Ola med selveste sjefen, Geir Legreid, foran det som må være Bergens stiligste kontordør!

Helgeseter – landet av
melk og honning

AV OLA HENNINGSEN OG DAG BLAKKISRUD 

Sissel som er redaktør i LandsByLiv ønsket seg en artikkel om de nye prosjektene på Helgeseter ved Bergen. Tøyen Tekstverksted slo til. – En tur til Bergen om våren kan jo være ganske fint, sa Ola. 

Da det nærmet seg tiden for at vi skulle reise, var det blitt pilotstreik i SAS. Det fikk følger. NSB hadde ikke nok vogner til nattoget som vi hadde tenkt å reise med, og prisen på Norwegian gikk opp til over 3000 kr pr person! Da tok vi en sjanse. Vi kjøpte SAS billetter og satset på at streiken skulle være over. Slik greide vi å holde budsjettet vårt. Nesten… 

Så kom dagen da vi skulle dra til Bergen. Den første meldingen fra Ola kom før kl 07. Jeg tar med nistepakke til deg også, sto det på sms’en. Ja, ja – hva kan man si? Jeg er vant til å tenke på meg selv, og det er veldig lenge siden noen har laget nistepakke til meg. Så jeg ble ganske varm i hjertet og tenkte at dette begynner bra. Det gikk bra også. Og her kommer fortellingen. 

SMIL PÅ GARDERMOEN 

Da vi kom til kontrollen på Gardermoen var det ganske mange stressa folk der. Noen som hadde dårlig tid, fikk kofferten sin til ekstra kontroll. Det var ikke populært. Men Ola hadde en hyggelig kommentar til damen som hadde ansvaret. Og etter hvert ble det smil i alle ansikter. Så fortalte en av vaktene om en gang da Arve Tellefsen skulle kontrolleres. Da hadde han tatt ut fiolinen sin og spilt litt for alle i kontrollen. Det var en opplevelse som de kunne se tilbake på med glede. Denne dagen var det Ola om tryllet frem en fin opplevelse. Jeg tror nok han og Arve Tellefsen har litt til felles der. 

SPRÅKFORMING 

Helgeseter hadde bedt oss fortelle litt om Tøyen Tekstverksted og om språkforming. Vi gikk grundig til verks og snakket om vokaler og konsonanter. Ola demonstrerte lyder. Hva sier en ku? Hva sier en sau? Siden gikk vi igjennom de kompliserte prosessene som gjør at konsonanter og vokaler blir til tanker om meninger. Og hvordan lyder beveger seg gjennom luften som bølger og forandres i mellomøret til begripelige ord. Det var veldig moro og vi fikk fine spørsmål etterpå. 

Helgeseter er så heldig å ha sin egen språkformer. Det er Ursula Helland som er utdannet ved Alanus Høyskolen i Tyskland. Hun har også tilleggsutdannelse som terapeutisk språkformer. Ursula er interessert i språk og skriveverksted, og vi håper hun etter hvert blir med i arbeidet vårt. Kanskje sammen med flere fra Helgeseter? 

SJEFEN PÅ LOFTET 

Geir Legreid er sjefen på Helgeseter. Han har kontor på loftet. Dit inn er det en stilig dør og så har han et fat av Bergenskunstneren Kari Åsen på veggen. Det fikk han av beboerne på Rostadheimen hvor han jobbet før han kom til Helgeseter. At Geir er en god sjef, er vi helt sikre på. Vi kan se det på alt som skjer. Det er god stemning. Smil og latter. Alle virker trygge og glade. 

– Jeg tror på selvbestemmelse, sier Geir. – Beboerne skal få mer og mer ansvar for eget liv. Inkludering i hverdagen går begge veier. En likeverdig relasjon krever høy bevissthet om den andre. 

Det nye Veksthuset på Helgeseter.

HELGETUN OG VEKSTHUSET 

– Hva med det nye huset, spør Ola? Egentlig er det to nye hus. Det er Helgetun med 31 leiligheter for seniorer mellom ca 65 og 80 år, både par og enslige, og så er det «Veksthuset» som er felles møteplass som forbinder seniorene, barna i Eplekarten, og beboerne og medarbeiderne på Helgeseter. 

– Veksthuset er et flerbrukshus. Da vi nettopp hadde karneval, hadde vi middag for nesten 100 personer der, forteller Geir. – Det er et hus for fest og moro! Og for kurs og øvelser. De store glassveggene inni huset kan åpnes, og da blir det ett stort rom. Eller vi kan ha gartneri i den ene enden, og musikk og kafé i den andre. Det er et helt utstyrt kjøkken der også. Så med «Veksthuset» fikk vi alt! Et hus for planter og for mennesker, og et kulturhus som vi hadde ønsket oss så lenge. 

Ola foran Helgetun eldreboliger. Alle foto: Dag Blakkisrud.

RIEBERFONDENE 

– Hvordan greide dere alt dette? spør Ola. – Christian Rieber er en utrolig mann som gjør en stor innsats for Bergen og for Helgeseter, svarer Geir. – Han ønsket at vi skulle lage et møtepunkt der eldre og yngre, beboere og medarbeidere kunne møtes. Et veksthus til å vokse i. Og så begynte vi å lete etter penger. Heldigvis har vi en flott prosjektleder – Ole Rasmus Nygaard! Han har en rolig og kul stil som gjør at vi ikke stresser. Vi brukte god tid på å finne de beste løsningene. Det var alltid mulig å justere. Så fikk vi fatt i den ene millionen etter den andre. Det var en utrolig gøy prosess. Vi har vært både flinke og heldige. Helgeseter er et privilegert sted og har fått god støtte fra Rieberfondene. 

Familien Rieber har en lang tradisjon med tilknytning til Helgeseter. Men Rieberfondene er mye mer enn en velstående «onkel». Christian Rieber er også en visjonær kraft! 93 år gammel jobber han fremdeles mer enn de fleste. Han er veldig raus, men forutsetter engasjement og innsats! Blandingen av personlig engasjement og god nok økonomi gir de beste resultater. 

INTERNASJONAL OPPMERKSOMHET 

Da planleggingen av seniorboligene begynte, var det noen som var skeptiske. – Vil de eldre like oss? Vil de engasjere seg i det som foregår på Helgeseter? Ønsker vi å ha de eldre som naboer? 

Det var mange synspunkter, men de fleste likte idéen om seniorhus på området. Igjen var det Christian Riebers visjon: Seniorene kan flytte sammen før det blir aktuelt med hjemmehjelp og pleie! På denne måten kan det skapes noe helt nytt. Ny mening for et nytt livsavsnitt. Nye mennesker kan lære hverandre å kjenne. Nye miljøer kan oppstå. Gjennom kontakten til beboere og medarbeidere på Helgeseter kan det bli økt integrering og inkludering der alder og funksjonsnivå er uvesentlig. Det er relasjonene og interessen for hverandre som er viktigst. 

Dette banebrytende initiativet har ikke gått upåaktet hen. Flere forskermiljøer har vist interesse, og ett av prosjektene vil følge seniorene og Helgeseter over flere år. Og så skal det lages en dokumentarfilm. Forskning har vist at engasjement og aktivitet minsker risikoen for å utvikle aldersdemens. Et rytmisk liv med mye kunst og musikk, god økologisk mat, vennskap og sosiale sammenhenger forlenger livet og gir økt livskvalitet. 

TRIVSEL OG GODT MILJØ 

– Hva er utfordringene med å jobbe på Helgeseter, spør Ola. Geir sier at det er mye å glede seg over. Det er et godt miljø og mange blir her lenge. Det er folk som har jobbet på Helgeseter i 40 år! Og mange som har jobbet i mer enn 25 år. Det sier litt om trivsel og miljø! Men selvfølgelig er det noen utfordringer også. Det kan være krevende å jobbe en til en med beboere som kanskje ikke har vanlig språk og der man må tolke den andres uttrykk hele tiden. Det kan være kroppsspråk eller lyder. Vi har 7 til 14 timers vakter, og det er lett å forstå at det kan bli slitsomt noen ganger på de lange vaktene. Og Helgeseter forventer høy kvalitet av alle. Vi må tåle litt press i arbeidsdagen, og så må vi gi mye av oss selv. 

– Og hvordan er det å være sjef her?

 – Det er utrolig kjekt. Det er så mange gode folk her! Min jobb er å legge til rette, sier Geir. For at alle får gjøre jobben sin best mulig. Jeg må være god på å forhandle med det offentlige, og skape tillit til at vi er en dyktig organisasjon. 

Vi legger merke til at Geir kan begeistre. Og det er nok en god egenskap for en sjef. I tillegg tror vi han er veldig ryddig. Alle permene står fint i hyllene sine, og skrivebordet er rent og uten løse blader. Litt ulikt det vi er vant til hjemme! 

RIKT KULTURLIV 

Det er et aktivt kulturliv på Helgeseter. De skal ha oppføring av Karl Jenkins sin «Adiemus» og ha flere barneforestillinger under høstens festival. Helgeseter ligger i Sædalen bydel litt sør i Bergen kommune, et område som utvikler seg hele tiden, og det flytter stadig nye folk hit ut. Da er det fint at Helgeseter arrangerer de årlige Setersprellene sine. Det er kultur for alle som gjelder. Musikk, spill og mye annet. 

– Jeg er ikke toppen av organisasjonen, sier Geir. – Jeg er bunnen. Og hvis jeg klarer å være en trygg bunn, som alle kan støtte seg til, så gjør jeg jobben min. For meg er Helgeseter landet av melk og honning, sier Geir. – Jeg kjempetrives. Det er bare en ting som er drepen for meg. Og det er ubenyttet potensiale og uforløst energi. Hvis jeg opplever det, så blir jeg litt trist. 

Vi tror ikke Geir har mange triste dager. For det virker ikke som det er mye uforløst energi på Helgeseter. Over alt er det folk i arbeid. Smil og vink. Og selv kalven av vestlandsk fjordfe, som står i innhegningen bak fjøset, ser ut til å ha sitt å tenke på. 

Dag Blakkisrud er språkformer, eurytmist og kulturarbeider. Han driver Tøyen Tekstverksted AS. Ola Henningsen bor på Vidaråsen Landsby. Han er frilansreporter for Tøyen Tekstverksted.

BEBOERRÅD – EN IDÉ FOR ALLE?

AV OLA HENNINGSEN 

På Helgeseter møtte jeg Michael Tveiterås. Jeg likte ham med en gang. Kanskje vi kan bli venner? Michael fortalte at de har et beboerråd på Helgeseter. Da ble jeg interessert fordi jeg tenker kanskje det kan være noe for oss i Camphill også? Alt handler om inkludering. At vi inkluderer alle i livene våre. Og da kan det være fint å skape nye sammenhenger. 

– Når begynte dere med beboerråd? 

– Beboerrådet ble startet fordi det kom så mange unge nye beboere til Helgeseter. Det skapte et behov for å formidle til hverandre og inkludere de eldre. De som hadde bodd på Helgeseter i mange år. Etter to år fungerer beboerrådet veldig bra. Nå er det syv medlemmer, men alle har lov til å komme. Viktige ting blir snakket om i beboerrådet. Gruppens tanke er å inkludere alle. 

Jeg spurte Michael hvor lenge han har bodd på Helgeseter? 

– Fem år, var svaret. Han kommer fra Bergen så det var et naturlig valg å bo her. Michael jobber på kjøkkenet to ganger i uken og en helg i måneden. Og på bakeriet to ganger i uken. 

– Hva synes du om miljøet her på Helgeseter? 

Michael synes miljøet er kjempefint og trives veldig. Men så sier han: – Nå er det trimgruppe. Det må jeg ikke gå glipp av eller komme for sent til. Det var det siste ordet fra ham.

Artikkelen har stått i Mennesket 2019