TEKST OG FOTO: SISSEL JENSETH
Hvordan en gutt født i Stavanger for 250 år siden – presis ett år etter Novalis’ fødsel og to år etter Hans Nielsen Hauge – fikk som oppgave å føre den idealistiske romantikken til Norden.
Hans skjebne er full av uventede krumspring. Ikke minst spilte Ernst Schimmelmann, finansminister i det dansk-norske riket, en vesentlig rolle. Schimmelmann bidro også til at Schillers estetiske brev tilfalt Danmark-Norge. Slik skulle dråper fra det ypperste i tyske åndsliv tilfalle nordisk jordsmonn.
FØDEBYEN STAVANGER
Henrik Steffens ble født 2. mai 1773 i Nedre Strandgate 19. Huset står fortsatt og er i dag en del av Stavanger Maritime museum. Faren Heinrich var av tysk Holstein-slekt, men ble født i Sør-Amerika. Moren var dansk og tilhørte den kjente Bang-familien. Hennes søster skulle ti år senere bli mor til Nikolai Grundtvig. Familien Steffens kom til Stavanger da faren, som var kompanikirurg og distriktslege i Odsherred, fikk i oppdrag å innrette et hospital for radesyke – en sykdom som herjet på Sør-Vestlandet. Vesle Henrik ble døpt i Stavanger domkirke.
I sin 10-binds erindringer: Was ich erlebte, skrev Steffens: «Det gis kun få mennesker som naturen har gitt så mange nytelser som meg. Den var meg alt, himmel og jord, skog, hav og berg, syntes fra min første barndom, så langt min hukommelse når tilbake, å være mitt indre hjem.»
Bak huset opp mot Lendeparken, står en byste av Henrik Steffens utformet av Hugo Frank Wathne, og ved trappen i parken ligger en minnestein med Henrik Wergelands hyllest «O Steffens, du Norges bortblæste Laurblad». Wergeland dediserte diktverket Skabelsen, Mennesket og Messias til Digteren H. Steffens.
I anledning 250-årsjubileet ga Stavanger kommune et maleri av kunstneren Marit Wulff Andreassen på veggen til Tveteraas-gården. Bildet er av norske fjell og multer samt Steffens-sitatet: «Frit herske den forskende aand i Eders land, intet trangsyn lukke ude det dristigste og herligste.» Maleriet blir stående i to år, til og med 900-årsjubileet i Stavanger i 2025.
8.-9. september i år foregår en internasjonal konferanse: «Henrik Steffens – The Prophet of the Anthropocene?» som er et samarbeid mellom kommunen, Universitetet i Stavanger, København Universitet og Humboldt Universitet i Berlin.
TRONDHEIM
Etter tre år flyttet familien Steffens til Trondheim der faren var utnevnt til regimentskirurg. Fra boligen kunne Henrik se over til Munkholmen i Trondheimsfjorden, og særlig inntrykk gjorde farens fortellinger om Peder Griffenfelt som satt som fange ute på festningsøya på 1600-tallet. Faren var påvirket av frihetstenkningen til Voltaire.
Moren hadde et sterkt håp om at Henrik skulle bli prest. Hun lærte ham å lese allerede som fireåring og lot ham fremføre prekener. Da han var 6 år, fikk han øve seg i en kirke på Hitra der onkelen Peder Schvane Bang var sogneprest. Stående på en skammel oppe på prekestolen leste Henrik en prediken.
På slutten av året 1779 ble faren forflyttet til Helsingør, og de fikk en strevsom vinterferd over Dovre. Underveis skal sleden ha veltet, og følget falt nesten ned i avgrunnen. På skysstasjonen kom faren i klammeri med noen bønder. Det var «farlig å gjeste dem der bor blant Norges fjell», skrev Steffens senere. Men den storslåtte naturen gjorde et uutslettelig inntrykk og virket i ham hele livet.
Til sin død kalte han seg «Der Norweger».
HELSINGØR OG ROSKILDE
I Helsingør måtte moren, som var sykelig og utslitt etter seks fødsler, som oftest holde sengen. Faren fulgte Rousseaus «Emile»-oppdragelsesprinsipper, og barna fikk tumle fritt omkring i bøkeskogen og på standen. For å herde dem, lot faren barna springe nakne i snøen om vinteren.
Henrik og eldstebroren gikk på Latinskolen i Helsingør der den norske filosofen Niels Treschow var rektor. Han ga elevene innføring i norsk historie og nordisk mytologi. Det var det eneste lyspunktet i en vanskelig skoletid. Henrik fikk mye pryl og skrev: «Det pisket meg ut av min barndoms paradis og berøvet meg den ubetingede tillits uskyldighet».
Etter fem år ble faren forflyttet til Roskilde, og den 11. år gamle Henrik fortsatte skolegangen på Roskilde Latinskole. Også her møtte han vanskeligheter, ikke minst fra de eldre «mester-lektianerne» som utøvde rå makt over de yngre elevene. Det ville Henrik sette en stopper for, og han samlet de mindre klassene og ba dem sette seg til motverge og stå sammen. Da dette ble kjent, hevnet mesterlektianerne seg på hans eldre bror, noe han ikke hadde forutsett.
I Roskilde ble naturen Henriks annet hjem, og han førte lange samtaler med den. Når han streifet omkring og samlet steiner, tenkte at de måtte komme fra Norges fjell: «De brakte meg hilsener fra mitt fjerne fødeland», landet som gjemte «på min tilværelses mysterium». Også planteverdenen satte han seg inn i, og han leste Tabernamontans Urtebog og Krügers Naturlære som omhandlet kreftene i naturen.
Latinskolens elever sang ved gudstjenestene i Roskilde domkirke og leste skiftvis morgenbønnen. Henrik likte å stå øverst i koret og lese. Da kunne han bli så grepet at tårene trillet. Men domkirkens prester brydde ham seg mindre om. Han gikk heller i Frue Kirke der presten Worsøe talte hjertevarmt. Hjemme gjenga han innholdet i prekenene for moren. Om henne skrev han: «Hun var mitt livs gode engel», og tiden i Roskilde kalte han sitt livs paradis.
En påskemorgen under orgelbruset til salmen: «Han er opstanden, store Gud!» ble han helt overveldet; det var som om han ble båret opp i en høyere verden.
KØBENHAVN OG STUDIER
I 1787 flyttede familien til København. Henrik var 14 år og det var siste året moren levde. På dødsleiet gjentok hun ønsket om at han skulle bli prest – noe han ikke kunne oppfylle. Etter hennes død var det piken Maren som styrte hjemmet. Faren var for det meste fraværende, men Henrik fant trøst i Raffs Naturhistorie for Børn som han leste i Kongens Have. Han fant også første del av Goethes Faust, som grep ham inderlig. For å få tilgang til Suhms vitenskapelige boksamling, oppsøkte han biblioteket i konfirmasjonsklærne og forlangte Linnés Systema Naturæ, som han fikk uten vanskeligheter. Gjennom faren fikk han også tilgang til Kirurgiske Akademi, og han hørte forelesninger blant annet av den berømte norske botaniker og Linné-elev, Martin Vahl. Vahl skulle senere bli hans lærer, sensor og støttespiller.
Også i København opplevde Henrik et øyeblikk av henrykkelse og indre klarhet en morgen da han så solen stige opp og sendte sine stråler utover Frederiksberg. 17 år gammel avla han studenteksamen og kunne starte studiet i naturvitenskap hos det nystiftede Naturhistorie-Selskabet. Men faren satt i gjeld og valgte å flytte til Rendsborg, noe som innebar at han måtte avbryte studiene for å ta post som huslærer i Odsberred og forsørge seg selv. Det ble et stort tilbakeslag. En fridag sovnet Henrik ute på marken i solskinnet og mistet bevisstheten. En bonde fant ham og fikk fraktet ham hjem, men da han våknet til svimmelhet, ble han tatt med til København og innlagt på Frederiks hospital, der onkelen Frederik L. Bang var overlege. Henrik ville ikke tilbake til Odsberred! Det ble til at onkelen ga ham understøttelse så han kunne fortsette studiene. Bangs stesønner, Ole H. og Jacob P. Mynster, ble nå Henriks venner og førte ham inn i nye kretser, bl.a. et vennskap med litteraturprofessor Knud L. Rahbek og Borups dramatiske Selskab.
Som den første i Danmark-Norge avla Henrik Steffens universitetseksamen i mineralogi og geologi våren 1794. Det ga ham tilgang til et stipend for en vitenskapelig reise. Den skulle gå til Norge!
STUDIEREISE TIL NORGE
Sjøreisen i mai over Skagerak var forfriskende, men påførte ham sjøsyke. Målet var Bergen, men en sterk motvind førte skipet til Sirevåg ved Ogna der det lå i 8 dager. Henrik gikk i land og fant at fjellet var av ren syenitt. Det rørte ham til tårer. I sine erindringer skrev han: «De forvirrede sammenstuede fjellmasser – det var for meg som om jordens innerste hadde åpnet sitt hemmelighetsfulleste verksted.» Med seg til Bergen hadde han et anbefalingsskriv fra botaniker Martin Vahl som var bergenser. Det åpnet dørene hos rike kjøpmenn. Det moret Henrik til å begynne med, men han skrev senere: «Den som ikke kunne tale med om silde- og torskefiske, om diskonto og børsetteretninger, var ikke bare ensom, men ble foraktet.»
I fjellene rundt Bergen var det få urbergarter, og et stadig større mismot kom over ham. Han anså den mineralogiske ekspedisjonen som mislykket. I juli la han ut på en båtreise for å samle bløtdyr, som var den andre hensikten med studiereisen. To menn rodde ham mellom øyene og inn Sognefjorden. Der opplevde han «frugtbare steder liksom hentryllet fra Syden». Ferden varte til ut august og foregikk også i Hardangerfjorden. Tilbake i Bergen ordnet han de innsamlende bløtdyrene, men oppdaget snart at han manglet vitenskapelige midler for å skille dem ad. Han innså nå sin faglige fiasko! Hvordan kunne han vende tilbake til København med så magert resultat? Da slo en tanke ned i ham: «Du skal reise til Tyskland! Alt hva tyskerne ville, hva deres største ånder søker, det er også gjenstand for din lengselsfulle higen; dér føres en åndelig kamp, i den må du ta del.»
Med lånte penger fra en velhavende kjøpmann fikk han plass på et skip til Hamburg og forlot Bergen i oktober 1794. Men et kraftig uvær førte til skipsforlis i elvemunningen inn mot Hamburg. Med nød og neppe ble de ombordværende reddet i land. Henrik mistet alt han eide av klær og utstyr. Forkommen og dårlig kledt, fikk han innlosjert seg på et loftkammer. Derfra skrev han til Naturhistorie-Selskab i København og fortalte om sin ulykke, men var redd de ville mistro ham. Etter som tiden gikk, ble han mer og mer grepet av fortvilelse og angst. Til sist kontaktet han faren i Rendsborg og ba om å få komme dit. Der ble han ett helt år, som den fortapte sønn. Han mottok også den triste beskjeden at bøkene og samlingen hans i København var gått tapt i en ildebrann.
KIEL SOM OMDREININGSPUNKT
Våren 1796 hadde vennene i Danmark klart å skaffe Henrik Steffens den nødvendige utrustning for å flytte til Kiel, som den gang var under dansk kontroll. Professor Martin Vahl sørget for et anbefalingsskriv til professor J.C. Fabricius, og Steffens ble ansatt som privatdosent. Fabricius var ofte bortreist og trengte da en avløser ved universitetet i Kiel. Etter å ha bestått en prøve, fikk Henrik fakultetets godkjenning til å holde forelesninger. Han forpliktet seg samtidig til å disputere for doktorgraden, noe som skjedde året etter da han skrev Versuche über die Mineralogie.
I Kiel ble Steffens kjent med Johan G. Rist, som var kommet dit for å fullføre sitt juridiske «brødstudium». Rist hadde tilbrakt det siste året i Jena og var innført i Fichtes Vitenskapslære. I Steffens fant han en venn som gikk med «den samme dunkle higen». Om vennskapet skrev Rist: «… med den første utveksling av våre livsanskuelser, var vårt brorskap uttalt.» Fra leiligheten deres i Kiel kunne de følge med på alt som skjedde på byens torg og nedover Holstenstraße. Men allerede året etter fikk Rist uventet en ansettelse som privatsekretær hos finansminister Ernst Schimmelmann i København og måtte forlate vennen.
Straks Steffens hadde tatt sin doktorgrad i filosofi, gjorde han en reise til København. Endelig kunne han fremstå med ære! I den anledning meldte han seg også inn i det Norske Selskab.
Tilbake i Kiel kom han over Friedrich H. Jacobis Om Spinozas lære i brever til Mendelssohn. Han gikk nå løs på Spinozas skrifter, men måtte innrømme at det var som om livet i naturen bleknet og falmet under lesingen. I 1798 fant han en bok av Friedrich Schelling, Idéer til en Naturfilosofi, som ble et vendepunkt. Deretter leste han Om Verdenssjelen. Det var som om Schelling hadde skrevet bøkene for ham!
Nå meldte utferdstrangen seg med full styrke. Han måtte ned til de store mesterne! Men hvordan skaffe penger? Steffens henvendte seg til København og fikk beskjed om at finansminister Ernst Schimmelmann, som bestyrte fondet «ad usus publicos», ville treffe ham. I Schimmelmanns hus i København ble han hilst velkommen av vennen Rist. Tre uker senere kunne Henrik Steffens starte sin reise.
JENA SET
På den tiden var det lille hertugdømmet Sachsen-Weimar med universitetsbyen Jena det viktigste åndelige samlingspunktet i Tyskland. Dikteren og juristen Johann W. Goethe var minister hos hertug Karl August og hans viktigste rådgiver.
I boken Magnificent Rebels (2022) skriver historiker Andrea Wulf levende om hvordan en gruppe intellektuelle samlet seg i Jena på slutten av 1700-tallet, og at disse i løpet av få år skulle forandre verden. Hun kaller dem «Jena Set». Det begynte i 1794 med den berømte samtalen mellom Friedrich Schiller og Goethe. Så kom den revolusjonære filosofen Fichte som sa at jeget, «Ich», var sentrum for alt. Wilhelm Humboldt dukket opp, og senere broren, oppdageren Alexander Humboldt. Likeledes August Wilhelm Schlegel og hans kone Caroline Schlegel. Hun ble det sosiale navet i kretsen. Ekteparet oversatte bl.a. Shakespeare til tysk. Også Schlegels yngre bror Friedrich og poeten Novalis kom, før oppbruddet startet. Fichte ble oppsagt fra universitet. Schiller flyttet til Weimar. Caroline skilte seg fra Schlegel og giftet seg med Schelling. Og da Napoleons tropper inntok Jena i 1806, var filosofen Hegel sistemann som forlot byen.
UNIVERSITETSBYEN JENA
Henrik Steffens kom til Jena sommeren 1798, men oppdaget fort studentenes råhet. Han valgte da å fortsette sine vandringer og oppsøkte gruvene i Ilmenau og Meiningen. Underveis leste han første utgave av Athenæum, utgitt av brødrene Schlegel, som blant annet inneholdt dikt av Novalis. Han fordypet seg også i Fichtes Videnskabslære. Da pengene var brukt opp, var han så heldig å treffe en tidligere studievenn, nordmannen Jacob Aall, som gjorde opp for ham.
Steffens kom tilbake til Jena da forelesningene startet på høsten, og han satt i salen under Friedrich Schellings tiltredelsesforelesning. Schelling talte ikke om Gud, men om Geist (ånden) som besjeler naturen. Allerede dagen etter oppsøkte Steffens Schelling og presenterte seg som en nordmann med lignende ideer. Vennskapet deres skulle vare livet ut.
Det kjæreste tilholdsstedet for Steffens i Jena-tiden var hos Caroline og August Wilhelm Schelling. Dit kom også Schelling daglig. Noen ganger kom Novalis fra Weissenfels, og Steffens ble like betatt av personligheten hans som av diktene. Novalis satt stort sett taus, bare når han møtte beslektede ånder, snakket han villig og detaljert.
En kveld Steffens var hos den kjente bokhandleren Frommann, dukket Goethe opp. Steffens ble rørt av å se den staselige skikkelsen, men da Goethe overså ham, ble han sint og forlot huset i sorg. Men i januar da 2. del av Schillers skuespill Wallenstein skulle fremføres på teateret i Weimar, fikk Steffens plass ved siden av Schiller. Goethe kom da og hilste hjertelig på ham og bad Steffens hjem til seg. Senere skrev han om Goethe: «Han så ut til å vite hva jeg strebet etter å oppnå, alle retninger i livet mitt.»
Våren 1799 forlot Steffens Jena for å studere bergverksdrift og geologi i Freiberg hos den store geolog, A.G. Werner. Under oppholdet utga Steffens hovedverket: Bidrag til Jordens indre naturhistorie. Han betraktet jordmagnetismen som et levende prinsipp og satte som mål for «utviklingen» det guddommelige mennesket som bærer harmonien i sitt indre. Boken tilegnet han Goethe.
Nyttårsaften 31. desember 1800 reiste Steffens til Weimar for å delta i en hoffmaskerade. Datoen ble ansett som århundreskiftet. Ved midnattstid trakk Goethe, Schiller, Schelling og Steffens seg tilbake i et sideværelse. Goethe skal ha vært munter, Schiller belærende, Schelling rolig og Steffens glad.
GJENKOMSTEN TIL KØBENHAVN
Sommeren 1802 kom Steffens tilbake til København. Ernst Schimmelmann hadde store forventninger til ham og mente at i tillegg til forelesninger, skulle han reise til Norge hver sommer i vitenskapelig ærend. Men universitetets høye beskytter, Frederik Christian av Augustenborg, var av en annen oppfatning. Han næret uvilje mot Steffens og beskylte ham for å ha misbrukt regjeringens støtte.
I København sluttet Steffens seg til vennen Karl Heger. Under et måltid på Kongens Nytorg, ble han presentert for Adam Oehlenschläger, og de møttes igjen i Drejers Klub. Dagen derpå oppsøkte den unge dikteren Steffens. Samtalen deres begynte klokken 11 på formiddagen og varte til kokken 3 på natten mens de vandret ut til Frederiksberg og Søndermarken. Dagen etter skrev Oehlenschläger «Guldhornene», et av Danmarks mest berømte dikt.
Steffens oppsøkte også professor Knud Rahbek, som nå var gift med Kamma, søster til Karl Heger og Christiane som var Oehlenschlägers forlovede. Ekteparet bodde i Bakkehuset, et populært samlingspunkt der Steffens og vennene ofte innfant seg. I dag er Bakkehuset museum og ligger i Rahbeks Allé 23.
Som privatdosent ble Steffens invitert til å holde forelesninger på Elers’ kollegium i Kannikestræde 9. Den første foregikk 11. november 1802 i en overfylt sal. Han talte om «det innerste i oss, det guddommelige, ved hvilket enhver er forenet med altet» og at hver enkelt «må løse sitt eget problem». Steffens mente at motsetninger forutsetter hverandre og inngår i helheten, og at harmoni ikke er noe statisk, men dynamisk og selvutviklende. Vitenskap skulle bli poesi – og poesi vitenskap og religion! Neste vinter foreleste han over Goethe, men også om Shakespeare, Cervantes, Tieck og Novalis.
En av de som fulgte forelesningene, var hans fetter, den 10 år yngre Nikolai Grundtvig. Han beskrev senere Steffens som «et av de store redskaper for Nordens ånd og Danmarks skytsengel», og at «han kom og svant som et luftsyn», men «vakte ettertanke». De møttes flere ganger hos deres felles onkel Bang og snakket blant annet om nødvendigheten av en annerledes skole og at universitetets oppgave var å fremme menneskets frihet og nasjonens indre krefter.
PROFESSORAT I TYSKLAND
Tross Schimmelmanns støtte fikk ikke Steffens professoratet i filosofi ved universitetet i København som han hadde håpet og forventet. I stedet ble hans gamle rektor, Niels Treschow, valgt «for igjen å bringe de unge hoder i orden, som jeg hadde brakt i forvirring», skrev Steffens i sine erindringer. Selv måtte han takke ja til en forespørsel fra universitet i Halle i 1804, siden han hadde giftet seg med Johanne Dorothee Elisabeth Reichardt, og familien trengte en stabil inntekt.
Syv år senere ble Steffens kalt til universitetet i Breslau, i dag Wrocław i Polen. Der virket han til 1832. Da den prøyssiske kongen utstedte mobiliseringsordre i 1813, holdt han en av sine sagnomsuste taler og meldte seg som den første frivillige til krigen mot Napoleon. Han deltok som agitator og kurér, og i mars 1814 sto han på Montmartre ved siden av general Gneisenau. Etter krigen ble Steffens skuffet over utviklingen av tysk nasjonalisme, og han satte seg opp mot den nye patriotiske Turnbevegelsen.
Fra 1832 var han filosofiprofessor i Berlin, i dag Humboldt-universitetet, og for en kort tid også rektor. Mange opplevde nå Steffens som pompøs. I 1840 ble han invitert til kroningsfesten for Christian 8. i København, der han deltok i et møte for nordiske naturforskere. Han besøkte også Christiania og mottok hyllest i begge landene.
Også i 1824 hadde Steffens besøkt Norge, og han var til stede under Stortingets forhandlinger da kong Karl Johan forsøkte å innskrenke Grunnloven. I skriftet Det norske Storting skrev han at nasjonens indre krefter må få utvikle seg fritt (sitat veggmaleri).
ÅNDENS UDØDELIGE FRØ
Ingeborg Møller viser i sin Henrik Steffens-biografi fra 1948 hen til Steffens oppfordring til oss: «Nordmenn, lær å kjenne Eders lands skatte! Smelt sammen med landet og lat et fast sinn, der aldri slappes, være Eders indre helligdom!»
Møller skrev til slutt i boken: «I mange år har det sett ut som om Henrik Steffens’ gjerning i Norden bare har historisk interesse. Men åndens frø er udødelige, og så lenge det finnes kultur på jorden, vil de alltid spire opp igjen i andre former hos nye slekter.»
GRAVLAGT I BERLIN
I Tyskland engasjerte Steffens seg i politiske saker under gjenoppbyggingen av landet etter Napoleonskrigene. Han skrev en kristen religionsfilosofi og så frem til en «Johanneisk» epoke i kirken. Det største mysterium fant han nå i nattverden. Men læren om kristendommen var fremdeles preget av naturfilosofiske og mystiske tanker. Ifølge Ingeborg Møller løsriver han «aldri det religiøse hos mennesket fra ånden i allnaturen».
Ved Henrik Steffens død 13. februar 1845, holdt hans gamle venn Friedrich Schelling en gripende minnetale over ham. Og Grundtvig skrev: «Lynildsmand, som for mit Øie / I det aarle Morgengry / Lig en Engel fra det Høie / Væltet Stenen bort paany.»
Henrik Steffens grav ligger på Dreifaltigkeitsfriedhof II i bydelen Kreuzberg i Berlin.
FORVARSEL OM ANTROPOSOFIEN
Da Rudolf Steiners holdt karmaforedragene i 1924, henviste han til en indre sammenheng med Goethetidens åndsliv; – en «kosmisk kultus» i den åndelige verden som forberedte antroposofien på jorden:
«… når dere gjennomskuer alle de vidunderlige, majestetiske imaginasjoner som stod der som en oversanselig kultus i første halvdel av 1800-tallet, og oversetter det til menneskebegreper, da har dere antroposofien. … Man skuer den til og med allerede på slutten av 1700-tallet.»
KILDER
Henrik Steffens, Norsk biografisk leksikon Richard Petersen: Henrik Steffens. Et Livsbillede, Karl Schønbergs Forlag, 1881
Ingeborg Möller: Henrik Steffens, Gyldendal, 1948
Oddmund Hjelde: Det indre lys: religiøs mystikk i norsk litteratur og åndsliv, Solum, 1997
Harald Haakstad: ”Frit herske den forskende Aand i Eders Land!” Et 200-årsminne 1802 – 2002. Antroposofi i Norge, 2002
Kaj Skagen: Norge, vårt Norge, Dreyer, 2018
Sissel Jenseth er daglig leder i Dialogos, skribent og redaktør for LandsByLiv og Mennesket.
Artikkelen har stått i Mennesket 2023