AV KRISTINE HØILAND
Eventyret og sangen om Tornerose som sov i hundre år kjenner de fleste av oss godt. Tornerose var det vakreste og klokeste barn, velsignet med nådegaver fra de 12 gode feene i kongens og dronningens rike, men også med en truende spådom gitt av den 13. feen, som ikke var invitert til barnets fest, men som kom likevel, ubedt og bortvalgt. De gode feene kunne ikke hindre spådommen i bli uttalt, men kunne mildne dens virkning. Og slik ble Tornerose spådd å dø, men døden ble mildnet til 100 års søvn. Og så gikk det som det måtte. Til tross for alle forsøk på å fjerne samtlige farer i riket, falt hun og hele slottet til slutt i dyp søvn. Tornehekken vokste kjempehøy, skjulte alt, og tok livet av alle kongssønnene som prøvde å trenge seg igjennom før de hundre årene var gått.
Det gamle folkeeventyret har på mange vis fått ny aktualitet dette året. Det er som om vi har sovet oss gjennom mange ti-år med utvikling og latt tornehekken vokse seg stor og dominerende. Verdenshendelser som klimautfordringer, menneskelig sult og nød, og folkegruppers fortvilelse har prøvd å trenge igjennom, men uten at større samfunnsmessige endringer har skjedd. Ennå vet vi ikke om koronakrisen kommer som et signal på at de 100 årene er omme, og at vi endelig våkner av Tornerose-søvnen. Først langsomt gjennom de kommende år vil vi se om det blir konkrete endringer i vår måte å se og forvalte verden på.
Slår Tornerose av idag opp øynene, vil hun se rett inn i øynene til erkeengelen Mikael. Hans navn betyr «hvem er som Gud?», og er den eneste erkeengelen med et spørsmål i sitt navns betydning. Også han må håndtere onde feer som ikler seg dragedrakt og som enda tidligere var kledd i slangens hylster, den gang menneskene levde i paradis. Mikael har hovedansvaret for at disse kreftene ikke lenger lever i himmelen, hvor de «klagde foran Guds trone dag og natt», som det står i Bibelen. Han kastet dem til jorden, og himmelens engler jublet av glede, men ve jorden, står det. Det er vi jordboere som nå har fått stafettpinnen. Mikael delte ikke englenes jubel over å være kvitt plageåndene, men fulgte med ned til jorden for også der å være den som går foran og bereder veien for Kristus.
Hvorfor kastet ikke Mikael dem ned på Mars eller Venus, eller et annet ledig sted i verdensrommet? Fordi der ville de ha virket indirekte på oss, og dermed vært vanskeligere å håndtere. Nå står de oss meget nær. De er en del av oss selv, og gir dermed mulig til å forstå og bearbeide. På mange måter er de øyeåpnere. De er krefter som vil det onde, men bevirker det gode fordi de stiller det heslige, falske og urettferdige rundt oss og i oss selv, tydelig fram for oss, noe som gjør at vi kan og må ta stilling.
Johannes Åpenbaring, den siste boka i Bibelen, er en beskrivelse av verdensutviklingen i fortid, nåtid og framtid. Johannes fikk sin åpenbaring på øya Patmos, som han ble sendt til etter den romerske herskermaktens gjentatte, mislykkede forsøk på å ta livet hans. Han skrev ned det han så og hørte, og gjennom hele fortellingen er det erkeengelen Mikael som veileder ham og som også er aktivt handlende. Det sies at Martin Luther fant dette skriftet så vanskelig og uforståelig at han vurderte å ta det ut av vår protestantiske Bibel, men noe fikk ham fra det. Kanskje ante han at meningen med disse skildringene var skjult for ham, men at de langsomt skulle bli forståelige for menneskene. Vi bør lese Johannes Åpenbaring jevnlig gjennom livet, for nå åpner skriftet seg. Det beskrives så fint. Johannes møter Mikael, som stiller seg med en fot på havet og en fot på landjorden, et symbol på at broen mellom den åndelige verden (havet) og menneskene (på jorden) nå er åpen. Mikael gir Johannes en bokrull, som han spiser. Johannes tar imot og fordøyer sitt åndelige potensiale, sitt jeg. Han overtar ansvaret for sitt videre liv. Dette er betingelsen for den videre åndelige og jordiske utvikling, som Johannes da fortsetter å beskrive i sin åpenbaring.
Legenden forteller at Johannes ble 100 år før han døde og ble gravlagt ved siden av alteret i den kirken han var prest i. Der hadde han sittet, hver søndag, og de siste år kun sagt den setningen til de frammøtte som oppsummerte hele Kristi virke på jorden: «Barn, elsk hverandre.»
På mange vis har vi også spist av denne bokrullen nå. Og bærer ansvar som tilsvarer dette. Arnulf Øverland skrev diktet «Du må ikke sove» som et oppvåkningsrop til menneskene. Han våknet som av en drøm og skjønte at nå er det ikke lenger mulig å gå sovende gjennom tiden. Vi må se og «ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv». Det var hans møte med bokrullen og Mikaelblikket.
Johannes døde etter 100 år. Tornerose våknet etter 100 år. Hun giftet seg med den som sto foran henne da hun slo øynene opp. Et barn sovnet, en voksen sjel våknet og kunne omsette Johannes sin oppfordring om å elske hverandre til en aktiv kjærlighetshandling. Og svaret på spørsmålet som følger Mikael sitt navn, finnes i de menneskers sjeler som møter hans blikk.
Kristine Høiland er prest i Kristensamfunnet, Mikaelkirken i Oslo.