Cato Schiøtz
I ARR nr. 4/2020 har Jan-Erik Ebbestad Hansen en artikkel «Det gåtefulle folket», som skal være en anmeldelse av Helmut Zanders bok Die Anthroposophie fra 2015.
Innlegget foranlediger noen bemerkninger.
I realiteten representerer innholdet et polemisk angrep på Rudolf Steiner og antroposofien og er ingen tradisjonell bokanmeldelse: Ebbestad Hansens primære siktepunkt er – jeg hadde nærmest sagt som vanlig – å angripe Rudolf Steiner og hans livsverk.
Å benytte bokanmeldelser som ramme for egen polemikk er en modus hos Ebbestad Hansen. Vi så det i ARR nr. 4/2015 – jf. artikkelen «Steiner & Co» – hvor Kaj Skagens monumentale biografi om Rudolf Steiners unge år, Morgen ved midnatt, ble anmeldt sammen med to andre bøker, og hvor underteksten var å fremheve Steiners angivelige antisemittisme og hans kritikkverdige tyske nasjonalisme. Det fordomsfulle og nedlatende i artikkelen ble påtalt og dokumentert av Henning Ness i ARR nr. 1/2016.
Vi så den samme modus hos Ebbestad Hansen i en negativ omtale av Kaj Skagens bok Norge vårt Norge inntatt i ARR nr. 3-4/2018. Dette foranlediget en kort replikk fra Skagens side som ligger på ARRs hjemmesider. Her karakteriserer Skagen Ebbestad Hansens bok som et uvederheftig personangrep.
Men Ebbestad Hansen fortsatte sitt korstog. I ARR nr. 4/2019 har han en artikkel om antroposofiske og antroposofisk inspirerte tidsskrifter. Igjen er Ebbestad Hansen opptatt av det angivelige antisemittiske og rasistiske. Dette illustreres ved at han i den avsluttende note 38 refererer i det vide og brede litteratur om Steiners raseteorier. Og denne – for artikkelens innhold – perifere noten får nesten like mye plass som de foregående 37 notene til sammen. En tilfeldighet?
Ebbestad Hansens siste bidrag i Arr nr. 4/2020 føyer seg inn i denne tradisjonen.
Helmut Zander
Helmut Zander er en tysk katolsk historiker. Han har skrevet flere kritiske bøker om Steiner og antroposofien. Den viktigste er Die Anthroposopie in Deutschland 2007 som er en bredt anlagt bok med mange faktiske detaljer – på mange måter et imponerende verk.
Hovedsvakheten hos Zander ligger imidlertid i hans analyse. Han hevder for eksempel – uriktig – at Steiners antroposofi egentlig bare er en revidert form for teosofi.
Videre mener Zander at det er en rekke uforklarlige selvmotsigelser og opportunistiske trekk i Steiners indre utvikling fra 1890-tallet til 1902, da Steiner ble leder for Teosofisk Samfunn i Tyskland. Dette kommer vi tilbake til nedenfor. Zanders bok avstedkom en rekke bokutgivelser og artikler som kritiserte hans påstander. Formidling og drøfting av denne kritikken glimrer imidlertid med sitt fravær hos Ebbestad Hansen.
Hans siste bok som Ebbestad Hansen nå anmelder, inneholder 48 temaer i alfabetisk rekkefølge med temaer i tilknytning til Steiner og antroposofien. Ser vi på Zanders utvalg og Ebbestad Hansens videreformidling, ser vi at de begge har en polemisk agenda: Temaene er ikke representative for Steiners livsverk, og Zander dveler ved det han anser for å være kritikkverdig. Mest påfallende er at reinkarnasjonslæren, som er helt sentral hos Steiner, blir avspist med en drøy side, mens det perifere spørsmål om Steiners påståtte antisemittisme fyller ti sider. Hensikten med denne mangel på proporsjoner kan neppe ha andre forklaringer enn at Zander har som hovedanliggende å fremstille Steiner i et dårlig lys.
Ebbestad Hansen og Zander
Ebbestad Hansen har i tidligere innlegg vist at han har et nærmest servilt forhold til Zander.
Det reflekteres på ny i nr. 4/2020, hvor det ikke er måte på ros. Boken er «unik» i sin bredde. Den er «levende», den er «klargjørende», og den er «informativ». Den er et ubetinget «MÅ» for alle som interesserer seg for denne delen av kulturlivet. Dette må Ebbestad Hansen gjerne mene, men en mer akademisk kritisk holdning hadde muligens vært på sin plass? Blir dette for vanskelig når man til de grader er meningsfeller?
Kritikken i Norge av Zander
Den antroposofiske bevegelse i Norge er heldig ved at den har en svært belest kjenner av antroposofien i Kaj Skagen. I 2018 utga han boken Gralssøkeren. Rudolf Steiners idémessige utvikling 1895-1902. Boken bygger på hans store Steiner-biografi fra 2015, og behandler blant annet grundig et sentralt spørsmål i Steiners biografi: Er det riktig – som Zander mener – at Steiner i 1902 bare overtok den teosofiske lære nærmest av opportunistiske grunner, og at vi står overfor et uforklarlig brudd i hans personlige utvikling fra filosofisk idealist og goetheanist, videre gjennom en identifikasjon med Nietzsche, Darwin og anarkoindividualismen på 1890-tallet – for så å fremstå som teosof i 1902?
Skagen dokumenterer at en slik utvikling ikke er uvanlig, og at slike overganger kan representere en forståelig intellektuell utvikling. De brudd som motstanderne prøver å konstruere er et produkt av at man leser Steiners skrifter isolert fra år til år og overdriver enkeltdetaljer og ser bort fra andre vesentlige linjer og dimensjoner som utvikler seg ubrutt gjennom hele tidsforløpet.
På side 25-31, i et kapittel kalt «Dobbeltgjengeren», tar Skagen et oppgjør med Zander og Ebbestad Hansen, som får den lite smigrende betegnelsen «Zanders norske filial».
På side 50 flg. tilbakevises Zanders tolkning av Steiners forhold til Nietzsche. På side 83-86 kritiserer Skagen det avsnittet hos Zander som heter «Ville år i Berlin», og som refererer seg til perioden 1897-1901.
I tillegg finner vi en tilbakevisning av Zander og Ebbestad Hansens påstand om at Steiner var ateist, jf. den grundige gjennomgangen på side 89-92 og 97-102.
Skagens veldokumenterte kritikk avslører Zanders og Ebbestad Hansens skjulte agenda gjennom påpekningen av en rekke faktiske feil og usakligheter. Men dette blir ikke referert – langt mindre drøftet – av Ebbestad Hansen.
En annen viktig utgivelse, hvor forfatterne har et helt annet nøytralt og nøkternt forhold til Steiners forfatterskap, er utgivelsen av Rudolf Steiner: Schriften – Kritsche Ausgabe (SKA), som Christian Clemet er utgiver av. Denne utgaven – som foreløpig består av syv bind – har brakt Steiner og antroposofien virkelig inn i akademia gjennom utgivelse på et svært velrennomert tysk filosofi-forlag. SKA-utgavene inneholder svært informative og grundige forord og lengre innledninger, med et saklighetsnivå vi ikke finner hos Zander – og også med avvikende konklusjoner.
Generelt om Ebbestad Hansens strategier
I sin anmeldelse i nr. 4/2020 anvender Ebbestad Hansen de samme delstrategier som han pleier å gjøre.
Det første er en gjenganger hos Ebbestad Hansen: Han velger ut temaer som kan tenkes å være stigmatiserende i Steiners livsverk, og legger dem under forstørrelsesglasset – uansett om de refererer seg til bare en liten del av livsverket og innholdsmessig er perifere i forhold til hovedlinjene.
Han utelater viktige temaer som for eksempel Steiners menneskesyn – som er forankret i en dyp spirituell antropologi og fysiologi. Vi får heller ingen behandling av et annet hovedanliggende hos Steiner, reinkarnasjonslæren. Ebbestad Hansen er videre svært overfladisk når det gjelder Steiners kristologi – som er et helt sentralt punkt i antroposofien.
Nei da, da er det bedre å velge temaer som kan være egnet til å stille han i miskreditt: Antisemittisme, tysk nasjonalisme og rasisme.
Den andre strategien gjelder Ebbestad Hansens omtale av henholdsvis antroposofi-kritikere og antroposofer. I Ebbestad Hansens verden er alle steinerkritikere representanter for akademia, de bidrar med viktig forskning, de er objektive – og har langt på vei monopol på et høyt akademisk nivå. Antroposofene derimot er dogmatiske, apologetiske og skjønnmalende. De misjonerer og har ingen sans for vanlig debattkultur med sin manglende evne til normale demokratiske prosesser. I tillegg velger de sjikane som form. Og noen skiller seg ut ved navns nevnelse: Det er «våpendragerne», Kaj Skagen, Peter Normann Waage og Cato Schiøtz.
Noen enkelttemaer
Hvilke konkrete temaer i Zanders bok er det Ebbestad Hansen behandler up front i sin artikkel – formodentlig ut fra en formening om at dette er de viktigste? Jo – akkurat som forventet: Etter litt om bevegelsens mangfold, kommer avsnitt om:
– rasisme
– høyreradikalisering
– nasjonalsosialisme
Og Ebbestad Hansen trykker på repeat-knappen og fremfører sine gamle påstander – som igjen og igjen er blitt kommentert og tilbakevist i tidligere debatter.
Bevegelsens mangfold
Det første hovedavsnittet er Ebbestad Hansens betraktninger om antroposofiens mangfold. Her finner vi en fordreid påstand om betydningen av forholdet mellom de såkalte dogmatikere og liberalere i den antroposofiske bevegelsen. Jeg kan forsikre at innslaget av dogmatikk i Antroposofisk Selskap aldri har vært mindre enn i de siste årene – det vet jeg mye om etter drøye 30 års medlemskap.
Det skal videre være dogmatikerne som preger bildet av antroposofien i offentligheten.
Hva med Kaj Skagen, Peter Normann Waage og Cato Schiøtz som er antroposofiens «våpendragere» i norsk offentlighet? Enhver med et minimum av kunnskap om den antroposofiske bevegelse vet at Peter Normann Waage og Kaj Skagen er langt unna noen form for dogmatikk i forhold til Steiners livsverk. De er begge meget selvstendige og delvis kritiske. Hvorvidt undertegnede er dogmatiker, får andre vurdere.
Rasisme
Dette er en obligatorisk gjenganger hos Ebbestad Hansen, men hans påstander blir ikke riktigere om han gjentar og gjentar dem. Vi innskrenker oss til å henvise til nestoren – og vel den mest velrennomerte innen norsk idéhistorie – Trond Berg Eriksen. Han oppsummerer sitt synspunkt i den norske oversettelsen av Leizt, Ravagli og Bader: Raseidealer er menneskehetens forfall. Antroposofien og anklagen om antisemittisme og skriver på side 142:
«Også bestemmelsen av hva som er rasisme er i høyeste grad historisk relatert. Når det gjelder Steiner, er anklagene så absurde, fordi man må lete med lys og lykte etter noe som kan vris til skandaløse ytringer – snart 100 år på etterskudd. Mens hans konsekvente antirasisme lett lar seg belegge».
Dette er spesielt interessant fordi Berg Eriksen – i motsetning til Ebbestad Hansen – har arbeidet mye med antisemittisme. Hans konklusjon faller imidlertid Ebbestad Hansen svært tungt for brystet. Konklusjonen til Berg Eriksen karakteriseres som «blant de mest useriøse», jf. ovenfor nevnte note 38 i ARR nr. 4/2019.
Berg Eriksens begrunnelse peker imidlertid på fire sentrale argumenter:
Steiners uttalelser er få. Vi må lete med lys og lykte etter dem.
Vi må vri dem til skandaløse ytringer – kritikerne tolker alt i verste mening.
De ble avgitt i en helt annen tid og under helt andre sosiale forhold.
Steiners konsekvente antirasisme lar seg lett belegge.
Man kan tegne forskjellige kart over Steiners holdning til raser. Ved enkeltsitater kan man som kjente bevise det meste. Men det kan Ebbestad Hansen trygt overlate til Jehovas Vitner.
Det som er interessant er å se hvilket kart som stemmer med terrenget, det vil si antroposofisk praksis i forhold til rasisme. Da finner man lite å kritisere: Som påvist i andre sammenhenger, har antroposofene ofte vært pionerer med hensyn til likestilling mellom rasene.
For øvrig gjør Ebbestad Hansen to feil når det gjelder antisemittisme:
Han skiller ikke klart mellom antisemittisme, antisionisme og antijudanisme og blander i praksis disse sammen. Å være antisionist og antijudanist, det vil si en kritiker av jødisk religion/tro, er ikke nødvendigvis kritikkverdig.
Og når det gjelder norske antroposofer, stiller Ebbestad Hansen aldri det interessante spørsmålet: Var norske antroposofer på 1930-tallet mer eller mindre antisemittistiske enn befolkningen for øvrig?
Høyreradikalisering
Zander og Ebbestad Hansen slår antroposofien delvis i hartkorn med høyreradikale posisjoner og forsvaret for «tysknasjonalisme og raseteorier».
Ebbestad Hansen greier å påstå at man finner «liknende ideer» i det antroposofiske miljøet eksemplifisert ved Kaj Skagens bok Norge vårt Norge. Beklager – dette er vås. Kaj Skagen har aldri forfektet hverken forsvar for tysk nasjonalisme eller raseteorier.
Nasjonalsosialismen
Så var det antroposofenes forhold til nazismen. Nok en gjenganger.
Men det var kanskje slik at det i Tyskland var færre som sympatiserte med den nasjonalsosialistiske bevegelse enn generelt i befolkningen?
I Norge har Oddvar Granly foretatt en nøye undersøkelse av antall medlemmer av Antroposofisk Selskap som også var medlemmer av NS under krigen. Konklusjonen var at det ikke fantes noen.
I Tyskland var situasjonen for øvrig spesiell: Da Antroposofisk Selskap ble forbudt i 1935, var det flere antroposofer som prøvde å tilpasse seg for at ikke andre antroposofiske organisasjoner, som Steinerskolen og Kristensamfunnet skulle forbys – for øvrig uten hell: Begge ble senere totalforbudt i 1941.
Avslutning
Konspirasjonsteorier er i vinden om dagen, la meg yte et bidrag:
Man kan stille spørsmål om Ebbestad Hansens stadige utfall mot antroposofien – og særlig mot Kaj Skagen – er en slags «takk-for-sist» for at Skagen i sin tid var meget kritisk til Tore Rems Bjørneboe-biografi som Ebbestad Hansen var hovedkonsulent for. «Da bestemte jeg meg for å ta hevn» fortalte han Oddvar Granly i juli 2014. Men det har han formodentlig «glemt».
Og i disse koronatider: Er hevn som underliggende sykdom forklaringen på Ebbestad Hansens agg og antipati i forhold til antroposofien og Skagen?
Som advokat driver jeg av og til med «formildende omstendigheter». I denne forbindelse er det grunn til å trekke frem overskriften på Ebbestad Hansens artikkel, «Det gåtefulle folket». Det er tittelen på en vise av Beppe Wolgers og Olle Adolphson. Visen er en hyllest – en hyllest til barn.
Det er riktignok ikke mye hyllest i Ebbestad Hansens anmeldelse, men uansett: Overskriften – den var bra den.