AV SISSEL JENSETH
Helene Schjerfbeck (1862-1946) ble født i Helsinki og vokste opp i en finsk-svensk familie under fattige kår. Da hun var fire år, falt hun ned en trapp og fikk en alvorlig hofteskade. Familien hadde ikke råd til medisinsk behandling, så bruddet måtte lege seg selv. Dette ga henne en haltende gange, og hun var plaget med smerter resten av livet.
Hennes store talent var tegning og maling. Som 11-åring ble hun tatt opp i den finske kunstforenings tegneskole. En privat samler kjøpte bildet En sårad finsk krigare utsträckt på snön og stilte det ut. For bildet fikk Helene et statlig reisestipend, og bare 18 år gammel dro hun til Paris for å studere ved Académie Colarossi. I det kommende tiåret fikk hun flere stipend og hadde studieopphold både i Bretagne, St. Ives i Cornwall, Roma, Firenze, Wien og Petersburg. Hun malte Konvalescenten i St. Ives. Bildet vant bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris 1889. Resten av livet skulle hun lengte tilbake til kunstnerlivet i Paris og Bretagne.
På 1890-tallet bosatte Helene Schjerfbeck seg i Finland og underviste på den finske kunstforeningens tegneskole i Helsinki. Men det ble for krevende. Helsen var dårlig, og hun tok seg også av sin mor. Heller ikke fant hun seg til rette blant sine finske kunstnerkollegaer, da det var midt i den nasjonalromantiske perioden. Hun hadde flere turer til Gausdal sanatorium i Norge. Her kom hun i kontakt med doktor Kristian Andvord, som hun korresponderte med. Han ga henne støtte i hennes veivalg videre i livet. «Hvis jeg tillater meg friheten til å leve et tilbaketrukket liv, så er det fordi det må være slik» skrev hun til ham.
Hun og moren flyttet til den lille industribyen Hyvinkaa. I de 15 årene som de bodde der, reiste hun aldri til Helsinki. Isolasjonen bidro til at Helene Schjerfbeck utviklet sitt modernistiske maleri. Hun studerte samtidskunstnere i datidens kunstmagasiner og var inspirert av Manet, van Gogh og Cézanne. Stadig oftere valgte hun å portrettere kvinner; moren, lokale skolejenter og kvinnelige arbeidere i byen. «Jeg har alltid søkt etter sjelens dybder,» skrev hun, «der man ingen bevissthet har, – der kan man gjøre de største funnene.» Hun eksperimenterte med ulike typer undermaling, skrapte og gned, laget flekker; alt for å søke å fange underbevisstheten – sin egen og modellens. Bildene fikk mer og mer hennes eget uttrykk. Foredlet og nedstrippet i formen.
Gösta Stenman, som var kunsthandler og journalist, oppdaget Helene Schjerfbeck. Han kjøpte maleriene hennes og solgte dem i kunstbutikken i Helsinki. Hennes første separatutstillingen var i 1917. Senere på 1930-tallet åpnet Stenman et galleri i Stockholm. Der fikk hun sitt gjennombrudd med en retrospektiv utstilling.
Helene Schjerfbeck er spesielt kjent for sine selvportretter. Det første malte hun 22 år gammel. I 50-årene beveger hun seg mer i retning av en abstrakt form, som i Självporträtt med svart fond fra 1915. Mest berømt er serien fra 1939 til 1945. Det er portretter ingen kvinne tidligere har malt av seg selv. Her finnes ingen antydning til forfengelighet, bare en intens søken etter innsikt. Formen løser seg opp og maleriene inngir en tidløs følelse – av kontemplasjon og åndelighet. Den siste trekulltegningen er hennes egen dødsmaske. De siste årene av sitt liv bodde hun i Sverige, først på et sanatorium og deretter Saltsjöbaden utenfor Stockholm hvor hun dør 23. januar 1946, nesten 84 år. Hennes grav ligger på Sandudds gravplass i Helsinki.
Helene Schjerfbecks bilder finnes i dag i Ateneum, Didrichsens kunstmuseum og Gyllenberg kunstmuseum i Helsinki. Samlingen i Villa Gyllenberg på Granö inneholder 39 bilder og er den største i privat eie. Ane Gyllenberg (1891-1977) var en finsk bankmann og kunstsamler som ble introdusert til Schjerfbecks arbeider gjennom vennen Gösta Stenman. Gyllenberg var opptatt av antroposofi, og det var særlig sjelens uttrykk i portrettene som interesserte ham. Også landskapsmaleriene hennes så han som indre landskap. Han henviste gjerne til Rudolf Steiner som var inspirert av Goethe: «Den som naturen avslører sine hemmeligheter for, føler en uimotståelig lengsel etter naturens mest verdige tolker – kunsten.» Stiftelsen Gyllenberg støtter i dag forskning innenfor medisin og helse basert på Rudolf Steiners antroposofi.
I 2020 kom filmen «Helene» om den finske kunstneren og hennes forbindelse med Einar Reuter. Hun opplevde ham som sin sjelevenn – et vennskap som varte livet ut.
Sissel Jenseth er daglig leder i Dialogos. Artikkelen har stått i Mennesket 2020.