AV ELLEN KØTTKER
8.–12. april ble det arrangert en stor internasjonal barnehagekonferanse i Dornach i Sveits – World Early Childhood Conference 2026. Den markerte 100 år med steinerbarnehager på verdensbasis.
Jeg deltok ikke selv på konferansen, men ble nysgjerrig på temaet og ideen om at de såkalte «syv betingelsene» fra Rudolf Steiners bok Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? ble brukt som et pedagogisk rammeverk og utgangspunkt for foredragene. Selv om disse betingelsene opprinnelig er formulert i en åndelig-filosofisk sammenheng, kan de i dag forstås som en indirekte pedagogisk verktøykasse for voksenrollen – særlig i arbeid med små barn.
I arbeidet med små barn fremstår disse oppfordringene til pedagogen som særlig relevante. Forskning viser at små barn i stor grad orienterer seg gjennom ikke-verbal kommunikasjon. De «leser» de voksne gjennom stemninger, væremåter, holdninger, rytme og kroppslig nærvær – langt mer enn gjennom forklaringer og ord (Schoorel, 2004). Pedagogens væremåte – slik den kommer til uttrykk gjennom kropp, stemme, rytme og emosjonell tilgjengelighet – blir dermed en sentral del av det pedagogiske arbeidet.
FRØ FOR EN SUNN LIVSUTVIKLING
Temaet på konferansen var «Kindness – Strength – Love · Seeds for a healthy unfolding» som fremhever tre grunnleggende kvaliteter i møte med små barn: Vennlighet – Indre styrke – Kjærlighet. Et lite barn trenger vår vennlighet, vår indre styrke og vår kjærlighet. Jo mer disse kvalitetene utvikles hos den voksne, desto bedre blir vilkårene for barnets egen utvikling (Steiner, 1995).
Samtidig løftet konferansen frem noe vesentlig. Arbeidet med små barn er krevende, men også en mulighet til å utvikle nettopp disse kvalitetene som behøves – kvaliteter som ikke alltid har gode vekstvilkår i dagens samfunn.
De tre kvalitetene kan forstås som konkrete uttrykk for de syv betingelsene i praksis:
– Vennlighet som relasjonell sensitivitet.
– Styrke som indre stabilitet og viljeskraft.
– Kjærlighet som etisk holdning og ekte interesse for barnet.
Moderne pedagogisk teori understreker at pedagogikk i sin natur er relasjonell (Biesta, 2013). I barnehagen er denne dimensjonen særlig fremtredende, da barnet er avhengige av samregulering og det relasjonelle. Pedagogens kvalitative nærvær blir dermed et sentralt pedagogisk instrument.
Disse kvalitetene kan også forstås i lys av Hartmut Rosa sin teori om resonans (Rosa, 2024) hvor menneskelig utvikling knyttes til evnen til å inngå meningsfulle, responsive relasjoner til verden. I en pedagogisk kontekst kan dette forstås som barnets behov for å bli møtt av en voksen som er til stede, mottakelig og «svarende».
I et samfunn preget av økende tempo og krav til effektivitet, peker Rosa på hvordan relasjonell kvalitet daglig trues. I en barnehage kan dette gi seg utslag i stress og redusert tilstedeværelse av den voksne. De syv betingelsene kan i denne sammenheng forstås som et pedagogisk verktøy som støtter resonans – gjennom å styrke pedagogens nærvær, stabilitet og relasjonelle sensitivitet. Dette samsvarer med teorier om taus kunnskap (Polanyi, 2009), hvor profesjonell praksis i stor grad bæres av erfaring, sensibilitet og kroppsliggjort kunnskap. Polany hevder at pedagogens disposisjoner, sensitivitet og kroppsliggjorte praksiser former læringsmiljøet på måter som ofte er uuttalte, men svært virkningsfulle.
I småbarnspedagogikken understrekes dette ytterligere. Barnehagepedagog Elbjørg Paulsen (2008) beskriver hvordan tillit og undring er grunnleggende kvaliteter i møte med barn under tre år. Pedagogens evne til å være åpen, undrende og ikke-reduserende i møte med barnet, fremstår som avgjørende for relasjonsbygging og utvikling.
Rudolf Steiner (2017) mener at før tannfellingen er barnets utvikling sterkt knyttet til etterligning og kroppslig aktivitet. Alt pedagogen gjør, påvirker barnet direkte, ikke gjennom bevisst refleksjon, men gjennom en slags ubevisst formgivende prosess.
Steiner sier videre at fremtidens pedagogikk må bygge på evnen til å ‘lese’ mennesket i dets helhet – fysisk, psykisk og åndelig. Dette innebærer en bevisst utvikling av intuitive og kunstneriske evner hos læreren, slik at pedagogikken kan bli en levende og skapende prosess tilpasset hvert enkelt barn.
SYV BETINGELSER
De syv betingelsene kan forstås som en form for implisitt profesjonskompetanse, en indre praksis, som former hvordan pedagogen er i møte med barna.
1. Sunnhet og livsbalanse. Pedagogen må ta ansvar for egen energi, dagsrytmer og helse slik at arbeidet kan bæres med stabilitet og nærvær. I barnehagen blir dette konkret: uro smitter, men ro smitter også. En stresset voksen kan bidra til økt uro, mens en regulert voksen skaper trygghet. Gode rytmer, bevegelse og naturopplevelser, og er ikke bare viktig for barna, men også for de voksne. Pedagogens evne til selvregulering er grunnleggende for barns regulering. Forskning viser at barn er avhengige av voksne som kan tilby emosjonell stabilitet (Drugli, 2019).
2. Følelse av sammenheng med andre mennesker. Pedagogen bør se seg selv som del av et større fellesskap med barn, kollegaer og foreldre. Bronfenbrenners (2015) økologiske perspektiv understreker at barns utvikling skjer i samspill med omgivelsene. Når et barn viser utfordrende adferd, spør man ikke bare «hva strever barnet med?», men også «hva i miljøet påvirker barnets handlemåter?». Dette flytter fokus fra «skyld» til en reell sammenheng og styrker relasjonsarbeidet. Pedagogisk praksis innebærer derfor å forstå barnets uttrykk i lys av relasjoner og kontekst – ikke isolert som individuelle «problemer».
3. Ansvar for tanker og følelser. Pedagogens indre holdning virker direkte inn i rommet. Irritasjon, hastverk eller varme og ro blir raskt «klimafaktorer». Å arbeide pedagogisk innebærer derfor å arbeide med seg selv: Hva tenkte jeg? Hva følte jeg? Hvordan påvirket det barna? Refleksiv praksis er sentral i profesjonsutøvelsen. Pedagogens indre tilstand påvirker hvordan situasjoner tolkes og håndteres.
4. Forståelse av det indre mennesket. Barnet forstås som mer enn sin atferd. Et «utfordrende» barn er et barn i utvikling. Pedagogen bør forsøke å forstå hva som ligger bak handlinger, behov eller livssituasjon og skille mellom hvem barnet er og hva barnet gjør. Å skille mellom barnets væren og atferd er i tråd med humanistiske og utviklingspsykologiske perspektiver, og at barns uttrykk ofte må forstås som kommunikasjon av behov (Wiechert, 2014).
5. Fasthet i vilje. Pedagogisk arbeid krever utholdenhet. Man forsøker å følge opp det som er igangsatt, også når det møter motstand. Samtidig balanseres dette med fleksibilitet: retningen holdes, men veien kan justeres. Forutsigbarhet og konsistens er grunnleggende for barns opplevelse av trygghet (Schoorel, 2004).
6. Takknemlighet. Pedagogen bør utvikle et blikk for det som vokser og lykkes. Øve det å bli takknemlig for små fremskritt, ja utvikle en godhetsforståelse for de små detaljer. Dette skaper en grunnstemning i arbeidet, og gir en opplevelse av mening og gjensidighet. Å rette oppmerksomheten mot det som fungerer, kan styrke både relasjon og læringsmiljø.
7. Indre opplevelse av helhet. Pedagogen bør søke å være autentisk i sin væremåte. Barn merker raskt om den voksne er «ekte». De opplever om det er samsvar mellom idealer og praksis. Livet i barnehagen og livet ellers bør henge sammen og speile hverandre. Autentisitet i relasjoner er avgjørende for tillit. Barn oppfatter den voksnes ekthet og nærvær som grunnlag for trygg tilknytning.
UNDRING SOM HOLDNING
I barnehagen kommer disse prinsippene konkret til uttrykk i hverdagspraksis: Samregulering: Barn regulerer seg gjennom den voksne. Relasjonell sensitivitet: Barn utvikler seg i møte med responsive voksne. Resonans: Kvaliteten i relasjonen er avgjørende for utvikling. Undring som pedagogisk holdning: Å møte barnet åpent og utforskende styrker læring og relasjon. Særlig fremhever Drugli hvordan små barns undring er en ressurs i pedagogisk arbeid. Dette forutsetter en voksen som ikke kun styrer, men som også kan følge, lytte og være til stede i barnets barnehageliv.
AVSLUTTENDE REFLEKSJON
De syv betingelsene kan forstås som en form for implisitt profesjonell kompetanse som former hvordan pedagogen oppfatter, relaterer og handler i pedagogiske sammenhenger. Særlig i barnehagen, hvor «læring» er dypt relasjonell og kroppslig, gir disse betingelsene et meningsfullt rammeverk for å integrere personlig utvikling med profesjonell praksis.
I lys av samtidsdiagnoser som akselerasjon og forskning på små barns behov for tilknytning, regulering og undring, fremstår dette perspektivet som særlig relevant. Kort oppsummert kan dette bidra til at pedagogen blir:
– mer stabil og bevisst sin egen påvirkning
– mer oppmerksom på relasjonelle sammenhenger
– mer inderlig ansvarlig
– mer helhetlig i sin væremåte
I småbarnspedagogikk blir dette tydelig: Pedagogens væremåte er ikke bare en del av praksis – den er selve praksisen.
Til syvende og sist står pedagogen i grunnleggende møter med barn som ikke kan standardiseres: det er møter preget av undring, relasjon og ansvar.
BIBLIOGRAFI
Biesta, G. (2013). The beautiful Risk of Education. Taylor& Francis Inc.
Bronfenbrenner. (2015, mars). Utdanningsforskning. Retrieved 2026 from, Teoretiske perspektiver på hvordan trivsel kan fremmes i skolen: https://utdanningsforskning.no/artikler/2015/teoretiske-perspektiver-pa-trivsel/
Drugli, M. (2019). Småbarns undring – en ressurs i hverdagen. Retrieved from Utdanningsforbundet: www.utdanningsforbundet.no/medlemsgrupper/barnehage/barnehagedagen/barnehagedagen-2019/sma-barns-undring–en-ressurs-i-hverdagen2/
Paulsen, E. (2008). Tillit og undring. Kolofon Forlag.
Polanyi, M. (2009). Tacit Dimension. The University of Chicago Press.
Rosa, H. (2024). Akselerasjon og resonans: artik-
ler om livet i senmoderniteten (O. Lysaker, Red.; A. Dunker, Overs.; 1. utgave), Cappelen Damm akademisk.
Steiner. (1995). The Kingdom of Childhood. Anthroposophic Press.
Steiner. (2017). Livsbetingelser for fremtidens oppdragelse. Antropos Forlag.
Steiner, R. (2020). Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? (H. H. Møller, Trans.) Oslo: Antropos Forlag.
Wiechert, C. (2014). Solving the Riddle of the Child. Verlag am Goetheanum.
Ellen Køttker er høyskolelektor på lærerutdannelsen ved Steinerhøyskolen.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.