AV RUNA E. GAFNI
– Det jeg setter spesielt stor pris på er at man aldri er alene her. Det sier Ola Henningsen (30), som har bodd på Vidaråsen de siste 10 årene. Nå har han fått sin egen film. «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» er den svært dekkende tittelen på dokumentarfilmen som skal vises for et bredt publikum i 2023. Filmen gir et godt innblikk i livet og de verdiene som kjennetegner Camphill-landsbyene i Norge og Camphill-bevegelsen som helhet.
Hovedpersonen insisterer på at han selv – tro det eller ei – best liker å stå litt i bakgrunnen og la andre komme frem i lyset.
– Jeg vil ikke bare være inni min egen lille boble, men også se på omgivelsene rundt meg og menneskene jeg møter langs veien. Jeg vil ikke overkjøre dem i mitt jag etter å vinne noen Oscar for beste hovedrolle i en film.
HOVEDROLLE I EGET LIV
Filmen om Ola er en reflektert og engasjerende fortelling om det å få være seg selv, og samtidig være en del av det unike sosiale fellesskapet som omgir Ola og de andre beboerne og medarbeiderne på Vidaråsen.
For Ola er det en annen hovedrolle som overgår den hovedrollen han har i filmen om seg selv: – Det er faktisk ikke snakk om så mange år siden jeg forsto at jeg har hovedrollen i mitt eget liv. Men som i mange andre historier trengs det også andre små biroller for å ikke gjøre livet ensformig og kjedelig. Nå når jeg har forstått mer og mer at jeg har hovedrollen i mitt liv, blir det jo litt mer press på å fortelle denne historien sånn at jeg vil bli husket for den jeg var og kanskje for noe av det jeg utretta på livets landevei, sier Ola.
Selv vil han beskrive seg som «bitte litte grann utadvendt», noe han har fått høre av de som kjenner ham: – Jeg liker å se på meg selv som jovial, men det er jeg litt usikker på av og til. Noen ganger er jeg kanskje litt sær … (her tenker han seg om, før smilet brer seg over hele ansiktet) – en ganske interessant karakter, vil jeg si!
STØRRE ENN SEG SELV
Ola er en mann som reflekterer mye over stort og smått, også om det å være noe som er større enn en selv. Det opplever han spesielt sterkt når han arbeider i skogen. Landsbylivet som han er en del av, kaller han et fellesskap i en ny dimensjon.
– Jeg tror ikke det finnes så mange steder som er som Camphill. Som oftest reiser man jo hjem når man er ferdig på jobb og blir kanskje der resten av dagen, og så begynner man på nytt neste dag.Håndverk er også noe som har blitt mer og mer bortgjemt og bortglemt, og det vi jobber med her, er det kanskje ikke så mange lenger som kan og vet så mye om, at det er noe verdifullt. Det som også er unikt, er at det skjer ganske sjeldent at jeg føler jeg skulle ha gjort noe som jeg ikke fikk gjort. Det er på en måte en slags flyt i ting her. En sammenheng. Mindre stress og press.
Alle hjelper alle. «Ett lag er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd», er det et ordtak som sier. Det spiller ingen rolle hvor fort en kommer i mål, bare at man greier å støtte hverandre til at alle kommer i mål. Det synes jeg lever ganske bra i Camphill, noe som resten av verden kunne lære litt av.
HVIS JEG FÅR NOEN TIL Å LE
For Ola er det viktig å være en del av et fellesskap. – Det er alltid noen å dele både sorger og gleder med. Det betyr alt, egentlig, og uten det, er det ingenting som betyr noe. At man kan dele alt som ligger en på hjertet og ikke trenger å gå aleine med ting, det betyr alt for meg, fastslår Ola. – Det er for eksempel deilig å vite at det er noen som gleder seg over, at det er fyrt opp i peisen. Når det man gjør blir satt pris på, blir man motivert. Det gjør meg glad å kunne bidra når andre blir glade for bidraget mitt. Det gir en mening med det vi driver med. Humor er også viktig. Jeg våkner faktisk hver dag og tenker, at hvis jeg får noen til å le i dag, så er dagen gjort!
– Og det jeg setter spesielt stor pris på, er at man aldri er alene her, fortsette Ola. – Det er alltid noen å snakke med, og jeg kan velge å dele eller la vær. Noen ganger tar det litt tid før jeg føler at jeg er klar for å dele. De fleste godtar det. Det kjennes godt å bli møtt med åpenhet og uten press. Kan hende jeg kan bli flinkere på det å virkelig dele. Det har allerede blitt mye bedre, men kan bli enda bedre. Jeg kan noen ganger bli gående i meg selv og bli innesluttet. Da hjelper det å finne noen jeg kan snakke med, som kjenner meg, som jeg er fortrolig med, for ikke å bære på ting alene.
Ellers er Ola opptatt av å følge med på det som skjer i samfunnet. – Det er jo fint å være samfunnsengasjert og følge med på hva som skjer. Og det er en stor verden vi lever i. Men jeg tar fort ting veldig inn over meg og kan bli inneslutta, nedfor, av det. Det påvirker meg. Jeg får veldig mange nyhetsvarslinger i løpet av en dag. Kanskje det kunne være lurt å vite hva som skjer én gang om dagen, og så trenger man ikke å vite noe mer?
Det er viktig å sette søkelys på hva den enkelte kan gjøre, heller enn å la seg rive med i elendighetene. Da hjelper det for eksempel å finne ut av hva jeg kan gjøre helt konkret i dag, kanskje noe som skaper glede.
– Når du ser tilbake på livet ditt så langt, hva er noe av det viktigste du har lært?
– Å lære Ola bedre å kjenne, – og også å lære andre å kjenne. Det gir meg mye undring i løpet av dagen, undring i kaoset. Og så oppdager jeg alltid nye sider med Ola. Jeg er fortsatt ingen helt åpen bok for meg selv. Jeg har lært at jeg har mye å lære. Og at jeg har muligheten og finner glede i det.
Å BLI MER SYNLIG
– Om du skulle sette et fremtidsfrø i jorda. Hva skulle det vært?
– For meg selv liksom? Å lære nye ting, ting som gjør meg mer selvstendig, og for Camphill å bli mer tilgjengelig og mer synlig. Det er jo ikke så mange som vet om Camphill. Vi kunne være mer med på stands og markeder også i byer der det ikke er Camphill i nærheten. Det kunne jeg virkelig tenkt meg å være med på i fremtiden! Det hadde vært gøy!
Byrge (medbeboer, red. anm.) og jeg har faktisk allerede vært inne på tanken, at det kunne være gøy å åpne et sted i Andebu hvor vi kunne selge produkter fra Vidaråsen, bakevarer og andre produkter. Det kunne jeg tenkt meg å starte opp i fremtiden. Og senere med litt mer erfaring, litt klokere, kunne vi vokst og flyttet det hele til Tønsberg eller Sandefjord. Vi har jo så mye å komme med!
HEDER TIL «OLA»-FILMEN
Filmen om Ola beskrives som en hjertevarm feel-good-film om likeverd, tilhørighet og betydningen av å føle seg trygg nok til å være den man er. Filmen ble vist på filmfestivalen i Tromsø i januar. Under Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo i mars fikk den hederlig omtale i konkurransen om beste norske dokumentarfilm. «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» er laget av Ragnhild Nøst Bergem og med Einar film som produsent. Planen er at filmen skal vises rundt i landet i 2023 og på NRK.
Artikkelen er et utdrag fra Camphill Landsbystiftelse i Norges Årsmelding 2022, www.camphill.no, og den har stått i Mennesket 2023.