AV SISSEL JENSETH
I sin omfattende biografi om Johan Sebastian Welhaven fra 2007 spør Anne-Lise Seip om hvorfor Welhaven skulle trekke fram Schillers teori i Norge, siden landet vårt allerede hadde oppnådd den politiske frihet som andre land kjempet for. «Men Welhaven og hans vennekrets, Intelligensen, tok sikte på å gjennomføre både et politisk program og en kulturell modernisering av Norge. I dannelsesteorien fant Welhaven en rolle for kunstneren og kulturarbeideren, en rolle han mer enn gjerne ville ta på seg. Schillers foredlingsteori ble Welhavens livsprosjekt. Samtidig søkte han inspirasjon og forbilder i en nærmere kulturkrets. Som kritiker fant han idéene i den gamle kulturhovedstaden, København.»
I Rudolf Steiners arbeid med å utvikle antroposofien spiller Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller en stor rolle. I likhet med Schiller og hans «Brev om menneskehetens estetiske oppdragelse», oppfattet Steiner kunsten som en vei til erkjennelse, – et øvelsesfelt hvor mennesket kan erobre et frihetsområde. Schiller bidro også til å skape større forståelse for Goethe, og Steiner kalte sitt første filosofiske verk Grunntrekk av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse etter Schillers metode (1886).
Goethe-tidens åndsliv karakteriserte Steiner som bildet av morgensolen som skinner over jorden om våren. Dette åndsliv skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Welhaven, allerede fra skoleårene.
FARENS KJÆRLIGHET
Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven ble født 22. desember 1807 som nummer to av i alt 11 barn. Den førstefødte gutten kom i januar samme år, men døde allerede i mars. En ny gutt fødes etter Johan, men også han dør. I august 1811 kom en søster, Maren. Hun skulle bli Johans nærmeste venn og sammensvorne i oppveksten. Nok en bror ble født og dør, før de neste seks barna får vokse opp.
Den første tiden bodde Johan Sebastians foreldre i et hus på St. Jørgens Hospital. Faren, Johan Ernst Welhaven (1775–1828), var prest i St. Jørgens hospitalkirke. Han var et varmhjertet menneske med mye omtanke for de spedalske, og en populær prest blant de fattige og havstrilene som søkte seg til kirken. Moren led under de mange svangerskapene og barna som døde. Det ble farens som omsluttet gutten med sin store omsorg. Han skrev en vuggesang som han la i morens munn: Faders Øie hviler / paa din Uskyldsroe; / see, hvor ømt han smiler / til os begge to!
Farfar Johan Andreas Welhaven var kommet til Bergen fra byen Ribnitz i Mecklenburg, 17 år gammel. Han fikk jobb på Det tyske kontor i Finnegården, i dag Det Hanseatiske Museum. Senere ble han lærer ved den tyske fattigskolen og klokker for den tyske menigheten i Mariakirken. Han giftet seg med Elisabeth Margrethe Woltman, også hun tysk innvandrer. De fikk fem barn, deriblant tre sønner, som alle fikk studere. Eldstesønnen Johan Ernst utdannet seg til prest i København, og faren fikk oppleve å se sønnen holde preken på tysk i Mariakirken før han døde.
Mor til Johan Sebastian, Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853), var datter av residerende kapellan i Korskirken, den strenge pietisten Johan Sebastian Cammermeyer. Begge foreldrene var danskættet, og moren, Maren Heiberg, var i slekt med den danske dikter og kritiker Johan Ludvig Heiberg. Det kom til å bety mye for Welhavens forhold til dansk kulturliv.
BARNDOM
Da Johan Sebastian var halvannet år, flyttet familien til et større hus i Domkirkegaten, med en hage og lysthus. Om sin oppvekst skrev han til en venn: «Min barndom var meget lykkelig. Jeg fulgte min far overalt på hans embedsreiser og skolebesøk i den interessante egn som omgir min fødeby. … Bergens milde klima har, i forening med gamle, av fremmede ditbrakte skikker, meddelt gatelivet og den hele stadsferdsel en sydlig karakter, hvortil der nordenfor Elben neppe finnes noe sidestykke, derfor er denne by et Kanaans land for en sunn dreng; hans overgivenhet har en fri tumleplass, og hans tankeliv næres av de friskeste bilder.»
Sin nære tilknytning til faren kommer fram i «Et barndomsminde» (ca. 1847) og i «En Erindring» (Digte, 1838), der han skrev: Min Fader sad i Haven / Og saa min Barnefryd. / Da bar man En til Graven / Med Sang og Klokkelyd. – Og ved den sorte Baare / Gik tvende Børn og græd; / Den ene græd saa saare, / Den anden var saa spæd. – Da blev min Fader stille, / Og tog mig paa sit Skjød: / «O, tak din Gud, Du Lille, / Din Fader er ei død!»
Johan Sebastian var en vakker og intelligent gutt, men også ertelysten og stridig. Det han ikke ville, gjorde han heller ikke. Om nødvendig gikk han til kamp. Som da han skulle på danseskole for å lære manerer. Han ble rasende. Men faren sto på sitt, og Meyer, som fikk i oppgave å bringe gutten dit, måtte til slutt gi opp: «Det gjør meg ondt, men jeg kan ikke følge Johan mer; for jeg er så stiv i benene.» Deretter viste han frem leggene sine, som var aldeles grønne. «Det gikk noenlunde når de gikk i Domkirkegaten, hvor presten kunne se dem. Men i Hollendergaten, hvor danselæreren bodde, måtte Meyer bære gutten, som sparket og spente av alle livsens krefter.» Presten gikk da til danselæreren, som fortalte at han hadde prøvd å ta gutten med det gode; men det hjalp ikke. «Johan ville ikke bukke og ikke danse!» Dette ifølge Arne Løchens Welhaven-biografi.
SKOLEGANG OG LYDER SAGEN
Sin første skolegang fikk Johan Sebastian hos jomfru Lytken i Domkirkegaten. Der måtte han ofte sitte på «skamstolen», en fillet, fæl stol, midt på gulvet. Året etter begynte han på Katedralskolen, ni år gammel. Han fikk Lyder Sagen som morsmålslærer og i gresk. Det ble livsavgjørende, og om skoletiden skrev Welhaven senere: «Da jeg forlot skolen var således min ånds- og livsretning naturlig og ugjenkallelig angitt.»
Lyder Sagen (1777–1850) var venn med Johan Sebastians far. De dro begge til København for å studere teologi, men da Ernst Johan var ferdig og reiste hjem, ble Lyder værende. Han studerte kunst og litteratur, ble medlem av Det norske Selskab, og fant hos Kamma og Knud Lyne Rahbek sitt åndelig hjem i Bakkehuset på Frederiksberg. Der ble han også venn med Henrik Steffens, som var kommet tilbake fra sitt opphold i Jena og holdt sine berømte forelesninger i København om romantikkens ideer mellom 1802-04.
Lyder Sagen ønsket å bli lærer, og han oppsøkte reformpedagogen D.G. Moldenhawers og underviste noen år på det radikale Christianis Institut i København, inntil han i 1806 fikk stilling som adjunkt ved Bergen Katedralskole. Som lærer benyttet Sagen en sokratisk metode med spørsmål og svar. Han satt ved siden av kateteret og lot elevene innta det når de skulle lese og deklamere. Alt skulle være «lydelig, tydelig og prydelig». Sagen gikk langt utover det ordinære pensumet og utarbeidet et skjema fra eldre til nyere litteratur: Homer, Shakespeare, Walter Scott, Schiller, Goethe og Jean Paul.
Det var bare i Sagens timer at Johan Sebastian trivdes. «Homer ble meg så kjær, at jeg lærte mange av hans smukkeste episoder utenat …», uttalte han senere. Men fra rektor og andre lærere vanket det klager over plagsom munnbruk og manglende flid.
SOMMEREN I STRUSSHAMN
Johans lyseste barndomsminner er knyttet til Strusshamn på Askøy, en øy like vest for Bergen. Om dette skriver Arne Løchen: «Her skjærer havet inn og former en yndig liten bukt, lun og stille, nesten aldeles innelukket. En liten elv, som kommer fra et vann lenger inn på øen, falt ut her. Grønne marker med løvtrær slutter seg omkring, og fiskernes hytter står nede ved stranden. Her lå også Strusshamns vesle kirke hvor faren prekte annenhver søndag. Det var livet for barna å følge med hit, og sommeren tilbrakte hele familien i Prestehuset.» I Strusshamn bodde en gutt som het Ola, som Johan Sebastian og Maren var mye sammen med. En dag i slåtten kunne ikke Ola bli med og fiske. Da Johan Sebastian kom tilbake, hadde Ola badet i mølledammen og druknet, og var blitt båret inn i kirken. Fortvilet sprang Johan dit inn og ropte: «Han må ikke dø, han må ikke dø!»
Under Parisoppholdet i 1836 fikk Welhaven se en ung pike i et likhus, som hadde druknet seg i Seinen. Det kan ha vekket minnet om Olas død, og han diktet «Søfuglen» (En Vildand svømmer stille).
KUNSTNERDRØMMEN
Det var kunstner Johan Sebastian ønsket å bli. Til stadighet satt han og tegnet, gjerne portretter, også av begge foreldrene. Lyder Sagen oppmuntret gutten, men faren ville at eldstesønnen skulle bli prest. Sagen hadde tidligere støttet den fattige malersvennen Johan Christian Dahl (1788–1857) til kunstnergjerningen. Dahl kom fra en fattig familie, og i oppveksten bodde han hos klokker Kierumgaard, før han ble læregutt hos malermester Müller. En dag tok Müllers sønn med seg Dahls tegninger for å vise dem til lærer Sagen. Det ble begynnelsen på et livslangt vennskap. Gjennom to år forberedte Lyder Sagen den uskolerte Johan Christian Dahl under spaserturer i Bergen, før han tok initiativ til en innsamling blant byens velstående borgere, og Dahl kunne starte på Kunstakademiet i København i 1811. Syv år senere dro J.C. Dahl til Dresden og ble professor og nær venn med maleren Caspar David Friedrich. Det skulle bli Dahls biograf, kunsthistoriker Andreas Aubert, som vekket interessen for Friedrichs bilder i Tyskland.
STUDENT I CHRISTIANIA
Sommeren 1825 reiste Johan Sebastian, 17 år gammel, med flere klassekamerater til Christiania for å ta eksamen artium. Det skjedde den gangen ved Det kongelige Frederiks universitet. Men eksamenen i august gikk ikke som håpet, for han lot både matematikk- og geometrioppgavene stå ubesvart. Disse måtte tas på nytt i desember, og han besto med karakteren «haug illaudabilis». I vårsemesteret startet forberedelsene til «anneneksamen», men Johan Sebastian brukte det meste av tiden til å tegne. Tilbake i Bergen sommeren 1826 forsøkte han å overbevise faren om å få bli billedkunstner. Professor J.C. Dahl var da på besøk i hjembyen, og Lyder Sagen ba ham komme til presten Welhaven for å vurdere sønnens tegninger. Hva som skjedde, er uklart – om Dahl rådet Johan til å slå inn på kunstnerbanen eller ikke – men faren var urokkelig. Sønnen skulle bli prest.
Det var en deprimert og fortvilet Johan Sebastian som dro tilbake til Christiania for å gjøre ferdig anneneksamen (examen philosophicum). Men farskjærligheten gjorde at han føyet seg. Han delte nå rom med vennen Michael Sars. Begge var de tvunget til teologi, men ville noe annet. Kveldene tilbrakte de ofte på Bygdøy for å samle stener. Welhaven meldte seg også inn i Studentersamfundet og gjorde sine første utfall mot Henrik Wergeland. Fram til 1830 var det tillatt å selge alkohol, noe som skapte fyll, uorden og splittelse. Welhaven og kameratene hørte til de skikkeligste. Anneneksamen tok han i juni med laveste ståkarakter «non». I filosofi fikk han beste karakter.
Sammen med Sars og Reimers dro Johan Sebastian tilbake til Bergen med båt. Et dårlig vær førte til at reisen tok en måned, og de kom utmagret hjem. Den sommeren holdt Johan sin første preken i Strusshamn kirke. Maren var til stede og syntes storebroren gjorde et storartet inntrykk. Han startet talen med et dikt. Han prekte også til høymesse i Hospitalskirken og til aftensang i Tugthuskirken.
Johan Sebastian hadde nå fått nok av hybeltilværelsen i Christiania, og han fikk lov til å starte teologistudiet i Bergen med faren som veileder. Men da slår skjebnen til. Faren dør 10. mars 1828. Johan Sebastian er 20 år, Maren 16 og de andre søsknene er 13, 10, 8, 5 og 3 år, samt et ufødt på vei.
Til tross for morens behov for hjelp, velger Johan å dra til Christiania for å fortsette studiene. Det ble en skyld han skulle bære med seg i mange år. Først ved inngåelse av ekteskapet med Josephine, klarte han å ta igjen det forsømte overfor sine søsken.
NYE VENNER
I Christiania vaklet han mellom teologistudiet og egne drømmer om kunst, litteratur og estetikk. De kommende årene ble Welhaven kalt student, selv om han aldri mer tok en eksamen. Den første tiden levde han på lån fra en velgjører i Bergen og bodde på en spartansk hybel ved Akershus festning. Fattigdommen forsøkte han å skjule. Noe tjente han ved å tegne stentrykk for H.T. Winthers litografiske bedrift, og et par ganger mottok han penger av en dame som hørte ham preke i Garnisonskirken på Akershus.
I 1829 ble Welhaven huslærer hos den velstående kjøpmann Christian Herre, for sønnen Bernard Herre (18) og den yngre Dufour. Han ble venn med Johan Fjeldsted Dahl som kom fra København for å arbeide hos bokhandler Cappelen. Dahl grunnla senere sin egen bokhandel og ble Welhavens utgiver og støttespiller. En annen venn var Christian Langberg. Moren hans holdt åpent hus søndager i Pilestredet 16. Dit kom Anton Martin Schweigaard. «Vi talte da sammen hele aftenen», skrev Welhaven og «han bad meg komme til seg neste dag, så skulle jeg gjøre bekjentskap med en rar skrue, som het Peter [Andreas] Munch», en skolekamerat fra Skien. De fire møttes også hos Schweigaard i Øvre Voldgate 5. «Samtalene var både alvor og spøk», skrev I.L. Alsing, som bodde i samme hus. Det dreide seg om «datidens strid, norskhetsiveren. Welhaven med sin kritikk over alle ting og sine historier. […] Der lyttedes dog mest til Schweigaards ord, han betraktedes som overdommer, ikke alene i alvorligere sager, men ved den estetiske kritikk. Selv Welhaven bøyede seg for ham; men de var jo for det meste enige i sine dommer. Jeg tror, det var dem, som var inderligst forenede.» Om sammenkomstene skrev Welhaven: «Vi pleide – jeg, Schweigaard, Langberg og Munch å sitte sammen til kl. 3 om natten ved en flaske vin og kavringer, egg og smørrebrød. Vi talte om Schiller, Goethe, Menzel.»
WELHAVEN OG SCHILLER
Gerhard Gran mente at Welhaven ikke var videre belest, men han «kjente sin Göthe» og «Schiller kunne han ut og inn, både hans diktning og hans kunstfilosofi». Også Schweigaard leste Schiller.
Den 4. september 1831 lånte Welhaven Schillers tidsskrift Die Horen ved Universitetsbiblioteket. Disse inneholdt blant annet «Om menneskets estetiske oppdragelse», brevene Schiller opprinnelig hadde skrevet til sin velgjører, hertug Frederik Christian av Holstein-Augustenburg. «Det ble en skjellsettende opplevelse, og Johan Welhavens livsprosjekt», skriver Anne-Lise Seip i sin Welhaven-biografi. At kunsten som erkjennelsesvei, kunne føre til indre frihet og foredling. Og at sann frihet ikke automatisk kom gjennom politiske reformer, men måtte skje gjennom kulturell utvikling. I «brevene» ville Schiller vise at i tillegg til menneskets doble natur som sansevesen og fornuftsvesen, finnes en tredje natur, et estetisk vesen. En estetiske drift som er sentral i utviklingen av en sivilisert stat. Schiller kalte den estetiske utfoldelsen for «leke-drift». Ekte frihet oppnås først når borgerne hever seg over den primitive naturtilstanden og foredles. «Mennesket er bare helt menneske når det leker», skrev Schiller, og hans politiske mål var «å skifte ut tvangens stat med frihet». «Da ville staten nødvendigvis også bli foredlet, bli et uttrykk for menneskets egen moral. […] Frihet, likhet og brorskap – revolusjonens høye mål – kunne bli virkeliggjort gjennom kunstens foredlende virkning.»
NORGES DÆMRING
Studentersamfundet ble nå en viktig arena for Welhaven hvor han fikk utfolde sitt språklige talent og sine synspunkter om kulturelle spørsmål. I et eget værelse diskuterte de litteratur, og Welhaven ble redaktør for Samfundsbladet, en håndskrevet ukeavis der studentene skrev dikt, satiriske stykker og debattinnlegg. Welhaven skrev under navnet Pelecanus Carbo.
Henrik Wergeland (1808–1845) hadde allerede i 1825 skrevet et dikt om «Norges Frihed». I juli 1930 utga han farsen Harlequin Virtuos, under signaturen Siful Sifadda – en harselas over det danske syngespillet «Vaudevillen», der han bl.a. hengte ut Welhaven og Heiberg. Kun få dager senere kom Skabelsen, Mennesket og Messia, med en tittelside prydet av et vakkert stentrykk av Welhaven! Tegningen av to engler hadde Welhaven tidligere gjort på Wergelands oppfordring, en kopi etter en bokvignett.
Welhaven reagerte kraftig. Anonymt leverte han gjennom Johan Fjeldsted Dahl et dikt til Morgenbladet: «Til Henrik Wergeland!» der han anklaget Wergeland for å svikte dikterkallet: «Hvor lenge vil du rase mot fornuften?» Han ønsket en litterær debatt, om form og virkemidler, og mente at Wergeland skrev altfor kaotisk og uten struktur. Henrik Wergeland svarte med å påstå at Welhaven var misunnelig og løgnaktig. Dermed var stumpefeiden i gang!
Ifølge Asbjørn Aarnes var det tre hendelser som førte Welhaven til diktningen: Indignasjonen i møte med Wergeland, der «Til Henrik Wergeland» er hans første offentliggjorte dikt. Begeistringen i møte med Paris i 1836, hvor blant annet «Søfuglen» ble skrevet. Sorgen ved Ida Kjerulfs død og diktet «Den Salige».
I november 1834 utga Welhaven Norges Dæmring – Et polemisk Dikt med 76 sonetter rettet mot et åndsfattig Norge. Det var et kampskrift og en voldsom provokasjon. Wergelands far Nicolai tok til motmæle og kalte Welhaven og hans venner «danomane». Om Dæmring skrev Prost Niels Hertzberg, 75 år og blind: «O yngling, jeg kjente din far, omgikk ham ei sjelden, hørte ham ofte som begavet predikant, aktede ham høyt for hans velsignede omhu for de ynkverdige spedalske i St. Jørgens Hospital; Jeg tør si her: «Salige er de døde, som dør i Herren, – deres gjerninger følger med dem. Gud skje lov, han opplevde ikke din «Dæmring».»
Sønnen Nils Hertzberg, som også ble kirkestatsråd, forsvarte Welhaven i sin erindringsbok Fra min barndoms og ungdoms tid. Han mente faren ikke hadde forstått at Welhaven ga uttrykk for sin dype kjærlighet til landet sitt og refset det som etter hans mening røpet en lav kultur. Nils skrev: «…sjelden er det tatt en edlere hevn enn Welhaven tok over min far» i diktet «Til Provst Nils Hertzberg», og viste til følgende strofe, som også står på gravstenen (se foto øverst) som familien reiste til Welhaven, «O, Du har glemt, at Striden for det Gode er evigt ny og vexlende i Art».
SCHILLER OG DANMARK–NORGE
7.9.1788: Goethe og Schiller møttes første gang i Rudolstadt hos familien von Lengefeld. Goethe sørget for en stilling til Schiller ved universitetet i Jena. Det ga Schiller mulighet til å gifte seg med Charlotte von Lengefeld 22.2.1790 og flytte til Jena.
Nov. 1790: Den danske forfatteren Jens Baggesen oppsøkte Schiller i Jena.
1791: Schiller var alvorlig syk; i avisen stod det om hans død. Da Jens Baggesen i Danmark fikk vite at Schiller levde, overtalte han og grev Ernst von Schimmelmann hertug Frederik Christian av Holstein-Augustenburg om å støtte Schiller med et 3-årig stipend.
27.11.1791: Brevet om den økonomiske støtten ble sendt Schiller. Han kunne da slutte å undervise og vie seg helt til skrivingen. Schiller får 14 produktive år!
Feb. 1793: Som takk for støtten skrev Schiller en rekke estetiske brev til hertug Frederik Christian. Disse sirkulerte og ble lest i den danske eliten.
26.2.1794: Christiansborg slott brant ned, og de fleste av Schillers brev går tapt.
1794: I Stuttgart fikk Schiller en avtale med forlegger Cotta om å utgi det kulturelle litterære tidsskriftet Die Horen.
13.6.1794: Schiller ba Goethe bli bidragsyteri Die Horen.
20.7.1794: Goethe og Schiller møtes i Jena etter et foredrag om naturvitenskap. Vennskap oppstår!
1795: Schiller skrev «Om menneskets estetiske oppdragelse» i Die Horen.
1795: Goethe ble inspirert og skrev «Eventyret om den grønne slange og skjønne lilje».
1802-1804: Henrik Steffens kom til København fra sitt opphold i Jena og holder sine berømte foredrag på Elers’ Kollegium. Disse fikk stor innflytelse i Norden. Lyder Sagen var til stede. Han ble senere Welhavens lærer.
1812: Schillers Don Carlos ble oversatt til norsk av Johan Storm Munch og utgitt i Christiania.
1830: Da Welhaven flyttet til Christiania etter farens død, fikk han en ny og innflytelsesrik vennekrets: L.C. Langberg, A.M. Schweigaard, P.A. Munch, Bernard Dunker, Andreas Stenersen, brødrene Alsing. Med disse diskuterte han Schiller og Goethe.
1839: Det første Schillermonumentet ble reist i Stuttgart, utformet av islandsk-danske Bertel Thorvaldsen.
KILDER:
Arne Løchen: J. S. Welhaven. Liv og skrifter (utgitt 1898–1900)
Anne-Lise Seip: Demringstid – Johan Sebastian Welhaven og nasjonen, Aschehoug 2007
Tore Vassdal: Bastian: Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven som bergenser og vestlending, Sigma 2006
Asbjørn Aarnes i Dagbladet 8.11.1998
Erik Bjerck Hagen: Norsk litteratur 1830-1875 -romantikk, realisme, modernisme, Dreyer 2019
Torger Holtsmark: Fra Schiller til Steiner, Libra nr. 2 / 1994
Sissel Jenseth er daglig leder i Dialogos og skribent.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.
Les også:
Da Henrik Steffens møtte Jena Set og dets ringvirkninger i Norden, Mennesket 2023
«Eventyret» som nøkkel til Goethes og Steiners biografi, Mennesket 2025
Studietur til antroposofiens vugge Weimar, Jena og Berlin, september 2025