AV FRODE BARKVED
I 1920-årene fikk nye åndsretninger som spiritisme, teosofi, antroposofi og Christian Science, stor offentlig oppmerksomhet. Den store interessen som disse bevegelsene ble møtt med, kan ifølge Hans Fredrik Dahl «være uttrykk for den engstelse som i 1910- og 20-årene var forholdsvis utbredt; de nye naturvitenskapene skulle åpne for et rent materialistisk og deterministisk verdensbilde, uten plass for fri vilje og skapende ånd. I denne situasjonen var det mange som søkte et trosgrunnlag utenfor de etablerte kirkene».
For idéhistoriker Hans Fredrik Dahl står motsetningene skarpt mot hverandre på denne tiden, hvor særlig striden om psykoanalysen tetnet seg til. Dessuten hadde i flere årtier også darwinismens og marxismens nedslag i norsk kultur rokket ved grunnleggende, eksistensielle spørsmål. For hva ble det igjen av menneskets verdighet hvis alt kunne reduseres til produkter av naturlig seleksjon, klassekamp og undertrykt seksualitet?
KRISTENDOMMENS BETYDNING
Da Rudolf Steiner – etter et langt opphold med foredragsreiser på grunn av første verdenskrig – på ny gjestet Norge i 1921, møttes foredragene hans med en usedvanlig stor offentlig interesse, og dagspressen kunne referere til fullstappede saler. I ett foredrag «var lokalet fylt til siste plass, og folk sto langt ut på gangen», et annet samlet «mer enn totusen tilhørere», og da Steiner holdt foredrag for Studentersamfunnet i Idrettens hus, var det «så tettpakket at en del yngre deltakere klatret opp i ribbeveggene».
Man kan spørre seg hvorfor nettopp Rudolf Steiner møtte så stor interesse, og da ikke bare fra mennesker som søkte mot det spirituelle. Foruten invitasjoner fra Teologisk Forening og Studentersamfunnet, var han også invitert av den sosialøkonomiske forening for å holde foredrag om «Kardinalspørsmålet i det økonomiske liv» og av Pedagogisk Samfunn, Norges Lærerlag og Norges Lærerindeforbund for å foredra om «Oppdragelses- og undervisningsmetoder på antroposofisk grunnlag».
Forbindelsen mellom de åndelige perspektivene i antroposofien og samfunnsengasjementet som vokste ut fra dette, kan ha vært én grunn til interessen. En annen, som Dahl påpeker, kan være at Steiner, i motsetning til teosofene, ønsket «å ta den moderne naturvitenskap på alvor og legge dens landevinninger inn som premiss i sin lære». Et annet særtrekk ved hans antroposofi – og vel den viktigste grunnen til at han ble invitert av Teologisk Forening – var den sterke vektlegging av kristendommens betydning. Historikeren og sosialøkonomen Wilhelm Keilhau var ifølge Dahl «en av mellomkrigstidens mest produktive bidragsytere i det offentlige ordskifte» og kjente Steiner personlig. Han var særlig opptatt av hans kristologi som han skrev om i forkant og i etterkant av besøket. I en dobbeltartikkel i Samtiden tar han opp spenningsfeltet mellom reinkarnasjonsidéen og kristendommen og mener at det er nettopp denne delen av Steiners antroposofi som har fått så stor tilslutning, og da særlig av mennesker som kan være religiøst anlagt, men som har vanskelig for «å tro på teorien om det ene jordeliv foran skilleveien til himmel og helvete». Man kan kritisere Steiner og hans lære så mye man lyster, avslutter Keilhau artikkelen, man vil «likevel ikke kunne nekte at Steiner har funnet uttrykk for noe av det dypeste i de religiøse lengsler hos et stort antall av nutidens kristne».
DAGBLADETS STEINER-NEKROLOG
Tidsbildet i 1920-årene var ikke bare preget av den åpne interessen som Keilhau m.fl. viste. Den overveldende sympatiske interessen norsk presse møtte Steiner med i 1921, ble i tiltakende grad preget av en skarp og negativ-kritisk polemikk i Steiners disfavør. Ikke minst ble den utløst av en nekrolog i Dagbladet signert redaktøren Einar Skavlan i anledning Rudolf Steiners død i 1925. Her kunne man lese at den avdøde var «en blanding av nervelege og sjarlatan» som «snart vil være glemt» og at Steiners tilhengere var personer «som ikke hadde tenkeevne og standhaftighet nok til ved de store ånders hjelp å nå frem, men nøyet seg med åndene i den form som de var tilberedt av dr. Steiner». Rudolf Steiners antroposofi ble fremstilt som «teosofi i lett avkledning og omdiktning». Og selve teosofien benyttet og «grep» Steiner fordi han mente den «ville bringe ham suksess, og ble også virkelig stor på den».
BOKKEN LASSON
Den første reaksjon på Dagbladets nekrolog kom fra kabaretartisten og antroposofen Bokken Lasson. Hun mente at redaktørens nekrolog «røper en utrolig overfladiskhet og uvitenhet om dr. Steiners hele livsverk og verdensanskuelse». Lasson understreker at man gjerne kunne kritisere kunst- og kulturretninger man ikke sympatiserte med, «men det sømmer seg ikke å peke nese eller rekke tunge til annerledes tenkende hvis man selv ønsker å bli tatt alvorlig» og det «berettiger ikke en nekrolog full av skjellsord».
Fire dager senere melder legen Rasmus Hansson seg inn i diskusjonen. Han tiltalte konsekvent Bokken Lasson som «fruen», og han var ikke særlig nådig, verken mot henne eller mot Steiner: «Antroposofien er – som selvsagt fruen vet – en avart av teosofien som atter igjen i sin tid ble startet av en entreprenant hysterisk kvinne ved navn madame Blavatsky […]». Hansson oppfordret så «fruen» til å finne bare én eneste mann som det står respekt av og som har greie på filosofi til å uttale seg om Steiners forskerånd, «for eksempel filosofene professor Anathon Aall eller professor Harald Schjelderup»(1).
Harald Schjelderup tok Hansson på ordet og svarer at han forstår at man gjennom å lese enkelte passasjer av Steiners mer «okkultistiske skrifter» kan «avvise det hele som psykopatologisk betingede fantasier». Men inntrykket forandrer seg gjennom «et mer inngående kjennskap til hans forfatterskap». Da vil man se «en alvorlig og klarttenkende tenker med en sjelden evne til å gå inn i andres tankegang og gripe det essensielle i den» og «hans behandling av de spesielt naturvitenskapelig orienterte retninger i det 19. århundres filosofi er i mange henseender mønstergyldig». Den som altså har satt seg nærmere inn i Steiners livsverk som helhet, vil være klar over «hvor urettferdig og misvisende Dagbladets omtale av ham i anledning hans død var». Schjelderup reserverte seg mot Steiners «okkulte skrifter», og for ham «som står utenfor antroposofien», må mye av Steiners ytringer om de høyere verdener «fortone seg ytterst fantastisk». Men heller ikke her bør man «felle dommen for avgjort og for raskt». For de åndserfaringer Steiner beskriver kan være interessante for psykisk forskning, for de er «grensetilstander» som «den vitenskapelige psykologi» ennå ikke har utforsket tilstrekkelig. Ett er i hvert fall sikkert, avslutter han: «Med Rudolf Steiner er ingen «kultursnylter» gått bort, men en av tidens merkeligste og interessanteste personer, en person med sjelden omfattende viten og ganske usedvanlige evner».
Hansson svarte både Schjelderup og flere i en rekke avisartikler. I august skrev han at han «som lege», i motsetning til Schjelderup, tror «at man har kommet så langt at man kan bedømme et [psykologisk] grensetilfelle som Steiner», før han konkluderte med at Steiner er en «fusentast og sjarlatan» og «det finnes ikke en eneste original tanke i hele dr. Steiners antroposofiske system». I en ny artikkel tre dager senere opplyser Hansson at han har lest mer av Steiner for å sette seg bedre inn i det han kritiserer, og det han har funnet er «enten selvsagte sannheter, stjålne sannheter eller vrøvl, især vrøvl». Derpå diagnostiserer han Steiner: Han tilhører «sykdomsgruppen ‹patologiske løgnere›» og den enkelte kan selv slutte seg til hvilken kategori man bør sette Steiner i: «sjarlatan, fusentast eller patologisk løgner – eller litt av hvert av dem». Noen uker senere kom et svar fra Schjelderup, hvor han først og fremst «er forbauset over at en mann som dr. Hansson kan felle en så knusende dom på et så løst grunnlag». Schjelderups sentrale kritikk av Hanssons metode er at han «feller dommen over en mann, ikke på grunnlag av egne grundige studier av hans verk, men vesentlig på et helt ensidig utvalg av uprøvde uttalelser av motstandere».
Foruten å benytte hersketeknikk ved å patologisere objektet, benyttet Hansson seg også av sarkasmer av det feminine knyttet til spiritualitet, og han skriver at det er ingen «tilfeldighet at særlig kvinner ble tiltrukket av Steiner» for «en masse av Steiners tilhengere […] hører øyensynlig til den kategori som psykiaterne kaller psykastenikerne»(2).
Debatten om Steiners ettermæle strakte seg over lang tid, fra begynnelsen av april til slutten av oktober i 1925. Helt på tampen gikk Hansson i rette med en annen «frue», nemlig Helga Geelmuyden, som var en sentral representant for antroposofien i Norge på 1920-tallet. Han avrundet avisinnlegget med å postulere at det «er håpløst å diskutere saklig med fruen […] Jeg skal derfor drøfte spørsmålet om Rudolf Steiners betydning på et annet sted med forhåpentlig mer utbytte.»
KRISTOLOGI-KRITIKKEN
Det hører med til 1920-tallets antroposofidebatt at Kristensamfunnet, hvor Steiner var rådgiver og inspirator ved grunnleggelsen i Tyskland i 1922, ble etablert i Norge i 1927. I avisen Norges Kvinner i 1929 kunne man lese at det i Tyskland er dannet «det såkalte Christengemeinschaft innenfor hvilket de stiller menn og kvinner likt – gitt kvinner samme rett til å utføre kirkelige handlinger». I samme avis forteller journalist og forfatter Eva Dithmer-Vanberg(3) at hun har vært til stede i Kristensamfunnet «hvor kvinnelige prester finnes». Dette kirkesamfunnet «ligger ennå utenfor de fleste menneskers tilvante religiøse begreper», men hun er berørt av det hun opplever. En av de kvinnelige prestene formidlet gudstjenesten «klart og nøkternt, bevisst og åndsnærværende. At kvinner skulle mangle den nødvendige verdighet er derfor allerede motbevist i kristenhetens historie, hvor de altså nå forefinnes i Kristensamfunnet».
Det er lett å tenke seg at en kirkedannelse hvor Steiners esoterisk pregede kristologi har vært sentral, og som på et så tidlig tidspunkt tillot kvinnelige prester, måtte vekke debatt.(4) I et brev fra den første presten i Kristensamfunnet, Christian Smit, skrevet åtte måneder etter at den første Kristensamfunnsgudstjenesten ble forrettet i Norge, heter det at det i det siste har kommet «en del svært heftige angrep på Rudolf Steiner og antroposofien».
Smit sikter i første rekke til fire omfattende avisartikler av teologen Johannes Hygen. Hygen skriver at hos Steiner og i antroposofien (i motsetning til teosofien) inntar Kristus en særstilling, men legger til et ønske: «Hadde nå bare antroposofene oppfattet Jesus Kristus så noenlunde på samme måte som vi andre, så kunne man kanskje bedre forstå hverandre. Men som vi skal se siden, oppløser også den steinerske spekulasjon Jesus i ideer, myter og mysterier, slik at det av vår kjente og kjære frelserskikkelse ikke
blir et fnugg tilbake». I løpet av de fire artiklene veksler Hygen mellom å rose og å dadle Steiner og hans tilhengere. Steiner er «skarpsindig» har en «eiendommelig intuisjonsevne», og hans hensikter er «de beste og ærligste», og «de teosofer og antroposofer jeg kjenner, står med hensyn til personlige egenskaper verdig ved siden av sin lærer». Til tross for at man kan ha respekt for «det tankearbeid som er levert» finnes det elementer i antroposofien som er «forkastelige og farlige og på mange områder fullkomment absurde». Steiners fremstilling av åndelige vesener er således et tilbakeskritt til tidligere tiders «primitive tankemåte» og til «naturfolkenes naive forestillinger». Og hovedfeilen antroposofene gjør er at «de ikke forstår at deres systemer er filosofi og ikke religion, aller minst kristendom». Hvis antroposofene hadde forstått det «kunne visselig deres idealistiske tenkesett ha sin store misjon i en materialistisk tid og kaste mangt et streiflys over livets gåter».
Frode Barkved er førstelektor i antroposofi og steinerpedagogikk ved Steinerhøyskolen i Oslo.
1: Harald Schjelderup var bror av Christian Schjelderup og hadde studert Steiner og hatt personlige samtaler med ham. Han var senere en av pionerne innenfor norsk psykologi.
2: Psykasteni-begrepet går tilbake til 1903 og ble brukt for å beskrive «permanent forstyrrelse, tvangstenkning, fobier» med mer, se. https://utforsksinnet.no
3: Dithmer-Vanberg var opptatt av «sosiale og kulturelle kvinnepolitiske spørsmål». Hun konverterte senere til katolisismen og ble redaktør av tidsskriftet St. Olav.
4: Rune Slagstad i Libra 4-2014 viser til at Steiner skal ha
ment «at homofili ikke kunne være til noen hinder for å vies til prest i Kristensamfunnet – på den tiden et meget radikalt synspunkt».