoff fra inntrykkene som verden skjenker oss. Steiners idé om veien til visdom, handler derfor om å søke sammenhengen mellom menneske og verden. I boken Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? påpeker han at vi som moderne mennesker vier altfor lite oppmerksomhet på naturfenomenene omkring oss. I vår travelhet går vi glipp av den visdom som kan hentes ut av plantenes vekst, dyrenes liv, årstidenes veksling og alt hva vi ellers kan ta inn av sanseinntrykk.
GOETHE SOM VITENSKAPSFILOSOF
Dikteren Johann Wolfgang von Goethe var dypt engasjert i vitenskapsfilosofiske spørsmål, og han viet en betydelig del av sin virksomhet til studier av vitenskapelige fagområder, og etterlot seg flerfoldige bind med naturvitenskapelige verker. Disse skulle på 1880-tallet utgis som ledd i den tyske nasjonallitteratur, og den unge studenten Rudolf Steiner ble betrodd redaktøransvaret for disse utgivelsene. Det var Steiners filosofilærer på Wiens tekniske høyskole, Carl Julius Schröer, som hadde oppdaget at denne usedvanlig begavete studenten kunne være mannen som kanskje skulle bidra til å gjøre denne side av Goethes livsverk kjent for verden. Dette arbeidet beskjeftiget Steiner i de følgende 15 år.
Goethes naturvitenskapelige engasjement utsprang av en stor tenkers naturlige dragning mot de dypere tilværelsesspørsmål. Han studerte Spinoza og brevvekslet med filosofer som Kant og Hegel, forskere som Carl von Linné, og samarbeidet med flere av samtidens geologer, zoologer og botanikere.
På denne tiden var det blant akademikere en pågående debatt om hvorvidt det fantes et prinsipielt skille mellom dyreverdenen og mennesket. Man ville sette opp et vern mot tanken om at mennesket var av samme natur som dyrene. Men for Goethe var det innlysende at dyr og mennesker var biologisk beslektet, naturen var utfra hans overbevisning en kontinuerlig sammenhengende enhet. Han sørget for å få tilsendt et elefantfoster-skjelett, der han kunne studere en knokkel i elefantkraniet, som datidens biologer mente kun forekommer hos dyr og ikke hos mennesker. Etter hvert arbeidet han seg frem til å kunne påvise at denne «mellomkjeve-knokkelen» også finnes hos mennesket, bare at den her vises tydelig kun på fosterstadiet.
Nå var det ikke slike enkeltoppdagelser som var det vesentlige. Rudolf Steiner påpeker i Einleitungen zu Goethes naturwissenschaftliche Schriften(3) at det for Goethe først og fremst handlet om å innføre et nytt siktepunkt – en ny anskuelsesmåte for naturbetaktningen.
FORUTSETNINGSFRI BEDØMMELSE
Goethe var på det vitenskapelige felt opptatt av skillet mellom teori og erfaring. Han mente at mennesker alt for lett blander teori inn i iakttagelsen, slik at teoretiske forhåndsoppfatninger hindrer den fordomsfrie bedømmelse av fenomenenes innbyrdes sammenheng. Det sentrale ordet her er fordomsfrihet. Legger vi en forutsetning – i form av en teori om verdens beskaffenhet – inn i hva vi iakttar, ledes vi inn i slutninger med skjulte premisser. I moderne tid opptrer overalt materialismen som premiss for virkelighetsorienteringen. Men en verdensanskuelse kan jo ikke være premiss for undersøkelser; spørsmålene må undersøkes før det konkluderes.
Her må det konstateres at Goethes epoke slett ikke var så ulik dagens, når det gjelder akademiske holdninger. Den gang var det Isaak Newton og hans mekanistisk-fysikalske verdensforståelse som rådet grunnen. For Newton var verden grunnleggende bygget opp av partikler. Disse (i seg selve egenskapsløse) partiklene var i bevegelse, og disse bevegelsene var for Newton den bakenforliggende årsak til all virkelighet. Partiklene opererte innen bestemte kraftfelt, så som tyngdekraft, treghet og magnetisme. Slik ble en «kraft-og-stoff»-materialisme utledet fra den Newtonske mekanikk, – og nedfelt som datidens naturvitenskapelige grunnparadigme.
ANSKUENDE DØMMEKRAFT
Goethe på sin side så at de Newtonske tankemønstre først og fremst var egnet til å forstå og utforske den mineralsk-mekaniske verden med dens årsakssammenhenger. Når man derimot søkte å forstå livets vesen, sto man på bar bakke. I biologien hadde man kun begreper for de sider av livsprosessene som kan beskrives og tolkes matematisk. Det store og avgjørende moment for Goethe var mangelen av et begrep for organismen. Intet mikroskop kunne gi oss et slikt begrep, dette måtte søkes i tenkningen.
For et slikt formål utviklet Goethe det han anså som den nødvendige metode for å forstå livets gåter i sine mangfoldigste manifestasjoner. Hans bindsterke naturvitenskapelige arbeider gir et rikt tilfang av eksempler på anvendelsen av denne metoden, som bygger på ideen om en «anskuende dømmekraft». Her finnes ansatsene til en hel naturvitenskapelig revolusjon. Rudolf Steiner så det som sin livsoppgave å gjenskape denne for en senere tidsalder, i form av antroposofien.
Den goetheanistiske forskning handler om hvordan man kan betrakte fenomenene i naturen, slik de umiddelbart fremtrer for oss, herav uttrykket fenomenologi.
Goethe ville trenge frem til selve ideen i fenomenene, hvordan fenomenene er tilsynekomster av usynlig virkende prinsipper eller urfenomener. Slik blir de ulike formforvandlinger i plante- eller dyreverdenen uttrykk for et underliggende prinsipp, som det er mulig for den menneskelige tanke å gripe, ved å trenge dypt nok inn i de levende prosesser som kan følges og observeres. Her var Goethe den store inspirator for den unge Steiner på 1880-tallet. Steiner satte betydningen av Goethes arbeid med organiske verden på linje med Keplers og Kopernikus’ betydning for forståelsen av himmellegemenes bevegelser. Den unge Steiner omtalte derfor Goethe som «den organiske verdens Kepler og Kopernikus».
Newton presenterte en teori om at fargene er skjult i de hvite lyset i form av små fargepartikler som ble skilt fra hverandre i prismet. I den moderne formen av denne teorien består det hvite lyset av farger med ulik bølgelengde og brytning og det gjør at de skilles til et fargespekter gjennom prismet. Goethe godtok at dette var noe man kunne tenke, men ikke vite sikkert. I den grad vitenskapen skulle baseres på slike teorier ville den kunne føre menneskene vekk fra virkeligheten, og tanker og følelse ville måtte skille lag. Goethe søkte derfor fargenes urfenomen som vi kan oppleve følelsesmessig uten å måtte lage en teoretisk forklaring. Dette fenomenet fant han i himmelfargene. Når vi ser gjennom den opplyste atmosfæren mot det mørke verdensrommet, ser vi farger fra blått til lilla. Ser vi derimot gjennom atmosfæren mot den lyse solen, ser vi farger fra gult til rødt. Desto tykkere, mer forurenset luft så ser vi rødt. Ut fra dette fenomenet forsøkte han så å bygge sin fargelære som består av flere hundre forsøk og observasjoner som til sammen sier oss noe om fargens vesen, om hvordan den opptrer og påvirker oss, men aldri gir noen forklaring på hva fargen er.
Består så virkelig lyset av partikler, slik den Newtonske mekanikken forutsetter? For Goethe var dette spørsmålet av sekundær betydning. Derimot ville hans eksperimenter, der lysets kvalitative egenskaper klarest mulig kommer til syne gjennom lysbrytning og fargespektre, bringe oss nærmere fargeverdenens fenomener.
I botanikken og zoologien ville Goethe gå frem på et tilsvarende vis. Dette gav opphav til hans «typus»-begrep, der organismenes evolusjon betraktes som virkende urbilders suksessive manifestasjon i den synlige verden. Evolusjonens formforvandlinger – morfologien – ble for Goethe et alfabet som den menneskelige tanke kunne lære å «lese» og skape en forståelse av.
I planteverdenen fant han lovmessighetene for planteorganenes utvikling. I metamorfose-læren oppnås innsikt i plantenes vekstformer. En av Goethes sentrale oppdagelser handler om hvordan de enkelte plantedeler eller organer, alle er metamorfoser av ett og samme organ; stengelbladet eller det såkalte «stambladet». Gjennom utvidelse og sammentrekning uttrykker plantens vesen seg suksessivt i form av stengelblad, begerblad, blomst, støvorganer og frukt.
I den verden av fenomener vi her har omtalt, handler det om forståelsen av selve livets vesen. Her ville det være en fallitt dersom vi måtte oppleve oss «på bar bakke». Det er i dette perspektivet vi må forstå at Goethes fruktbare ansatser til en ny vitenskapsretning ikke må bli liggende ubrukt. I dette ligger samtidig antroposofiens utfordring til dagene mennesker: I Rudolf Steiners antroposofi finner vi nettopp en storslagen metamorfose av Goethes impuls.
Gunnar Ihlen er pensjonert fiolinist fra Operaorkesteret (DNO&B) og redaktør i LIBRA.
1: Uttrykket fenomenologi er i denne artikkelen ment i sin mest allmene betydning, og ikke knyttet til noen spesifikk akademisk retning.
2: Om atomene ikke forklarer materien, er de forsøk på å beskrive materiens bestandige minste deler. Atomene er mer eller mindre avanserte modeller som vi støtter oss på, de sammenfatter det vi har av matematiske og empiriske kunnskaper, men vi gjennomskuer dem ikke fullstendig. Noe av problemet i dag er at folk ikke klarer å skille mellom modeller og eksakt virkelighet.
3: Se: Bind 1 av Rudolf Steiner Gesamtausgabe (GA)