Betraktninger om «Faust»-dramaet og Faustskikkelsens lengsel etter mening eller sammenheng
AV GUNNAR IHLEN
Følelsen av meningstomhet eller meningsfylde? De to ytterligheter kjenner vi mer og mindre som selvopplevd erfaring. Er vi på noen måte fanget i den ene av de to tilstandene, er vår sjelelige likevekt truet. Når vi søker svarene på spørsmålet om tilværelsen har mening, står vi i spenningsfeltet mellom kravet til sannhet, og behovet for en forståelig sammenheng. Hodemennesket i oss vil vite hva som faktisk er sant, uavhengig av om en mening finnes bak det hele. Men hjertet vil tro på det i tilværelsen som oppleves som skjønt eller vakkert, – at dette også tilhører verdens realiteter!
Som moderne mennesker er vi gjennom oppdragelsen innpodet en følelse av plikt til systematisk skepsis; – det vi opplever som meningsbærende vil vi bortforklare som subjektiv fiksjon. Slik vi vitenskapelig får verden forklart, er det intet ved virkeligheten som egentlig kan være meningsfullt eller vakkert. Vi lar intellektet dominere over følelsesopplevelsen, eller som Goethe ville ha sagt; «hjertet forføres av hodet». Vitenskap og kunst oppleves som to separate virkeligheter. «Den reelle verden» bedømmer vi ut fra vitenskap. Den kunstneriske opplevelse tilordnes vår private sfære.
Men har det alltid vært slik?
Historisk vil jeg her vise til en bakenforliggende realitet, som i en antroposofisk terminologi blir
kalt menneskets inntreden i bevissthetssjelens tidsalder. Med dette menes den fase av menneskehetens bevissthetsutvikling som tok sin begynnelse med renessansen. (Strengt tatt ble denne forvandlingen forberedt langt tidligere, men i renessansen kommer det nye i menneskets livsorientering til overflaten). Goethes «Faust»-karakter er nettopp uttrykk for mennesket som står midt i denne overgangsfasen.
Forut for renessansen levde det europeiske mennesket i en bevissthet der det himmelske eller det åndelige opplevdes som den primære virkelighet; natur og ånd, kunst og vitenskap, inngikk i en enhet. Sannheten ble entydig forvaltet av kirken. Først med renessansen våknet behovet for sannhet basert på individets erfaringer. Denne epoken er full av symptomer på en fremvoksende kunnskapshunger der interessen samtidig vender seg mot de jordiske forhold.
Det som ble resultatet av denne bevissthetsforvandling, var et verdensbilde der døde, mekaniske prosesser mer og mer ble tolket som tingenes egentlige årsaker. Man søker forklaringer snarere enn forståelse. Dette gjaldt ikke bare jordens fenomener, men også de himmelske; naturvitenskapelig forstått som verdensrommets egenskaper. Vitenskaps-pionerer som Galilei, Kepler eller Kopernikus bidro på denne tid til et omsnudd virkelighetsbilde. Jorden hadde inntil da stått som universets sentrum, mens den nå ble ansett som en perifer utkant av vårt univers. Om Kopernikus skriver André Bjerke i forordet til sin «Faust»-gjendiktning, et forord han kalte: «Med djevelen som omgangsfelle».
«Og denne gang var det astronomien som sto for tur til å gå i luften: den guddommelige Ptolemaios’ lære. Attentatmannen var en domherre fra Frauenburg, polakken Niklas Kopernigk, en forsagt og forsiktig kirkens tjener, som ikke ville gjøre en katt fortred, men som kom i skade for å svi av et helt verdensbilde. Samtidig med at jorden erobres, blir den degradert; den står ikke lenger i universets sentrum. Syv krystallhimler ble knust i Frauenburg, men domherren beholdt forsiktigvis den åttende: fiksstjernesfæren. For et sted måtte vel Gud holde til?»
«Faust-problemet» er ifølge Rudolf Steiner bevissthetssjel-epokens problematikk. «Faust»-karakteren i Goethes drama representerer det som Steiner omtaler som «det faustiske mennesket», slik det i moderne tid lever i vår sekulært betingede kultur. Vitenskapen har erobret den jordiske virkelighet og søker å beherske den. Men det intellektuelle erkjennelsesverktøyet fungerer ikke, når det gjelder å finne de dypere sammenhenger; «hva som i det innerste holder verden sammen». For Faust er det uutholdelig å måtte innse at verden, mekanistisk forstått, ikke kan være meningsfull. For mennesket før renessansen var alt dypest sett levende. Ikke bare planter dyr og mennesker, men også jorden og universet var levende. Et slikt bilde er forenlig med følelsen av skjønnhet. I det nye mekanistiske perspektivet, det som intellektuelt lar seg gripe, er selv det levende, egentlig en avansert form for (døde) mekanismer. Livet selv blir ufattbart uten et begrep for et åndelig prinsipp. I skuespillet lar Goethe Faust for et øyeblikk overlate veiledningen av hans unge student til Mefisto, skikkelsen som på scenen er blitt Fausts demoniske «følgesvenn». Mefisto belærer studenten på følgende måte:
MEFISTO (iført Fausts kappe)
Skal levende ting bli erkjent og beskrevet
gjelder det først å få ånden fordrevet;
så står man med delene i sin hånd,
men akk! uten åndens levende bånd.
I dette perspektivet blir opplevelsen av at livet skulle ha et formål, en umulighet. Når erkjennelsen må betrakte tilværelsen som fratatt ånd og liv – for at den skal kunne gripes intellektuelt – da fremstår verden, naturen, som et formålsløst aggregat av tilfeldigheter. Slik vil menneskets motstandsmakter – her representert ved Mefisto – at mennesket skal tenke. Å søke en høyere mening ved tingenes verden er ifølge denne holdning irrasjonelt. Da er det like greit bare å ville gjøre det beste ut av livet «slik det er».
Foto: Lucia Hunziker, Goetheanum.
Faust er derimot ikke villig til å gi slipp på ideen om at en dypere mening faktisk er mulig å erkjenne: Han har kastet seg ut i de mest vidløftige studier av alle vitenskapene. For hans store kunnskap blir han riktignok hyllet av omverdenen, men han føler selv at han stanger mot en absolutt erkjennelsesgrense. Han tror ikke lenger at han kan gi sine medmennesker noe av verdi. Verden føles tømt for meningsinnhold, alt gir avsmak. Slik finner vi Faust i sitt studerkammer innledningsvis i dramaet. Det er natt:
FAUST
Akk, nu har jeg all min tid
studert med iver og nidkjær flid
jus, medisin og filosofi,
og også – dessverre – teologi.
Jeg arme narr er like klok
som før jeg leste første bok!
Jeg kalles magister, ja doktor sågar;
nu er det tiende år jeg drar
studentene rundt efter nesering
på kryss og på tvers, opp, ned og omkring,
og vet bare dette: at intet kan vites.
Det er så mitt hjerte må sønderslites.
Vel har jeg mer vett enn alle filistre,
klerker og paver, doktorer, magistre;
jeg har ingen skrupler, jeg har ingen skrekk
for djevler og helvete, frykten er vekk;
men også min glede gikk tapt med dette:
Jeg tror ikke mer at jeg vet det rette;
jeg tror ikke jeg kan gi mennesker del
i det som forløser en menneskesjel.
Fausts tragedie ligger i vissheten om at den intellektualitet han betjener seg av, aldri vil kunne fange opp mennesket. Mennesket forsvinner i den analytiske tilnærmingen. Alt som kan begripes er hva mennesket ikke er. Rudolf Steiner skriver: «I Faust oppfant Goethe en menneskeskikkelse som helt og holdent hadde mistet mennesket.» Og Goethe beskriver med dette dypest sett seg selv. Steiner skriver videre: «Goethe fornemmet jo, idet han ville oppleve ’mennesket’, den sterkeste konflikt med bevisthetssjelen.» Først gjennom sin omfattende og modne naturanskuelse, kunne han på et senere stadium finne elementer fra tidligere kulturtilstander som kunne integreres i bevissthetssjelen.
I Faustskikkelsen kan vi som moderne mennesker beundre den ubendige erkjennelsestørst, den lengsel etter meningserfaring som er drivkraften i hans livskamp. Faust er inkarnasjonen av hva André Bjerke omtaler som; «renessansemennenes desperate og undertiden makabre erkjennelsesmot; det er åndens dristighet som hverken skyr Knokkelmannen eller Hinmannen som omgangsfeller». For hva kan vel vi som borgere av vår tids velferdssamfunn stille opp? Har ikke et flertall av Vestens mennesker «gitt opp», i manglende tro på å finne noen som helst mening eller oppgave for våre liv? Den industrielle kultur har skaffet oss fritid. Men hva brukes denne tiden til? Atspredelse og alle mulige former for underholdning, melde seg på vinkurs, pusse opp boligen? Har virkelig alt håp forlatt oss?
Faust har havnet i en erkjennelsesmessig blindgate: For å komme videre lar Goethe ham søke en vei gjennom å dykke ned i det levende livet, søke kjærligheten, selv om det skulle bety å gå i forbund med de demoniske krefter som sjelen huser. Vi kan ikke i disse korte betraktningene gå nærmere inn på det omfattende forløp av dramaets videre hendelser, i tragedien som Mefisto leder Faust og Margarete inn i.
Men det spørsmålet som ligger under, som bevissthetssjelen preges av, er om menneskets intellekt overhodet kan lede til meningsopplevelse? Et dikt kan åpne den siden hos oss som fatter skjønnheten, meningen i tingene. Gir vi oss derimot i kast med å tyde intellektuelt hva diktet sier, er meningen forsvunnet.
Av Steiner lærer vi i gjentagende vendinger å verdsette betydningen av menneskets naturvitenskapelige tankedisiplin. Men for å nå en høyere form for erkjennelse, må en annen bevissthetsform utvikles. Rasjonaliteten som naturvitenskapen lærer oss, må strengt opprettholdes også i det høyere erkjennelsesarbeid. Det var nettopp Goethes tilnærming til naturvitenskapen, som ga den tidligste ansats til hans fenomenologiske vei, av ettertiden kalt Goetheanisme, der anende fordypelse er forent med en fullverdig rasjonalitet.
Fausts vei er hos Goethe satt inn i en kosmisk ramme. Goethe har latt hele Faust-diktningen innledes med tre portaler: «Tilegnelse», «Forspill på teateret» og «Prolog i Himmelen». I sistnevnte møtes Vårherre og Mefisto til en samtale om Faust; hvordan han på en ganske særlig måte tjener Herren.
Vårherre forklarer hvorfor Faust som menneske må utsettes for prøvelser, stilles overfor demoniske fristelser, slik at han kastes ut i hendelser der han ikke får ta for lett og behagelig på tilværelsen. Uten dette ville han bli stående på stedet hvil i sin utvikling. Motgang og vekst betinger hverandre. Men den viktigste konstatering Vårherre presenterer Mefisto for, er troen på mennesket. I sitt innerste har menne-
sket på tross av all forvirring, en bevissthet om hva som er den rette vei. Til Mefisto erklærer han:
HERREN
Nåvel! Jeg overgir ham i din hånd!
Rykk bort hans vesen fra sitt opphav her,
Og kan du fange ham, så før hans ånd
på dine veier – dit hvor mørket er …
Men føl din skam når du må innse dette:
Det gode men’sket aner i sin trang
mot lyset hva som er det rette.
Mennesket er bærer av en guddommelig gnist. Steiner skriver i Vitenskapen om det skjulte: «Slik som dråpen forholder seg til havet, slik forholder jeget seg til det guddommelige. I seg selv kan mennesket finne noe guddommelig, ettersom dets uropprinneligste vesen stammer fra det guddommelige. Derved kommer mennesket til en indre viten om seg selv gjennom sitt tredje sjeleledd (bevissthetssjelen), på samme måte som astrallegemet kommer til en viten om utenverdenen».
Bevissthetssjelens fremtreden henger sammen med individualitetens oppvåkning til en selvstendig utfoldelse. Vi søker sannheten på selvstendig vis, men vi har derigjennom en tendens til å se og agere i verden med mefistofeliske briller.
I alt dette, og bakenfor handlingen, er Goethes gave til oss, at vi gjennom det kunstneriske element, gjennom diktningen, på et annet plan kan fornemme selve den meningsopplevelsen som Faust kjemper seg frem mot. Riktignok går ferden for ham «Fra himmelen, gjennom verden – mot helvetet». Men legger man som leser merke til hva dramaet gjør med ens egen sjel, utover å fremstille handlingen, kan man bli var et indre språk. Kanskje settes vi her på sporet av en sjeleegenskap i oss, som uavhengig av intellektet, har evnen til å berøres av en høyere mening?
I det siste vers av «Tilegnelsen», som innleder hele dramaet, kan vi allerede ane den indre tone som bærer hele den videre Faust-diktningen:
En uvant lengsel i meg vil bli hevet
mot ånderikets høytidsfulle fred.
Min sang er vag og hviskende, som svevet
en eolsharpes toner fra mitt sted.
Jeg gråter, av en gysning gjennombevet,
og i mitt hjerte synker mildhet ned.
Hva jeg besidder, ser jeg gå til grunne
og virkelig blir bare det forsvunne.
LITTERATURHENVISNING
Rudolf Steiner: Das Faust-Problem; Die romantische und die klassische Walpurgisnacht. Zwölf Vorträge gehalten in den Jahren 1916 bis 1919 in Dornach. Philosophisch-Anthroposophischer Verlag (1931).
Dr. Friedrich Oberkogler: Faust I. Teil. Werkbesprechung und geisteswissenscaftliche Erläuterungen. Novalis Verlag (1981)
Johann Wolfgang von Goethe: Faust, En tragedie. Gjendiktet av André Bjerke. Aschehoug klassiker.
Faust-sitatene er hentet fra André Bjerkes norske gjendiktning.
Bildene fra Goetheanum er hentet fra Goethes Faust 1&2, regi: Andrea Pfaehler og Eduardo Torres, juli 2022. www.faust.jetzt.
Gunnar Ihlen er pensjonert fiolinist fra Operaorkesteret (DNO&B) og fast medarbeider i LIBRA.
Artikkelen har stått i Mennesket 2022.