AV ERIC BRINKHOF
Et av de mest sentrale begrepene i Landbrukskurset, i de åtte foredragene som Rudolf Steiner holdt i 1924 og som betydde starten av det biodynamiske landbruket, er begrepet «gårdsindividualitet». Fra det andre foredraget: «Et landbruk utfolder seg best når det kan fremstå som en slags selvstendig individualitet […]. Den gårdsindividualitet vi tenker oss, har hodet nede under jordoverflaten, og det som befinner seg over jordoverflaten, tilsvarer i denne landbruksindividualitet – om jeg kan bruke uttrykket – våre innvoller. Sammen med dyrene, lever vi mennesker så å si i buken på denne gårdsindividualitet. Vi går egentlig omkring i landbrukets buk, og planter vokser opp i den.» Hver gård kan utvikles til en egen gårdsorganisme som kjennetegnes av en særegen individualitet.
Slik det står skrevet kan vi forstå gårdsindividualiteten som et menneske som står opp ned i jorda, hvor jordoverflaten er der hvor mellomgulvet sitter hos mennesket. Men for å fatte dette, må vi først se nærmere hvordan et menneske ser ut til vanlig i oppreist stilling, og deretter hvordan det tar seg ut når vi snur det opp ned.
Vi kan grov sagt dele kroppen vår i tre deler; hodet og halsen, brystkassen, og buken hvor vi også føyer til lemmene.
HODE OG HALS
Hodets ytterste form er et hardt skall, det er lukket, men halsen er litt bevegelig. Inni hodet finner vi vårt sentrale nerve- og sansesystem med en ubevegelig hjernemasse. Den er lite regenerativ når den skades, altså lite bevegelighet også der. Men det er her alt går inn; både av mat og tanker. Og bevisstheten som foregår der inne, har en enorm bevegelighet, langt utover det de fleste kan tenke seg, bare begrenset av vår fantasi.
BUKEN OG LEMMENE
Helt nederst, under mellomgulvet som utgjør en hinne mellom lungene og mage-tarmsystemet, finner vi et åpent rom, uten annen beskyttelse enn ryggraden og hoftene. Her foregår prosesser som har stor bevegelighet. Her skjer fordøyelsen, næring blir bearbeidet, kjertlene gir fra seg de nødvendige stoffene, næringsopptak foregår i kroppen, og avfall forsvinner ut. I tillegg har vi lemmene som beveger seg.
Det som foregår her, skjer i det ubevisste. Ingen av oss tenker over hvordan maten blir omformet til energi og avfallsstoffer. Selv om vi konsentrerer oss om det som skjer der nede, er det lite vi kan gjøre for å påvirke det. Det er som om vi sover i denne regionen.
LUNGENE OG HJERTE
Mellom disse to områdene har vi et mer åpent område, delvis omgitt av ribbein. Her finner vi de to rytmiske systemene i mennesket: åndedrettet og blodsirkulasjonen. Her kommer oksygenet inn, først i lungene, for så å gå over i blodet. Fra veneblodet utskilles CO2 via lungene og ut igjen. Pusten kan vi ha kontroll over i stor grad, men hjertet kan vi påvirke svært lite.
OPP NED
Hvordan ville det se ut hvis vi satte mennesket med hodet og overkroppen opp ned i jorda, med mellomgulvet langs med jordoverflaten?
Der nede under jorden finnes det jord, sand, stein, fjell, mineraler som en ubevegelig stiv og tett masse. Akkurat som hodeskallen vår.
Ovenfor mellomgulvet, altså over jordskorpen, finnes det en enorm åpenhet og masse bevegelighet av planter, dyr og mennesker som puster inn og ut, spiser og fordøyer og gjør fra seg, beveger seg og jobber. Akkurat tilsvarende som i bukområdet hos mennesket.
Mellom disse to finner vi området for en rytmisk jordoverflate, hvor vann, lys, organisk materiale og mye mer beveger seg ned og opp. Slik det skjer i lunge-hjerteområdet hos oss.
PLANTER
På denne tredelte gården spiller plantene en sentral rolle. Også planten er tredelt på samme måte som gården og vi mennesker er. Den fargeløse roten er den mest faste delen (slik som hodet vårt), og den utvikler seg i den mørke, faste jorden hvor den, igjen akkurat som hodet vårt, er et sansevesen som tar inn det den trenger – ikke vilkårlig, nei, roten leter nøye og velger nøye.
I andre enden finner vi blomsten, en riktig motpol. Den strekker seg bort fra jorden og opp mot lyset, har vakre farger og er myk og sårbar. Her finner vi duft, nektar, pollen, eteriske oljer og senere frukt og frø. Med andre ord et område hvor mye forvandles (fordøyes) og sendes ut i verden.
Mellom disse områdene ser vi stengelen og bladene. Den er mer fargerik enn roten, men mindre enn blomsten. Ikke så stødig som roten, men mindre myk og sårbar enn blomsten. Assimilering er nøkkelordet. I dette området puster planten inn (natten) og ut (dagen).
DYR
Planten klarer å holde tre områder i stand samtidig (rot i jorden, blomst i lufta, og stengel og blad i mellomområdet), mens dyreverden trenger mer spesialiserte representanter i hvert sitt område. Som de fremste representantene her, nevnes meitemark, ku og bie. Som planteroten graver meitemarken seg gjennom jorden og etterlater ganger kledd med slim og avføring. Dermed bringer meitemarken inn luft og liv.
I andre enden, hvor blomsten er hos planten, finner vi bien. Den lever ikke i jorda, ei heller på jorda, men over den. Bifolket som bien tilhører, lever – hvis det får velge selv – høyt oppe i et hulrom i et tre.
Utrettelig flyr biene fra blomst til blomst, frakter blomsterstøv hit og dit, og utfører sitt viktige pollineringsarbeid. Samtidig sprer de biegift utover jorda i homeopatiske mengder, som har en sterk vitaliserende virkning.
Mellom meitemarken og bien befinner kua seg. Der meitemarken spiser seg gjennom jorda og bien «spiser» seg gjennom lufta, ernærer kua seg på jorda, på beite i enga. Opptil hundre kilo gras går hver dag gjennom dens fire mager, femti meter tynntarm og seks meter tykktarm, før det kommer ut i den andre enden; som bondens gull – haugevis av kumøkk.
Gjennom kua assimileres hele gården. Kua tar den opp, fordøyer den og gir den tilbake i en høyere form.
INDIVIDUALITET
Rudolf Steiner snakket om en gårds-individualitet. Altså om noe eller noen som har særegne egenskaper, som i seg selv er noe annerledes enn nabogården som igjen har sin individualitet. Vi mennesker er indivi- der, vi er individuelle, selv om vi av og til oppfører oss som sauer i en flokk. Men vi kan bestemme oss for å gå andre veier, vi kan bestemme oss og gå vår egen vei.
Slik er det også med en gård, bare at her må bonden bistå. Rudolf Steiner forteller i Landbruks- kurset at en ideell gård er helt selvforsynt, og den henter ikke inn noe utenfra. I beskrivelsen går han til og med så langt at han sier at alt som kommer inn utenfra, skal betraktes som medisin. Altså at det som hentes inn, for en kort stund får ta del i gårds- organismen og hjelper den i sving, for så å slutte med denne medisinbruken. Selvfølgelig er det ikke lett å få til dette, men det kan stå som en viktig ledestjerne bonden alltid skal ha for øye.
Den lukkede kretsløpgården har dermed sitt eget såkorn, sine egne dyr, sin egen gjødsel (kompost), og gjennom bruken av preparatene, som støtter og styrer viktige prosesser, kan det utvikles noe særegent, noe som er typisk for akkurat denne gården. Ikke bedre eller verre, bare annerledes enn nabogården, som igjen har sin «identitet». Dyrene, plantene og jordsmonnet utvikler seg i takt med hverandre og med omgivelsene på nettopp denne plassen.
Dermed skapes gårdens individualitet som utgjør en velsignelse i landskapet, og som leverer gårdsprodukter av ypperste kvalitet. Bonden kan ikke gjøre så mye annet enn å verne gården og av og til trekke litt her, eller dytte litt der, for å holde prosessene i sving. Men dette er ikke alltid like lett, så bonden må bli en sann kunstner som lever med i alt som skjer!
Eric Brinkhof er daglig leder i Biologisk-dynamisk Forening. Artikkelen har stått i Herba og i Mennesket 2021.