– med et blikk på filosofen Hjalmar Hegges bok
AV ARNE ØGAARD
Antall reelle demokratier er i tilbakegang, men hvordan står det til med vårt eget folkestyre? Er det i ferd med å bli et skinndemokrati eller oppleves det som flertallsdiktatur?
Filosofen Hjalmar Hegge gjorde en grundig belysning av demokratiet i siste del av boken Frihet, individualitet og samfunn (Universitetsforlaget, 1988, 2. utg. Antropos, 2003). Det er en utvidet bearbeidelse av hans doktoravhandling fra 1988 hvor han diskuterer demokratiets muligheter med utgangspunkt i kjente tenkere, og spesielt Jürgen Habermas.
De er begge enige om at demokratiets mål må være å finne de beste løsningene for hele folket. Dette kan best skje gjennom konsensus beslutninger, men Hegge innrømmer at avstemninger kan være nødvendig.
Et av grunnspørsmålene i demokratidebatten er forholdet mellom frihet og likhet. Hegge påpeker at begge er forutsetninger for et demokrati. Grunnprinsippet må være at likeverdige individer møtes til fri meningsutveksling. Han henviser til historien hvor vi først måtte frigjøre oss fra geistlighetens dogmer. Først da kunne folk møtes og fritt diskutere hva slags samfunn de ville skape. Slike diskusjoner skjedde tidlig i de engelske kaffehusene. Et viktig tema var oppgjøret med forestillingen om at enkelte folkegrupper var født til å herske over andre. Et annet var idéen om at alle mennesker er like mye verd. Peter Kropotkins selvbiografi gir en glimrende skildring av hvordan det i Russland skjedde en radikal bevissthetsendring på disse to områdene på slutten av 1800-tallet.
TRUSLER MOT FRIHETEN
I politikken fattes bestemmelser som angår oss alle, og derfor må også alle kunne delta som likeverdige i samtalen som fører frem til en beslutningsprosess. Forutsetningen for at dette skal bli vellykket, er en fri og grundig kunnskapsutveksling. Uten muligheter til en slik prosess, vil innføringen av demokrati fort bli mislykket. Hegge påpeker at den frie debatten i etterkrigstiden ble hemmet av partipressens makt. Ulike samfunnsgrupper ble foret med ensidige synspunkter. I dag er utfordringen en annen. Media kjemper om oppmerksomhet ved å skape sensasjoner, spekulasjoner og overdreven polarisering. De politiske debattene kan ligne show hvor deltagerne søker størst mulig oppmerksomhet om sin person, der de gir skjeve eller gale fremstillinger av andres ideer.
Noe av problemene ligger i at de ulike partiene prøver å fremstå som om de alene er i stand til å skape et ideelt samfunn. Men i praksis lykkes hverken høyre eller venstresiden i å mestre samtidens store oppgaver. Derfor er troen på de gamle partiene synkende, og populister vinner ofte valg med enkle slagord og naive løfter de på ingen måte kan innfri. Vi trenger partier som ivaretar ulike interessegrupper i den demokratiske prosessen. Men i den grad valgene fremstår som maktkamp mellom ulike ideologier og særinteresser, vil noe av demokratiets idé være tapt. I verste fall får vi et flertallsdiktatur.
Å finne gode løsninger for fellesskapet krever innsiktsfull og bevegelig tenkning. Mange av dagens politikere er låst til partiprogrammet og interne gruppevedtak, og de kan dermed ikke ha den kreative tenkningen som vår tids utfordringer krever. Hegge var bekymret for at byråkrater og ensidig sakkunnskap i for stor grad skulle få påvirke prosessen. I dag er vi mer opptatt av at godt betalte lobbyister får prege utviklingen på de pengesterkes premisser.
FRIHET ELLER LIKHET?
Frihet og likhet betraktes ofte som motsetninger, men Hegge opphever denne motsetningen ved å plassere dem på ulike områder. Frihet må gjelde ikke bare for tro og ytringer, men overalt hvor det utvikles nye ideer. Likhet er derimot nødvendig når det gjelder lover, rettigheter og deltagelse i demokratiske prosesser. De fleste vil godta tanken om at alle mennesker er like mye verd, men Hegge påpeker at dette blir tomme ord, så lenge vi lar en betydelig del av våre medmennesker leve i nød og fattigdom.
Hegge argumenterer for at det må herske en stor grad av frihet innenfor forskning, undervisning og omsorgsyrker, og at disse områdene må styres av de kompetente som arbeider i feltet. Det vil f.eks. si at skoleutviklingen må styres av lærerne og pedagogiske ledere. I dag er det dessverre slik at politikerne gjerne tror de vet hva som skal til for å skape gode skoler, og det er påfallende hvor sjelden de spør praktiserende pedagoger om hvilke rammer de trenger for å utvikle skolen. Dette gjelder også de andre områdene som er nevnt over. Det vil være en styrke for demokratiet om politikerne i større grad lot dette som kan kalles åndslivet, styre seg selv. Dermed kunne politikerne også få mer tid til sine sentrale oppgaver.
FRIHET ELLER EGOISME?
Ifølge Hegge er det meste av både høyre og venstresiden hemmet av at de ikke forstår forskjellen mellom frihet og egoisme. Litt forenklet kan vi si at frihet er knyttet til gleden av å realisere en ide, mens egoismen preges av begjær etter makt, penger og materiell overflod. Hegge tar et kraftig oppgjør med Adam Smith, og han utvikler tanker om en ny økonomi basert på brorskap. For frislippet av egoismen i næringslivet har ført til økonomiske forskjeller som er en av truslene mot demokratiet. I dag er disse forskjellene langt mer markante enn på Hegges tid, og det er et spørsmål om i hvilken grad politikerne er i stand til å påvirke denne samfunnsutviklingen. Vi er fanget i et økonomisk system som i stor grad styres av de med pengemakt. Det gjelder både multinasjonale selskaper og rike enkeltpersoner. Dagens pengemakt er også en sammenblanding av lovlydige og kriminelle aktører. Her kan nevnes korrupsjon, skatteparadiser, hvitvasking, mafiainfiltrasjon, med mer.
For noen vil det utvilsom være provoserende å lese Hjalmar Hegges 30 år gamle bok, men for andre vil den være et forfriskende pust av nytenkning i en situasjon som i dag kan virke både grå og håpløs.
Boken kan også leses som et forsøk på å tilpasse Rudolf Steiners tregreningslære til vår moderne tid.
Arne Øgaard er steinerskolelærer, skribent, forfatter og redaktør for bladet Pengevirke.
Artikkelen har stått i Mennesket 2022.