AV BERNARD DAUB
En høyskole som tilbyr en profesjonsutdanning, må til enhver tid reflektere over sine mål og kaste et ærlig blikk på sin praksis. Er nåtidens innhold og form innen våre utdanninger bærekraftige for nye steinerpedagoger? Og, ikke minst, er de fremtidsrettet? Her kommer noen personlige refleksjoner
NOKUTS GODKJENNELSE
Etter mange års arbeid med formaliteter var det en befriende milepæl at akkrediteringen av Steinerhøyskolen og barnehageutdanningen kom på plass. Det er en viktig anerkjennelse og tillit fra myndighetene. At høyskolen oppfyller alle formaliteter, er et nødvendig fundament for vår eksistens. Dette er også et viktig steg ovenfor våre samarbeidspartnere nasjonalt som internasjonalt. Steinerhøyskolen er en viktig utdanningsinstitusjon i Norge, Norden og verden.
Det er derfor et riktig tidspunkt for å klargjøre hva som er høyskolens profil, identitet og fremtidsvisjon. Hovedspørsmålene er: Hva er høyskolens særpreg? Hva er det unike som skiller den fra andre lærer-, barnehage eller sosialterapeutiske utdanninger? Er det høyskolens idégrunnlag, undervisningsplan og metode, eller er det lærernes utvikling?
I akkrediteringsrapporten til NOKUT skriver sakkyndig komité følgende om antroposofien: «En helhetlig og utviklingsorientert spiritualitet som kjenner seg forpliktet ovenfor enkeltmenneskets frihet».
Ved siden av alle formaliteter er dette en viktig anerkjennelse av vårt idégrunnlag. Den spirituelle tilnærmingen samt respekten for barnets vekst og utvikling, har alltid vært bakgrunnen for steinerskolenes valg, også dens motstand mot reformer som for eksempel 6-åringer i skolen og den digitale revolusjonen. Historien viser at vår stemme nå blir forstått og respektert. De ikke-kunnskapsbaserte trendene havarerte og parkeres i tur og orden. Man erkjenner at konsekvensene disse hadde for barnets utvikling av grunnleggende ferdigheter og psyke, er negative, og at det haster å reparere skadene med nye tiltak.
LÆRERENS IDENTITET
Sosiologen Hartmut Rosa vekker stor interesse med sin analyse av det moderne samfunnet. Han viser til at man i dag unngår identitets-predikater knyttet til det profesjonelle liv. Vi identifiserer oss ikke lenger med tidsuavhengige livslange profesjoner, men med en jobb som baker, advokat, osv., og en temporalisering av livet. Spørsmålet blir da: Er det å være steinerpedagog en interessant tidsavgrenset lærerjobb på en skole med alternativ pedagogikk, eller er det en identitet og livsvei? Er profesjonen en bærekraftig impuls for en livslang læring og utviklingsvei?
Konfusius sier følgende: «Øve det gamle, kjenne det nye! Da kan man gjelde som lærer.» I Matteusevangeliet 13,52 omtales læreren som følgende: «Enhver skriftlærd som er blitt himmelrikets disippel, er lik en husherre som ut fra sitt skattkammer frembringe det gamle og det nye.»
Slike bilder er fortsatt aktuelle og bør kunne motivere enhver blivende pedagog. En lærer skal altså bevege seg mellom tradisjon og fornyelse. Men er det nok?
PROFESJONSUTØVELSE ELLER VERKTØY FOR ET INDRE LIV?
Lærermeditasjonen som Steiner utviklet, minner oss om det individuelle og det kollegiale ansvaret som medlem av et lærerfelleskap, og at vår virksomhet må være i kontakt med tidsånden og godt forankret i nåtiden: Hvordan forbereder vi våre studenter til denne virkeligheten?
Er det først og fremst en kunnskapsbasert undervisning, instrumentelt metodisk og didaktisk, eller er studentenes personlige utvikling det avgjørende? Da må vi minne oss om at et særpreg ved steinerskolens læreplan er at kunnskapsformidling og personlig utvikling går hånd i hånd. Det er da naturlig å tenke at samme prinsipp også må gjelde i steinerpedagogens utdanning.
Jeg vil først nevne to forutsetninger eller grunnprinsipper som bør gjelde:
– Å bidra i andres utvikling og vekst er et ærefullt oppdrag som forutsetter at jeg selv er i utvikling.
– Et menneske som ikke har utviklet en autonom affektiv selvregulering, kan heller ikke hjelpe andre i deres affektive selvregulering.
Selvutvikling er med andre ord lærerens legitimitet for å bidra i andres utvikling. Rudolf Steiner beskriver tre viktige grunnkrefter i all utdanning som gir grunnlaget for at elevene skal kunne gi sine liv retning og mening.
– Å gjennomtrenge seg med fantasikraft
– Ha mot til sannhet
– Skjerpe følelsen for sosial ansvarlighet
Å bidra til at elevene evner å gi livet sitt retning og mening er viktigere enn noen gang. Dette gjelder også for våre studenter. Debatten om sykefravær i skolen og på arbeidsplassene i Norge illustrerer dagens utfordringer. Ungdata-undersøkelsen nasjonalt og internasjonalt viser en alarmerende trend. Siden pandemien har fraværet på skole og i arbeidslivet vært økende. Et moment i dette bildet er at normale livsbelastninger, for både voksne og barn, nå defineres som sykdom og at det forventes tilpasninger fra arbeidsgiver og lærernes side. Et annet spørsmål er knyttet til hva som kan være årsaken til at så mange ungdommer allerede har brukt opp sine livskrefter når de går på ungdomskolen? Er det sivilisasjonen eller dagens skolesystem?
I denne sammenhengen er det viktig å nevne at den siste fornyelsen av alle offentlige fagplaner hadde som mål å integrere livsmestring og selvregulering i alle fag. Analysen av ungdomsundersøkelsen de siste årene viser at denne reformen så langt ikke har truffet som ønsket.
Vi har nylig fått resultatene fra den største undersøkelsen av ungdommers psykiske helse gjennomført i over 80 land (Global Mind Health 2025). Kort sagt står det dårlig til med psykisk helse, særlig blant unge. Ved siden av kjente årsakssammenhenger, som digital påvirkning, ultraprosessert mat, relasjonelle utfordringer både familiært, på skolen og blant venner, er det ett punkt som er nytt og meget interessant for vårt tema: mangel på fornemmelse av en høyere gudommelige kraft. I rapporten heter det: “the sense of connection to a higher or divine power.”
Dette er en oppsiktsvekkende konklusjon og en realitet som må tas på alvor, særlig av en pedagogisk impuls som påberoper seg en spirituell forankring. For Steinerhøyskolen blir hovedspørsmålet: Hvilken skolering trenger studentene som fremtidige steinerpedagoger, for å kunne realisere en undervisningsform som gir en solid fagkunnskap med «en fornemmelse av en høyere eller gudommelig kraft»?
Utdanning er forvandling. Vi kan ikke bare være en høyskole for undervisningskunst, men også for oppdragelseskunst og dannelse. Realisering av fagenes formål og perspektiv er kun mulig gjennom en grundig og levende formidling av fagstoffet og en åpning mot nye horisonter. Det er lærerens spiritualitet som kan skape det rommet hvor en ikke-materiell virkelighet blir en erfaringsbåret realitet. Dette gjelder alle fag og ikke bare kunstfagene.
Steinerhøyskolens oppdrag er derfor å skape et sted for studentenes pedagogiske og didaktiske plattform, men også grunnlaget for indre utvikling, vekst og livslang læring.
LÆRERENS INDRE ARBEID – DET MEDITATIVE GRUNNLAGET
I dagens samfunn ser man en tydelig åpenhet og interesse for spiritualitet. Meditasjon og selvrealisering er blitt viktig for mange mennesker og gir dem en helt naturlig tilgang til en spiritualitet. Mange viser til en hverdagspraksis med små ritualer. Øvelser som morgenmeditasjon oppleves som nødvendige for å takle en krevende hverdag og for å gi sitt liv retning og mening. Ved siden av gjentagelsen som er en god viljesskolering, tenker jeg på to sentrale øvelser som brukes i ulike sammenhenger og beskrives som viktig for mange. Det er visualisering og tilbakeblikk eller etterklang og resonans. Hvor annerledes blir ikke dagen når man er forberedt til det som skal komme, og hvor annerledes blir ikke natten og neste dag når man har sett tilbake på dagen, evaluert og formet nye mål for neste dag?
Jeg vil kalle det en enkel form for hverdagsspiritualitet som en viktig nøkkel for å takle skolehverdagen: undervisningen, til relasjoner med elevene, foresatte og kolleger. Erfaringer gjennom de siste årene viser at undervisningskompetanse ikke dekker de utfordringene som en ny lærer møter på en skole. Oppgavenes kompleksitet kan ikke løses uten en god forankring i seg selv. Det betyr at personlig utvikling, livsmestring og selverkjennelse må være en naturlig del av en lærerutdanning.
Jeg tenker at Steinerhøyskolen i dag må være en forskningsinstitusjon i det faglige, men også et verksted for det indre arbeidet, hvor veiledning, mentoring, selvrefleksjon og meditasjon har sin naturlige praksis. Selvfølgelig alltid med full respekt og ivaretagelse av den enkeltes frihet. Rudolf Steiner understreker at meditasjon er den eneste fullkomment frie handling i et menneskeliv. Den indiske filosofen Krishnamurti beskriver meditasjon som den høyeste form for disiplin, og ikke som en isoleringsprosess, men en hverdagshandling i en sosial setting.
Med sine tanker om resonans beskriver Hartmut Rosa begge virkeligheter: Resonans som sosialimpuls som forbinder oss med andre mennesker, men også med universet som sådan. «En tilstand som forbinder vår innerste kjerne med en ytre virkelighet.»
Det er da også på sin plass å henvise til kunstens betydning i lærerutdanning, i selverkjennelsesprosesser og meditativt arbeid. Kunstens egenart har alltid vært en dialog mellom den materielle og immaterielle verden og bidrar til «en fornemmelse av en høyere eller gudommelig kraft».
Pedagogikk er sosial kunst, læreren er en kunstner og sosial entreprenør, undervisning og relasjoner er daglig performance.
Nåtidens oppdrag for Steinerhøyskolen må være å bidra til en pedagogisk forskning i et nasjonalt og internasjonalt høyskolemiljø og å skape et godt fundament for en profesjonsutøvelse og identitet.
Steinerpedagogens skolering er en dannelsesvei som utforsker og utfordrer en ytre og en indre virkelighet som grunnlaget for menneskets frihet
PRINSIPPER FOR LÆRERENS SPIRITUALITET:
Lærerprofesjonen er en livsvei og en identitet
– «Øv det gamle, kjenn det nye», følg med i tidsbildet
– Undervisning og personlig utvikling går hånd i hånd
– Å kunne bidra til utvikling og vekst forutsetter egenutvikling og egen vekst
– Læreren må utvikle fantasikraft, ha mot til sannhet og skjerpe følelsen for sosial ansvarlighet
– Læreren skal bidra til å at elevene kan gi retning og mening i livene sine
– Læreren skal bidra til å gjøre en ikke-materiell side ved virkeligheten erfarbar
– Lærerens skal bidra til at pedagogikken styrker elevenes livskrefter
– Læreren kjenner til og kan praktisere indre øvelser og meditasjon
– Læreren overordnede oppgave er oppdragelse til frihet
Teksten er Bernard Daubs personlige refleksjoner. Han var tidligere rektor ved Oslo by steinerskole og er i dag styreleder ved Steinerhøyskolen i Oslo.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.