Et møte med Isali Faye og Hans Kolstad på Dethsgård på Læsø.
AV DAG BLAKKISRUD
Isali Faye og Hans Kolstad bor i en hvitkalket dansk gårdsbygning på Læsø i Kattegat, omgitt av en stor hage og veldige løvtrær. Rom etter rom er pusset opp, og en stue er nylig blitt malt i vakre, historiske grønnfarger. Den opprinnelige hovedbygningen var så antikvarisk verdifull at den nå befinner seg på Frilandsmuseet nord for København. For opprinnelig var Dethsgård firelenget og hadde tangtak, som er unikt for Læsø. Vi har fortsatt en original norsk jernovn fra 1700-tallet. Men dessverre er det er ikke lenger lov til å bruke slike ovner, sier Hans.
– Hvorfor ikke, spør jeg.
– De danske byråkrater er veldig byråkratiske. Og regler er regler i Danmark, svarer nordmannen som har bodd i broderlandet i 20 år. – Tidligere hadde jeg to newfoundlendere, fire katter og flere hester på gården, forteller Hans. – Nå har vi bare sauer. 90 stykker. De går på seterbeite like borti her. Ja, ikke fjellbeite som i Norge, men strandbeite. Der er det så mye salt i grunnen at kjøttet kommer ferdig saltet, humrer Hans og minner om at Læsø er kjent for sitt saltsyderi, der salt produseres etter gammel tradisjon.
HENRI BERGSON
Hans Kolstad er et fenomen i nordisk akademia. Han tok sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo på en avhandling om den franske filosofen Henri Bergson kalt Tid og intuisjon : to studier i Henri Bergsons filosofi. Siden har han undervist og vært gjesteforeleser ved flere universiteter i inn- og utland og holdt foredrag på en rekke internasjonale konferanser og seminarer. Han har gått på tvers av etablerte metoder innen filosofisk og humanistisk forskning og har aldri vært redd for å utfordre den vitenskapelige tenkningen.
Kolstad har oversatt og kommentert verker av historiens fremste tenkere som Descartes, Voltaire og Rousseau. Han var redaktør for den første norske utgivelsen av Platons samlede verker. Legger vi til at han har vært ansatt ved den norske delegasjonen til Europarådet i Strasbourg og leder av Humanistisk Kollegium i Oslo, begynner vi å forstå at vi har med en eksepsjonell personlighet å gjøre. I 2017 fikk han sin egen post i Statsbudsjettet som statsstipendiat.
En annen ting som gjør Hans Kolstad spesiell, er at han tilhører en eksklusiv gruppe fremragende akademikere med interesse for Rudolf Steiner. Blant annet holdt han i 2004 et glimrende foredrag i Forum Berle om «Filosofiske grunnbegreper hos Henri Bergson og Rudolf Steiner».
STEINERS TEMPEL
Men det var først i mars 2012 at Hans besøkte Goetheanum. Det var det Isali som sørget for. Det året tilbrakte Hans noen vintermåneder i Wernetshausen utenfor Zürich. Han hadde mottatt et arbeidsstipend fra den sveitsiske statlige kulturstiftelsen Pro Helvetia. Isali var i Norge, men tok turen til Sveits for å vise ham Steiners tempel. – Hun har klarsynte evner, påpeker Hans, og hun sa at dette var viktig. – Store ting venter deg der! Så vi dro til Dornach og var der hele dagen og så også en eurytmiforestilling.
Hans fortsetter: – En sterk innskytelse førte meg til bokhandelen og avdelingen med Steiners skrifter. Der kom jeg over et lite hefte med selvbiografiske skisser og en nyere biografi. Så opphørte inspirasjonen. Jeg kjente at jeg hadde funnet det jeg var kommet for, uten å ane hva det var. Jeg følte bare lykke over å ha nådd reisens mål. Tilbake i Wernetshausen fikk Hans vondt i et kne og måtte ta en pause fra arbeidet. Da passet det å lese bøkene han hadde med fra Goetheanum. Nesten umiddelbart falt øynene på en passasje om Steiners første innvielse i en åndelig vitenskapelig «metode». – Det som umiddelbart slo meg, var likheten mellom denne og min egen tenkning, sier Hans. – Den grunnleggende forståelsen av erkjennelsen, er idéen om en «metodisk tid». Det vil si tiden som det sentrale metodologiske aspektet i erkjennelsen. «Tiden som dobbeltstrøm!»
For Hans ble denne innsikten avgjørende, noe som førte til en intens arbeidsperiode.
Allerede året etter kunne han presentere boken Filosofiens spørsmål og antroposofiens bidrag til løsninger (Antropos 2013) på Litteraturhuset i Oslo. Her blir den doble tidsstrøm behandlet med stringent filosofisk metode. Det handler om erkjennelse og om bevegelsen mot en større innsikt, det vil si en annen måte å forstå oss selv og verden på. Verden og vi er i ferd med å utvide bevisstheten.
NY BEVISSTHETSTILSTAND
Et bilde som synliggjør den nye og gamle bevissthetstilstanden, er bruddet mellom den klassiske, mekaniske fysikken og kvantefysikken: Når vi tenker på vanlig måte, er det et filter mellom oss og verden. Dette filtret er de såkalte naturlovene. For eksempel at to legemer ikke kan være på samme sted samtidig. Så ser vi at kvantefysikken relativiserer det rommelige ved at to partikler kan ha en forbindelse til hverandre over stor avstand for eks. fra USA til Sibir. Hvis en forandring skjer i den ene partikkelen, skjer samme forandring også i den andre, uavhengig av avstanden mellom dem. Da er det ikke lenger meningsfylt å snakke om adskilte partikler. Vi forstår at vi har å gjøre med en sammenheng. Nettopp slik forholder det seg også med åndelige erkjennelser. Når noen av oss klarer å komme frem til en utvidet bevissthet, vil denne nye bevissthetsformen også bli tilgjengelig for andre.
Et annet bilde er den åndelighet som bryter frem i tankelivet hos noen filosofer, parallelt med arbeidene til Niels Bohr og Albert Einstein, og som også gjelder de to. I en slik sammenheng kan man si at både Bohr og Einstein var mystikere.
– Abstrakt filosofi er ikke lengre så viktig. Det vi trenger er en filosofi som kan forandre hele verdensbildet, sier Hans. Med andre ord: Før var filosofien bare en akademisk øvelse. Nå er filosofien en del av forutsetningen for en livsviktig endringsprosess. Vi er åndelige vesener som er forbundet med hverandre. Hvis vi innser at tiden er åndelig, forstår vi hvorfor vi kan tenke samme tanke og drømme samme drøm, enten vi bor i Tokyo eller Washington.
KREFTER I FORANDRING
– Jeg opplever at det skjer noe nå, sier Isali Faye, og fortsetter: – Kreftene i verden er i forandring. Det finnes en kraft i selve Jorden, noe som menneskeheten bare så vidt har begynt å forstå. Naturen har sine egne formgivende krefter. Disse kreftene vil endres og bli mer fullbyrdede ettersom mennesket utvikler sine åndelige evner. De omgivelsene vi lever med er forløpet til en mer åndelig natur som vil komme i fremtiden. Det handler om at naturen vil realisere sitt potensiale på en dypere og mer omfattende måte.
Isali arbeider for at åndelig åpne personligheter skal møtes og arbeide sammen for fred. Frans av Assisi er en sterk inspirator, og møtene holdes nettopp i fransiskanerbyen Assisi.
– Vi forsøker å utarbeide en positiv forståelse av fred. Altså ikke fred som fravær av krig eller fravær av våpen, men fred som en aktiv tilstand. Å bygge et samfunn der fred er et mål i seg selv.
TIDSSKILLE
Med krig i Europa, klimakrise samt forestående matkrise, energikrise og ustabile økonomiske forhold i verden, er det lett å bli litt pessimistisk med hensyn til fremtiden. Spørsmålet er: – Kan dette gå bra?
– Ja, svarer Hans. Som menneskehet står vi overfor mange utfordringer, men vi befinner oss samtidig i et tidsskifte som omfatter alle. Vi har levd i en intellektuell periode som startet etter at middelalderens verdensbilde smuldret opp. Etter Descartes, kan du si, som jo uansett har fått mye av skylden. Men nå er vi kommet til et slags ytterpunkt. Konsekvensene av det materialistiske verdensbildet er blitt for store. Vi undergraver vår egen eksistens og alle ser det. Samtidig er spørsmålet: Hva vi mangler? For det er helt opplagt at vi mangler noe. Jeg mener vi mangler opplevelsen av den moralske siden ved det å være menneske.
– Er det derfor det er så vanskelig for hver og en av oss å ta ansvar?
– Ja, utviklingen vil måtte gå mer i retning av større bevissthet og mer ansvar hos den enkelte. Men det er ikke lett. Mange vil holde fast i det gamle, i tradisjoner og en kjent verdensorden. Bare se på krigen i Ukraina. Det er ikke egentlig en krig mellom folk, det er en krig mellom dem som ønsker seg tilbake til gamle tiders verden der alle må underkaste seg tradisjoner og et totalitært system, og et moderne demokrati som vokser frem, som vil frihet fra undertrykkelse og tyranni.
FRIHET – DET HØYESTE GODE
– Det frie mennesket skaper sine egne motiver gjennom sin moralske fantasi, sier Hans. – Det er et tema jeg jobber med nå i forbindelse med et seminar vi skal holde på Litteraturhuset i Oslo i november. Men når jeg snakker om frihet, mener jeg ikke frihet til, – jeg mener frihet fra. Frihet fra undertrykkelse og tvang. Det er den egentlige friheten og er ikke begrenset av andres frihet. Denne friheten er også en absolutt forutsetning for menneskehetens videre utvikling. Bare i frihet kan menneskets bevisste moral utvikle seg. Bare i frihet kan individet ta de beslutningene som er nødvendige for å utøve et felles ansvar.
STEINERS ERKJENNELSESFILOSOFI
– I den sammenhengen vil jeg løfte frem Steiners erkjennelsesfilosofi. Rudolf Steiner opererer med tre kilder til kunnskap i stedet for de to vanlige; det vil si ytre sansing og tankens bearbeiding av det som sanses. Hos Steiner kommer det åndelige i tillegg. Noe som kommer til en ovenfra. En broforbindelse med den høyere verden. Ut fra dette skjønner vi at verdenssituasjonen og erkjennelsesteorien henger nøye sammen.
Hans fortsetter: – Vår ulykke ligger i at vi bare forholder oss til den sansbare siden av virkeligheten, og ikke til det som foregår inne i oss selv, vår åndelige erfaring. Først gjennom den kan vi oppleve samhørighet med naturen og alt annet levende. Vi må slutte å betrakte verden som et råstofflager. Ved å se tingene på den måten, bryter vi sammenhengen mellom mennesket og verden. Mennesket utnevner seg selv til en slags mester som skal bestemme over naturen. Det er klart at vi som mennesker har et ansvar. Både for oss selv og for verden. Vi må løfte både oss og verden videre. Med Frans av Assisi som forbilde.
MENNESKERETTIGHETER
– Er det et kall som driver deg, spør jeg.
Men Hans sier at han ikke har noen bevisst misjon eller noen konkret definert oppgave. – Jeg er først og fremst opptatt av menneskets åndelige utvikling, og at verdier som menneskerettigheter og demokrati utvikles og vokser til mer avanserte nivåer enn det vi opplever nå, sier filosofen. – Jeg tror også at menneskets bevissthet kan utvides og omfatte flere sjikt av virkeligheten enn det som hittil er vanlig.
Ser jeg tilbake på mitt eget liv, finner jeg en rød tråd igjennom alt som har brakt meg frem til den jeg er i dag. At ting har skjedd i riktig rekkefølge. Ellers hadde vi antakelig ikke sittet her nå, og jeg hadde ikke fått jobbe med Steiner eller blitt filosof. Noe arbeider seg frem igjennom meg, som har med verdenssituasjonen å gjøre og menneskets plass i verden. Mitt virke er ikke et adskilt fenomen, det er en del av en større orden som manifesterer seg gjennom det jeg gjør. Kanskje kan vi si at det er et formprinsipp, det som driver bevissthets-evolusjonen videre. Litt som det Goethe beskriver i sin metamorfoselære. En innsikt i at dette «noe» finnes, som inngir tillit til at det er en vis verdensledelse, og at livet er meningsfylt og har et mål.
GI OPP ELLER UTVIKLE
– Krig er ingen løsning, sier Hans. – Putin skaper ikke verdensorden, men verdenskaos. Hva gjør vi etter krigen? Hvordan gjenoppbygge et samfunn som kan hindre at slike ting skjer? FN og resolusjoner hjelper ingenting.
– Den rettslige siden av samfunnslivet er et forhold som opptar meg, sier Hans. – Mange forveksler borgerrettigheter med menneskerettigheter. Men disse er ikke det samme. Borgerrettigheter er noe staten eller regjeringen kan gi sine borgere, og som de også kan ta tilbake. Menneskerettigheter derimot er noe allment og universelt. De eksisterer uavhengig av regjeringer og systemer. Menneskerettighetene kommer først til sin rett når vi lærer å se mennesket i den andre. Da får vi en reell opplevelse av likeverd. Dette er det egentlige moralske, ja, en indre rettsorden på individnivå. Det er samtidig nøkkelen til en fordypet forståelse av hva fred betyr, og hva fred kan utvikles til som en aktiv del av fremtiden.
Jo, jeg drømmer om et menneskerettighetenes demokrati. Og jeg er overbevist om at dette bare kan realiseres gjennom en åndelig tilgang til verdenssituasjonen, sier Hans. – De eksisterende demokratier er ikke fullkomne, fortsetter han. – Men det ufullkomne aktualiserer spørsmålet: Hvilke verdier har vi? Skal vi utvikle dem eller gi dem opp? Krigen i Ukraina kan bli den siste. Det er opp til oss.
Dag Blakkisrud er frilansreporter for Tøyen Tekstverksted. Artikkelen har stått i Mennesket 2022.
SEMINAR OM ANTROPOSOFI, BEVISSTHETSUTVIDELSE OG KLARSYN,
5. NOVEMBER 2022 KL. 11.00-17.00 Litteraturhuset, Amalie Skramsalen.
Rudolf Steiners antroposofi hviler på to viktige forutsetninger; – at det er mulig å utvide vår bevissthet til å erfare tilværelsens ikke-fysiske side, som vi ikke har tilgang til gjennom våre fem sanser, og at bevissthetsutvidelsen kan representere et klarsyn som gir oss viktig komplementær kunnskap. Temaet belyses med bidrag fra Cato Schiøtz, Aksel Hugo, Hans Kolstad, Terje Sparby.