AV OLA HENNINGSEN OG DAG BLAKKISRUD
FOTO: DAG BLAKKISRUD
Mot til å tenke nytt var slagordet for Steineruka 2019. Og en som har markert seg som nyskaper og nytenker innenfor Kirken, er biskop Kari Veiteberg. Hun sier at vi må «kaste alt opp i luften» og tenke nytt. Akkurat det gjelder ikke bare for Kirken, men for mye organisert virksomhet. Også tilnærmingen til antroposofien. Kanskje kan dens kraft være noe annet for fremtidens mennesker enn den har vært for oss? At det finnes større muligheter enn de vi har oppdaget?
– Her er det jammen fint, hvisker Ola da vi kom inn i den store ventehallen i Oslo Bispeborg. Nesten som på Slottet. For Ola, må vite, har faktisk vært på Slottet. I audiens hos selveste Kong Harald da Vidaråsen fylte 50 år for fem år siden. Stillferdig sitter vi der mens vi venter i det flotte rommet. Etter en stund sier Ola: – Jeg er jo gudfar for de to niesene mine, men jeg tror ikke jeg har gjort så mye for at de skulle få høre om Gud og sånt. – De er jo små, sier jeg, – men du kan gi dem en bok for eksempel. Ola nikker.
Så kommer Oslos biskop Kari Veiteberg for å hente oss. Hun har rød skjorte med hvitt prestetegn i halsen. Stilig. Vi følger henne opp den staselige trappen og inn en dør der det står «BISKOP». Et vakkert høyloftet rom med en malt frise oppunder taket.
Kari Veiteberg ber oss fortelle litt om hvem vi er, så Ola forteller om Vidaråsen, om de som bor der og arbeider sammen i verksteder og hvordan de deler på det de har. Kari sier at hun kjenner litt til tanken bak landsbyene, og at det er noe hun kan like. At mennesker tar omsorg for hverandre i hverdagen og forsøker å integrere seg i hverandres liv.
– Kan jeg spørre deg om hva som helst, sier Ola.
– Ja, svarer Kari. – Det kan du.
Ola var litt redd for at noen av spørsmålene han har forberedt er for personlige. Men Kari sier: – Ola, du kan spørre om alt vi vil, for mellom oss skal det være tillit og trygghet.
Ola smiler.
– Hvordan fant du ut at du skulle bli biskop?
– Nei, det fant jeg ikke ut. Men jeg fant ut at jeg skulle bli prest. Og nå har jeg vært prest i 30 år og undervist andre prester og tatt doktorgrad. Jeg har jobbet i menigheter og som gateprest i Kirkens bymisjon. Så da Oslo spurt meg om å stille til valg som biskop, synes jeg at jeg måtte si ja. Jeg tenkte at denne gangen kan det faktisk bli meg. Og det ble det.
– Det var vel litt av en følelse, sier Ola.
– Ja, det var det. Kari forteller at hun sto i suppekjøkkenet på Tøyen da telefonen ringte og fikk vite at hun var blitt biskop. – Så kom de fra Dagsrevyen for å filme. Det var en følelse av skrekkblandet fryd.
Vi må le litt alle tre. Vi kjenner følelsen når noe man har håpet på plutselig blir virkelighet.
– Tror du på at finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se med øynene, spør Ola?
– Ja! sier Kari.
Ola blir litt taus, for han hadde kanskje ikke ventet et så tydelig svar.
– Kjærlighet for eksempel, sier biskopen. – Den finnes jo, men vi kan ikke se den.
– Nå kommer jeg til det spørsmålet jeg har vært mest redd for å stille, sier Ola. – Har du noen gang vært tvilende i troen din?
– Ja, svarer Kari. – Tvil er en del av det å tro. Det verste ville vært likegyldighet. Jeg tror ikke jeg kunne hatt noen tro, hvis jeg ikke hadde tvilt. Takk for spørsmålet.
Det viser seg at Kari har skrevet en bok om dette, som heter Store spørsmål – korte svar. Den tar opp religiøse dilemmaer tilpasset unge mennesker.
Så peiler vi oss inn på tankene som Ola gjorde seg nede i foajeen. At han er fadder for to nieser. – Jeg skulle jo egentlig få dem til å tro på noe religiøst, sier han.
– Det er jo ikke for sent, sier Kari. – Vi har jo mange åpne kirker. Man kan gå inn og bare sitte der litt. Det er jo noe du kan gjøre med niesene dine.
Som biskop er Kari Veiteberg leder for en stor virksomhet som administreresr menigheter og mange ansatte. På Olas spørsmål om pandemien og hvordan den har vært for henne, svarer hun at den har berørt alle sider ved kirkens arbeid. – Vi har hatt møter på teams og brukt teknologien mye. Men jeg føler at vi mister fellesskap. Alt er ikke lenger så selvfølgelig. Så vi må glede oss over igjen å kunne møtes og arbeide sammen. Selv har jeg fått et større alvor i livet. Nå som verden er rammet og rystet. Kanskje vi må leve med pandemier i årene som kommer.
– Hvis du kunne tenke deg å jobbe med noe annet, hva ville det ha vært?
– Flyktninghjelpen, tror jeg. Røde Kors. Bistand. Lærer på barneskole er også viktig,
– Når du ikke jobber, hva liker du å bruke tiden din på?
– Jeg liker turer. Jeg går mye, sier Kari, i Østmarka eller langs elven. Og bader mye. Hele året faktisk. Kari var forsidepike på «Vi over 60» før fylte seksti – som badenymfe en vinterdag. Nylig har hun vært på Svalbard. – Et helt magisk landskap, en blanding av månen og Nordpolen. Vi fikk jo se isbjørn. Wow! Følelsen. Det sterke og store. Ærefrykt for naturen. Og en fin opplevelse av folkene og samholdet.
– Jeg hadde forberedt spørsmålet om klimakrisen. Hva er dine tanker.
– I kveld skal jeg ha appell i kirken. Jeg er med i besteforeldrenes klimaaksjon. Jeg tror at skaperverket – at Gud har skapt oss – og at vi har glemt å ta vare på naturen og hverandre. Hvordan ta vare på naturen? Den er også en kirke. Vi tror at Greta Tunberg har rett. Når det gjelder klima, må vi handle nå. Og jeg har et ansvar der som biskop. Vi prøver å lese Bibelen på den måten at mennesket ikke skal herske over naturen. Vi er innvevd i hverandre, at Gud mente vi skulle samarbeide med naturen. Når naturen lider, så lider mennesket. Moder Jord. Det spirituelle der.
– Dette er kanskje et personlig spørsmål, sier Ola, – men har du noen fremtidsforsetter?
– Ja, sier Kari. Jeg vil være en god venn. En god nabo. Redusere forbruket. Jeg har lyst til å ta masse tog!
Ola forteller Kari at Vidaråsen skal ha åpen dag, og at han synes det ville være veldig fint hvis hun kunne komme. Det kan hun ikke, for hun skal til Finnmark den dagen. Men kanskje hun kan komme en annen gang?
Jeg spør Kari om hun synes Gud er blitt mer kvinnelig med årene. – Kanskje Gud aldri har vært mann, svarer Kari. I Bibelen står det at Gud skapte mennesket og at han skapte det i sitt bilde. Det betyr at vi er alle et glimt av Gud, og at det ikke er et spørsmål om kjønn.
– Hvis du kunne ha kaffe med hvem som helst, hvem skulle det vært? spør Ola.
– Ja, da måtte det bli deg, Ola, sier Kari. – Eller deg og Desmond Tutu da.
Dag Blakkisrud bor i Oslo og Ola Henningsen på
Vidaråsen Landsby. Begge er frilansreportere for Tøyen Tekstverksted AS.