Av Gunnar Ihlen. Illustrasjoner: Vibeke Ihlen Selnes.
Saken er avgjort! Tallene taler sitt tydelige språk, blir det sagt. Ved bruk av tallene – gjennom statistikken – advares vi om potensielle farer, som eksempelvis kan motvirkes gjennom endring av våre livsvaner. Vi ser at tiltak må settes inn mot klimatrusselen, vi blir klar over at det bærer galt av sted med artsmangfoldet i naturen. Men er tallene egentlig alltid uttrykk for en slik objektiv bedømmelse?
På skolen (hvis vi unntar Steinerskolene) læres ungdommen opp til å tenke at bare kunnskap som er belagt med tall, kan være sann og pålitelig! Samtidig ser vi fra vår livserfaring at tall ofte brukes på måter der følelser og trosoppfatninger fortrenger sakligheten. Når politikere «slår hverandre i hodet med tall», er jo tallstørrelsene som oftest uten betydning for argumentets vekt. Det som derimot er avgjørende er utvalget av tall, som gjerne er uttrykk for debattantenes antakelser og underliggende motiver. Hva hjelper et tall-argument, når forutsetningene og sammenlikningsgrunnlaget er omstridt, diffust eller ukjent? Måten vi støtter oss til tall kan være en særdeles subjektiv side ved oss!
I alt dette har vi, kanskje ubevisst, lagt til grunn at tall som uttrykk for noe kvantitativt er det eneste som gjelder. I den offentlige skolen trenes barna i såkalt «mengdelære»; tre er mer enn to, men mindre enn fire; hva er mest av tre fjerdedeler eller fire femtedeler? Tallenes abstrakte karakter rendyrkes. Skal vi kun interessere oss for deres upersonlige verdi som enheter for måling og veiing? Kan tallene, i motsetning til dette, også bære i seg et språk for livshemmeligheter det er verdt å rette oppmerksomheten mot? Denne artikkelen tar for seg noen utvalgte assosiasjoner til tallrekken fra 1 til 12, som vil minne oss om at tallenes verden ikke nødvendigvis må være abstrakt eller livsfjern.
TALLET 1; DET OPPRINNELIGE
1 er et særdeles interessant tall. For matematikeren når han tenker logaritmisk, er 1-tallet grensesnittet mellom den store verden der ute, og del lille verden som vi trenger mikroskopet for å se. Er logaritmetallet på pluss-siden, kan vi uttrykke alle størrelser fra 1 og opp til uendelig, mens logaritmen, når den er negativ, gir uttrykk for alt som ligger mellom 1 og 0.
For ikke-matematikere er tallet 1 snarere enheten, eller ganske enkelt, helheten av noe. Tegner vi en sirkel kan denne fremstille verdensaltet, men den kan også være en yndet måte å vise et samlet hele, det være seg et statsbudsjett eller noe annet. En sirkel der et punkt er tegnet i midten er det tradisjonelle symbol for solen, vårt solsystems sentrale himmellegeme. Men tenker vi i mytologiske baner, så vil 1-tallet eller sirkelen assosieres med urtilstanden, med paradiset før utdrivelsen. Verden er i harmoni, så lenge vi holder oss til tallet 1.
TALLET 2; KONFLIKT
Med 2-tallet er likesom freden brutt. Tallet 2 er polaritetenes tall. Alle antagonismer, uoverensstemmelser kommer her til uttrykk: liv – død, hat – kjærlighet, mann – kvinne, krig – fred, lys – mørke, og uendelig mange andre motsetningspar. Noen ganger holder de hverandre i stabil balanse, andre ganger bryter de ut i åpen konflikt. I menneskets utviklingshistorie skjedde, på et eller annet tidspunkt, et syndefall. Motstandsmakter fikk innpass i vårt indre liv, vi kunne velge det onde, det destruktive, men vi fikk samtidig frihetens mulighet.
I antroposofiens språk er også motstandsmaktene todelt. Vi kan (1) ligge under for en kald materialisme som totalt hindrer oss i å se at verden (og mennesket) kan ha en åndelig side. Disse kreftene har Rudolf Steiner kalt de ahrimanske (ut fra en gammel-persisk tradisjon). Motstandskreftenes andre side (2), som i antroposofien kalles de luciferiske, påvirker oss til å la følelser ta overhånd over tanke og fornuft. Svermerisk blir vi tilbøyelige til å ville heve oss over den jordiske virkelighet. To sjeler lever i mitt bryst, skrev Goethe.
TALLET 3; SKAPENDE DYNAMIKK
Treenighetstanken har en sentral plass innen kristendommen. En likesidet trekant anvendes som symbol på det høyeste vesen, fader, sønn og helligånd. I den antroposofiske litteraturen beskrives hvordan trehets-prinsippet også kan finnes i naturen og i evolusjonen. Der kan det påvises hvordan et trehetlig formprinsipp gradvis kommer til syne i utviklingen av de høyere dyr. Dette gjenfinnes også i mennesket, så vel fysisk som sjelelig. Oppdagelsen av et slikt trehetlig mønster kan for den enkelte bli en viktig nøkkel til en ny og utvidet menneskekunnskap.
Vi kan begynne med vårt eget sjeleliv. Ser vi at dets grunnfunksjoner er tenkning, følelse og vilje? Om dette kan hverken mer eller mindre sies, disse tre utgjør tilsammen en fullkommen triade, som vi alle kjenner av egen nærmeste erfaring.
Denne innsikten kan vi utvide til at disse funksjonene også må ha sine grunnlag i vår legemlige konstitusjon. Mennesket fremstår som delt i en øvre, en midtre og en nedre del. Som det øvre ytterpunkt har vi hode-mennesket. Her er vi tilstede i en klar tenkende bevissthet. Motsatt finner vi oss selv som viljesvesener i organismens nedre pol. Ved hjelp av hender og føtter kan vi sette vår personlige vilje inn i verden uten egentlig å skjønne hvordan det skjer. Hvordan forestiller vi oss overgangen fra tanke til handling? Ingen fysisk forklaring vil strekke til. I motsetning til i tankeprosessene, der vi er fullt våkent tilstede, foregår viljesprosessene i det ubevisste, i en slags sovende tilstand.
Menneskets midtre del, brysthulen, rommer organene for sirkulasjon – blodomløp og åndedrett – som binder det hele sammen. Vårt følelsesliv er sterkest forbundet med denne sentrale delen av organismen, som konsentrert har sitt uttrykk i hjertet. I følelsene er vi mer som halv-bevisste vesener, som i en drømmeaktig tilstand. Rudolf Steiner har kalt de tre legemlige systemene for henholdsvis 1) nerve/sanse-systemet, 2) det rytmiske system og 3) vilje/stoffskifte-systemet.
Samtidig er det også mulig å betrakte samfunnet som noe levende, som en organisme som gjenspeiler grunnlovmessigheten i mennesket. Dette var en av Rudolf Steiners mest epokegjørende oppdagelser. Fra ideen om det tredelte mennesket utviklet han en hel samfunnsfilosofi – læren om samfunnets tregrening – som også i våre dager kan spille en avgjørende rolle dersom man søker etter hva som kan bringe samfunnsutviklingen inn på et konstruktivt spor.
Det handlet for Steiner om å oppdage at samfunnet – rent faktisk – har i seg de tre grunnleggende funksjonene; åndsliv, rettsliv og næringsliv. For at disse skal fungere på en sunn måte, må de behandles utfra hvert sitt prinsipp; frihet må være åndslivets prinsipp, likhet må gjelde i rettslivs-sammenheng, og næringslivet trenger broderlighets-prinsippet dersom det skal kunne oppfylle sitt formål. Frihet, likhet og brorskap; – en kjent triade satt inn i en ny og større sammenheng.
I tonenes verden er skalaens tredje trinn, tersen, grunnlaget for «tersharmonikken» som danner basis for hele vestens musikkultur gjennom de siste 300 år. Tillat meg her en kanskje kuriøs digresjon: Rudolf Steiner har et sted sagt at «symfoniorkesteret er et menneske». Dette bringer oss til en tre-deling som er vesentlig i musikkens verden: Strykere – blåsere – slagverk. Til dette kan vi knytte musikkens «tre funksjoner»; melodi – harmoni – rytme, som igjen leder oss tilbake til triaden; tenkning – følelse – vilje. Er ringen sluttet? (Se også artikkelen Indre musikalske bevegelser.)
På så vel menneskets som på samfunnets nivå åpner trehetsbegrepet for en radikalt ny og mer dynamisk tenkemåte. Steiner kalte denne tenkningen mikaelisk.
TALLET 4; ELEMENTENE
Skal vi oppgi vår posisjon i terrenget, eller på annen måte forklare hvor vi befinner oss, kan det være nødvendig å angi våre «koordinater». Vi må orientere oss i forhold til de fire himmelretninger; nord, syd, øst og vest. Alltid blir det snakk om fire muligheter, fremover, bakover, til høyre eller venstre.
I våre fysiske omgivelser er vi eksponert for en annen firedelthet. Naturen kan fremtre i ulike formtilstander, som fast, flytende, gassformig eller ildaktig. Dette var i en tidligere kultur omtalt som de fire elementer; jord, vann luft og ild. (Her må det innskytes at dette bildet ikke anerkjennes av moderne fysikk. Der snakkes det om tre «aggregattilstander» der varmen kun betraktes som en egenskap ved materien, og som årsak til at denne opptrer i henholdsvis fast, flytende eller gassaktig form. Når varmen, eller «ilden» ifølge gammel tradisjon ble tilkjent status av et selvstendig «element», må vi forså det slik at denne element-verdenen var uttrykk for en side av virkeligheten som ikke er den direkte fysiske, men som grenser opp mot denne. «Ilden» var således å oppfatte mer som et sjelelig fenomen, ikke bare grader av partikkelbevegelse som i den Newtonske fysikkens varmeteori).
Har vi først grepet fatt i de fire «elementene» er det interessant å kople disse opp mot den klassiske «temperamentslære». Menneskenes ulike temperamenter kan forstås som ulike kombinasjoner av de fire grunntemperamentene; det koleriske (ild), det sangvinske (luft), det melankolske, (jord) og det flegmatiske (vann). Selv om en moderne psykologi går helt andre veier, kunne man spørre seg om det finnes en klarere og mer nyansert vei til selvforståelse enn gjennom disse fire begrepene som er godt integrert i språket. Rudolf Steiner har påpekt hvordan de fire temperamentene betegner ytterligheter som, når de opptrer rendyrket, truer den sjelelige sunnhet og likevekt. Stivsinn, sinnsforvirring, vanvidd og sløvsinn, kan manifestere seg hvis temperamentene ikke balanseres ut mot hverandre. Vår medfødte natur trenger foredling, harmonisering. Språket ville vært fattigere uten disse begrepene!
I tillegg til at materien viser seg i disse elementtilstandene, kan den også bære i seg noe immaterielt; liv og bevissthet, og – som hos mennesket – jeg-bevissthet. Her kommer firetallet igjen til anvendelse gjennom Aristoteles’ fire eksistensnivåer: Når materien bare er materie, snakker vi om et mineralrike. Når den bærer livet i seg, har vi steget et trinn opp til det vegetative eller plantenes verden. Når materien har opptatt i seg noe som kan oppleve lyst og ulyst, er vi på et animalsk – på dyrenes nivå. Til sist møter vi mennesket – som er bærer av liv, bevissthet og en kognitiv, reflekterende evne. Bildet av de fire naturriker, med et mineral-, plante-, dyreog menneskerike har vi altså fra Aristoteles. Ettersom mennesket står inne i alle disse fire rikene, har vi lagt grunnlaget for bildet av mennesket som inndelt i fire «vesensledd».
TALLET 5; MENNESKET
Femtallets forekomst i den naturlige verden er ikke langt unna; vi kan se på hånden med dens fem fingre. Faktisk er hvirveldyrenes verden formmessig bygget på tallet fem. Alle hvirveldyr har to bakbein, to forbein og et hode, altså fire lemmer pluss hode. At hodet er eldst evolusjonsmessig, kan vi lære av embryologien. Et foster er i starten hovedsakelig et hode, mens armer og føtter fremtrer som mindre betydelige «vedheng». Men hver hånd eller fot har fem fingre eller tær, noe som går igjen hos absolutt alle arter av hvirveldyr.
Aristoteles regnet med fem sanser; syn, hørsel, lukt, smak og berøringssansen. Disse danner vår måte å sanse den ytre fysiske verden og også vår legemlige virkelighet. Et folkelig uttrykk: «Er han ved sine fulle fem?», henspiller på dette.
Rudolf Steiner har kalt femtallet for menneskets tall, eller tallet for mikrokosmos. Men i dette ligger også at femtallet er det ondes tall, det vil si tallet for valget mellom det gode og det onde. Symbolsk kommer dette til uttrykk i pentagrammet. Vi må her skjelne mellom en pentagon, som er en geometrisk femkant, og pentagrammet som en femstjerne innskrevet i pentagonen. Plasserer vi «hodet øverst», er pentagrammet et tegn som holder det onde på avstand (som i Goethes Faust). Dreies derimot femstjernen 36 grader om sitt midtpunkt, får vi et «omsnudd» pentagram – med hodet ned – som i tradisjonen er djevelens symbol.
Steiner beskriver hvordan mennesket har utviklet sitt firedelte vesen, og at det nå er i ferd med å utvikle et femte oversanselig vesensledd. Med dette følger friheten, men dermed også muligheten for å velge det onde.
TALLET 6; ROMMET
Sammenføyer man to likesidede trekanter – hvorav den ene peker oppover og den andre nedover – har man Davidsstjernen, den seksarmede stjerne. Den har vært det symbol som har holdt det jødiske folket sammen og er i dag kjent fra den israelske statens nasjonalflagg. I jødisk tradisjon er sekstallet et uttrykk for blant annet skjønnhet og intelligens.
For piloten som skal navigere et fly, er det nødvendig å forholde seg til rommets seks romretninger. Han kan ikke, som bilisten, nøye seg med de fire «himmelretningene». Flygeren må også ha kontroll på flyets vertikale posisjon, høyden over bakken.
TALLET 7; TIDEN
Et betydningsfullt gammelt symbol fra den jødiske kultur er den syv-armede lysestake, som henspiller på «skapelsens syv dager».
I den fjerde og siste av hans fire såkalte grunnbøker, Vitenskapen om det skjulte (1909), vil Rudolf Steiner gi et omriss av antroposofien som helhet. Temaet som behandles i bokens hovedkapittel er vår verdens tilblivelseshistorie. Boken kan derfor kalles Steiners kosmogoniske hovedverk. En forutsetning for å kunne trenge inn i dette verket, er at leseren kan akseptere – i det minste som en tankemulighet – at det eksisterer en «verdenshukommelse» og at denne kan være tilgjengelig for en tilstrekkelig utviklet og forberedt menneskelig bevissthet.
Hvor kommer så tallet 7 inn i dette? Før og etter vår jordklodes historie, fra den formet seg som et kuleformet himmellegeme til den i fremtiden engang vil gå i oppløsning, ser Steiner tidligere og senere tilstander – inkarnasjoner – av jorden. I boken beskrives detaljert jordplanetens tre «forløpere», og antydningsvis tre «etterfølgere». Med vår nåværende jord blir det tilsammen syv planetariske tilstander eller evolusjonstrinn. Tidsinndelingen beskrives på alle nivåer som syv-delt. For hver av disse planetariske tilstandene er det syv store utviklingsrunder som hver er delt i syv epoker, som igjen er syvdelt og så videre.
Steiner knytter her an til en esoterisk tradisjon, til «den litteratur som har beskjeftiget seg med disse ting». Men ingen har tidligere skildret disse forløp mer inngående, – og som man vil oppdage – sterkere preget av det selvopplevde. Steiner understreker hvor vanskelig det er å finne uttrykk for dette innholdet i språkets ord. For ham er det viktig å advare mot at man danner seg materialistisk pregede bilder av det han skildrer. Med det menes at vi har tendens til å forestille oss en tidligere virkelighet altfor lik verden slik den fremstår i jordens nåværende tilstand.
Med kunstneriske midler – i arkitektur, plastisk formgiving og billedkunst har Rudolf Steiner forsøkt å gi uttrykk for det samme innholdet, i form av det første Goetheanumbygget med sin egenartede arkitektur. I den store publikumssalen var man her omkranset av en søylekrets med syv søyler på hver side. Disse hadde skulpturelt utformede sokler, kapiteler og arkitraver. De skulle uttrykke formprinsippene for jordens syv planetariske tilstander. Kuppelmaleriene gjengav scener fra jordens skapelsesprosess, og de fargede glassvinduene beskrev menneskets utviklingsvei gjennom livet.
8; EN NY START
I musikkens verden kan vi følge den diatoniske skalaen som består av syv ulike trinn. Gjør vi det siste trinnet – opp til oktaven – eller det åttende trinn, har vi landet på en tone som uvegerlig oppleves som om den er den samme som utgangstonen, grunntonen, bare i et lysere register. Denne oktavtonen blir nå utgangspunkt for en ny skala der alle de opprinnelige tonene gjentar seg i ny oktav, og slik kan vi fortsette i én-strøken, to-strøken og tre-strøken oktav etc. Rent fysikalsk kan vi fastslå et oktaven har et svingetall som er det dobbelte av grunntonens. Men forklarer dette egentlig hvorfor den oppleves som «samme» tone, for eksempel tonen C?
I evolusjonen, slik den beskrives antroposofisk, har vi en liknende struktur i tidens plan. Utviklingen får preg av en evolusjon i spiral-bevegelse, der den forløper syvdelt, mens det åttende trinn er en gjentakelse av utgangstrinnet på et neste, høyere nivå. Det åttende trinnet er det første i en ny utviklingsrunde. Både naturen, mennesket og de høyere vesener, er med på å skape seg selv gjennom en slik periodisk utvikling.
9; DE HIMMELSKE HÆRSKARER
Ni-tallet er ofte omtalt som et hellig tall, og jeg skal nedenfor prøve å antyde hvorfor:
Finnes det en helhet som kan 9-deles? Ja, åndsvitenskapelig betraktet er det mennesket selv. Men da må vi våge det tankeeksperiment at vi som vesen består av et antall «vesensledd», som beskrevet i antroposofien. La oss gå ut fra et firedelt menneskebilde, slik vi så under avsnittet om firetallet: I antroposofien fremstår dette som; fysisk legeme – eterlegeme – astrallegeme – og jeg. Jeget er her forstått som vårt åndelige sentrum.
Men i et oversanselig iakttakelsesperspektiv kan vi se en større del av helheten. Da vil vi finne at jeget under sitt arbeide på de ovennevnte tre legemer, legger grunnen til ytterligere tre høyere vesensledd, i orientalsk tradisjon benevnt som manas, atman og budhi, på norsk; åndsselv, livsånd og åndsmenneske. Det sjelelige har gjennom evolusjonen differensiert seg i fornemmelsessjel, forstandssjel og bevissthetssjel. Vi har dermed fått en tredeling av de tre; tre legemlige, tre sjelelige og tre åndelige «vesensledd», som tilsammen gir oss 9-tallet. Dette er legeme, sjel og ånd mer detaljert beskrevet. Men samtidig må vi aldri miste av syne at vi i vår tid lever i en kultur som konsekvent vil redusere bildet til ett-tallet: mennesket består av det fysiske legemet, og det er det hele.
Rudolf Steiner trekker bildet av våre ni vesensledd i en interessant retning der disse knyttes til den greske mytologiens ni muser. I leksikon kan vi lese: «Urania er astronomiens muse, Polyhymnia for hymnediktningen, Euterpe for fløytespillet, Erato er for kjærlighetsdiktet, Melpomene er for tragedien, Terpsichore for korlyrikken, Kalliope for elegien, Klio for epos og heltedikt og Thalia for komedien.»
Her kan man ane en viss vilkårlighet i overleveringen. Underveis er kanskje fordelingen av kunstene blitt «hjulpet» av den menneskelige forestillingsevne med sine begrensninger. Men det handler om menneskets skapende aktiviteter, våre kunster, som ifølge mytologien inspireres av disse ni muser. Dette bildet utlegges av Steiner som at de ni musene grupperer seg omkring Apollon, slik «vesensleddene» grupperer seg omkring menneskejeget. Det kan her antydes et interessant perspektiv på kunstarter som; arkitektur, bildehuggerkunst, malerkunst, bevegelseskunst, diktning og musikk. Disse knytter seg til hvert sitt område av menneskevesenet. Musikken står her i en særstilling. Mens de andre kunstartene henter sine lovmessigheter fra menneskets omgivelser, utgår musikkens lovmessighet fra mennesket selv, ifølge Steiner.
Har så menneskets ni-deling noen motsvarighet på det makrokosmiske planet? Her støter vi på en kristen tradisjon fra tidlig middelalder der englenes verden inndeles i ni hierarkier (Dionysos Aeropagita, Origines). Rudolf Steiner knytter an til denne tradisjonen i sine kosmogoniske skrifter. De ulike kategoriene englevesener har her sine spesifikke roller i verdens og menneskets evolusjon, frem mot den verden vi kjenner i dag. Hvis vi tenker oss den synlige verden som oppdelt i et mineralrike, et planteog et dyrerike, blir menneskeriket det fjerde. Over dette må vi forestille oss tre oversanselige nivåer som til sammen rommer ni kategorier av høyere vesener. Disse oppregnes i den kristelige tradisjonen på følgende måte: Det 3. hierarki: Angeloi (engel), Archangeloi (erkeengel) og Archai. Det 2. hierarki: Exusiai, Dynamis og Kyriotetes. Og som det øverste området av denne verdensorden kommer det 1. hierarki, kalt Troner, Serafer og Kjeruber.
10; HVORDAN VI TELLER
I forbindelse med tallet 10 må vi bevege oss ned igjen på hverdagsplanet. I vår ytre sivilisasjon kommer vi ikke et øyeblikk utenom 10-delingen. All kalkulasjon, all måling og veiing skjer på basis av 10-tall-systemet. Tallet 10 er dertil base for vårt mest brukte logaritme-system.
Et unntak gjelder tiden; når vi ser på urskiven er den tolvdelt. Og vår kalender viser året inndelt i tolv måneder, med 52 uker, hver bestående av syv dager. Dette oppleves kanskje kompliserende; ingenting «går ordentlig opp»! Kunne vi ikke innføre 10-delingen også her? Dette har vært forsøkt, i forbindelse med den franske revolusjonen, da alle rester av den kristelige tradisjon skulle elimineres. Utfra den såkalte «revolusjonskalenderen» fra 1795 ble dagene inndelt i ti timer, hver bestående av 100 minutter, og uken besto av ti dager der den tiende var hviledag. Men det sies at menneskene ble syke under dette regimet. Den gamle kalenderen ble etter få år gjeninnført, av Napoleon.
11; BARE ET TALL
Bedre går det ikke når vi tar for oss tallet elleve. Her er det ikke lett å se noen tilknytning til noen av livets dypere hemmeligheter. Kan vi tenke oss en musikk med en 11-delt takt? Ja, men da må vi forflytte oss til Balkan, og man må være innfødt for å være kvikk nok til å holde styr på de sprelske rytmene!
12-TALLET; VERDENSALTET
I tolvtallets verden føler vi oss «hjemme» – som omsluttet av noe velkjent – noe vi er beslektet med. Tidsrytmen med døgnets 2 x12 timer og årets 12 måneder gir opplevelsen av harmoni.
I musikkens verden oppdager vi at grunnlaget for hele vårt tonesystem hviler på 12-tallet. Går vi kvintsirkelen rundt, er vi i en kretsbevegelse der vi ved det trettende trinnet, har en gjentakelse av utgangstrinnet. Regner vi med så vel dur som moll-toneartene, har vi 12 x 2 – dvs. 24 mulige tonearter. Den nøyaktige matematikken i dette ble allerede fastslått av Pythagoras, som også kunne anvende de samme tallforholdene på beregningen av planet-banene. Skalaens syv toner kan utledes av overtonerekken, men ikke nøyaktig, slik at vi få et ørlite avvik som har fått betegnelsen det «Pytagoreiske komma». Vårt tonesystem har syv-delingen integrert i det tolv-delte.
Vestens kultur har villet inndele også fiksstjerneverdenen i tolv regioner, den såkalte «Dyrekretsen». Denne er igjen knyttet til de fire elementene; jord – ild – luft – og vann, slik at firetallet er innskrevet i tolvtallet, slik figuren viser. Av de fire trekantene representerer den røde trekanten «ild», den rosa «jord», den gule «luft» og den blå «vann». Her har vi en snarvei til en viss oversikt over karaktertrekkene ved dyrekrets-symbolene. I bibelsk sammenheng kan dette meningsfullt knyttes til Jesu tolv disipler, og – blant disse – de fire evangelistene, som ifølge tradisjonen forbindes med hvert sitt av de fire elementene. I kirkekunsten er evangelistene avbildet med de fire kardinal-symbolene som er menneske, tyr, løve og ørn. Matteus vises med symbolet menneske/vannmann (luft), Lukas har symbolet tyr (jord),Markus har løven (ild) og Johannes fremstilles ved symbolet ørn/skorpion (vann).
SAMMENFATNING
I disse litt uhøytidelige betraktningene har jeg tatt opp sider av tallenes verden, som en materialistisk orientert samtid absolutt ikke vil vite noe av! Spørsmålet blir da om denne avvisning ikke samtidig avskjærer vesentlige deler av vår kulturs kilder til livsvisdom.
Tallenes innbyrdes forbindelse – slik de er fremstilt i det ovenstående – fremstår som lite «demokratisk». Noen tall er «høyere på strå» enn andre. 12-tallet troner som en konge, mens 11-tallet er en ussel stakkar. Tallet 1 skaper orden og oversikt, mens 2-tallet er en fredsforstyrrer. Et slikt perspektiv på tallene, står i full opposisjon til hvordan vi moderne mennesker oppdras. Her skal tallene, nøytralt og objektivt, oppfattes som likeverdige enheter på en uendelig linje.
For den oppvoksende slekt vil en slik ensidighet i tilnærmingen bidra til fremmedgjøring. Barn har behov for å se tegn på at vi er i slekt med den verden som omgir oss, og at verden inneholder mening. Det er derfor viktig at vi voksne interesserer oss for en mer bilderik forståelse av tallenes verden, og formidler dens varme og kraft til dem som vokser opp. Barn trenger å «gå opp» ulike musikalske rytmemønstre, og de må få oppdage tallenes nedslag i blomstenes formspråk. Den kvantitative kalkulatorlogikken vil tidsnok bemektige seg sjelene, og da er det viktig å ha en ballast av noe annet, et innhold som angår oss som mennesker. Dersom tallene fremstilles som om de ikke var annet enn anonyme punkter på en skala, har vi gitt barna en oppdragelse som vi på sikt ikke burde være fornøyd med!
Gunnar Ihlen er pensjonert fiolinist fra Operaorkesteret (DNO&B) og fast medarbeider i LIBRA. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.