De gamle nordiske mysterier må
vekkes på ny i Mikaels tidsalder.
Rudolf Steiner
AV LIV SKAPPEL GRAN
Det kan kanskje forundre oss, men av de nordiske landene utmerker Norge seg på flere mindre kjente områder. Hvis vi leter etter et svar på dette, kan vi feste lit til noe Rudolf Steiner gjorde oppmerksom på da han fordypet seg i det særpregede norske Draumkvedet. Han sier at kvadet er svært gammelt i sin opprinnelse, men at det har forandret seg opp igjennom historien. Det oppsiktsvekkende er at han sier at det skriver seg fra en mysterieskole som eksisterte i Sør-Norge en gang tilbake til ca 400 e.Kr. Han tilføyer at navnet Olav Åsteson har vært en mysterietittel som tilskrives denne mysterieskolen.
Etter mange års fordypning i dette stoffet og leting etter spor, har jeg kommet til at dette sørnorske området må være Telemark. Alle som har søkt etter og samlet folkeviser, ballader og eventyr, har alltid endt opp i Telemark. Særlig i områdene i vest og nord. Å finne det stedet hvor mysterieskolen har ligget, ser jeg som temmelig umulig, men endel områder utmerker seg.
De største delene av Draumkvedet ble funnet i området omkring stavkirkene ved Eidsborg og Heddal av Magnus B. Landstad og Olea Krøger. De var begge opptatt av den rike folkevisetradisjonen i Telemark. I Kviteseid og Vinje var det også mange som kunne noen vers av Draumkvedet i tillegg til adskillige folkeviser og ballader. Navnet Veum, som ikke ligger langt fra Fyresdal, kan vise til noe gammelt og hellig. I Veum har det også vært en stavkirke. Men det er mange muligheter for å finne helligsteder. Flere vannveier fører inn til forskjellige områder av Telemark, for elvene var ferdselsveier i tidligere tider.
Sangen har vært en viktig formidler av historier, og da særlig balladene. ‘Ballare’ betyr å danse på italiensk, og viser til at sang og dans hørte sammen. En slik gammel tradisjon holdes ennå i live på Færøyene. Disse øyene har vært under den norske kronen til langt ut i middelalderen, og der feires fremdeles Olav den Hellige 29. juli med sang og dans.
Folkedanstradisjonen står også sterkt i Telemark. Balladen om Åsmund Frægdegjævar er en slik eventyraktig ballade som har blitt flittig sunget. Her spør kongen av Irland om det finnes en modig mann som kan dra til Trollebotn og utfri datteren hans fra trollene. At Åsmund drar fra Irland, er særlig interessant. Forbindelsen til Irland er en nøkkel i denne sammenheng.
Det har, i tillegg til store gravfunn med irske gjenstander, vært spekulert mye omkring et skriftelig bevis på kontakt mellom Norge og England/Irland på 800-tallet. Her nevnes navnet Sciringa Heal, som er oversatt til Skiringssal. Mer direkte oversatt betyr ordet ‘renselses-hallen’. Det er i alle fall ikke navnet på en by eller handelssted, slik det har blitt gjort til. Denne salen eller hallen kan ha vært et sted for innvielse eller en mysterieskole. Den kan også ha ligget i Vestfold, for avstanden til Telemark er ikke stor. Det ene utelukker heller ikke det andre. For hva vet vi vel i dag hva en mysterieskole har vært?
Det vi med sikkerhet kan si er at de fleste eventyrene, folkesangene og balladene har slått rot i dette området. I tillegg til å være påvirket av en drott- og bardetradisjon, har mysterieskolen ganske sikkert vært preget av tilreisende kulturpersonligheter. Derfra har kulturen spredt seg videre til Sverige og Danmark og etter hvert også til Island hvor mye har blitt bevart.
Vi kan også forestille oss at det kan ha vært en treskjærerskole her. For utskjæringene på våre stavkirker har klare esoteriske røtter. De viser oss bilder med så dype betydninger at vi i dag ikke så lett kan forstå hva de vil si oss. Men at Sigurd Fåvnesbanemyten har blitt fortalt i dette området, er sikkert, for denne fortellingen har vært avbildet på flere stavkirker som er revet. Vi kan derfor med sikkerhet si at heltekvadene også kan knyttes til mysterieskolen.
Dette gjelder nok også mytologien. Rent historisk vet vi at Haakon Haakonson på 1200-tallet lot oversette mange historier som kom til Norge fra Bretagne og Wales. Både Parsival-historien og Tristan og Isolde kom tidlig i gammelnorsk språkdrakt. Disse historiene har igjen inspirert til mange av balladene, som eksempelvis Bendik og Årolilja. Det må ha vært et særdeles rikt miljø, for mye er oppstått her.
Det som virkelig er gåtefullt, er hvordan eventyrene har kommet hit og har blitt omarbeidet til å passe inn i vårt kulturområde. I tillegg har de blitt kristnet så overbevisende at selv eventyrpresten Jørgen Moe har undret seg over dette. Denne kristendommen er verken katolsk eller protestantisk, men har mange gjenkjennelige trekk fra det keltisk-kristne grunnsynet: uten arvesynd, dogmer og moralisering, men med tro på menneskenes muligheter for utvikling. Dette viser seg også i mange av stavkirkenes utskjæringer. Særlig dreier det seg om forvandling og overvinnelse av det sjelelige og dyriske, i betydningen av jegets seier over fristelsene, og at veien og prøvelsene hører med for å nå høyere mål.
At det er knyttet mye mystikk til Telemark, virker også forsterkende på denne teorien. Sjøuhyret i Seljordsvannet er et eksempel. At det finnes en grotte ved Norsjø som har blitt brukt som kirke, er også ganske mystisk. Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og har vært i bruk fram til midten av 1800-tallet. Det er mange steder rundt om i Europa som knyttes til Mikael, både fjell og grotter, men også flere av våre stavkirker. Dette er feilaktig blitt tillagt katolisismen, men riktigere er å si at den var tilhørende den iro-skotske kristendommen som tidlig kom til Norge. Den katolske kirken har aldri vært spesielt opptatt av Mikael. Det er nok heller en bekreftelse på tilhørigheten til den keltisk-esoteriske kristendomsstrømningen, som også Sante Såle-Mikkjels tilstedeværelse i Draumkvedet her føyer til.
Hvis vi tenker oss at denne mysterieskolen har vært kjent i sin tid, har den helt klart blitt oppsøkt av personligheter som har vært knyttet til denne åndsstrømningen. Slik som Chartres-skolen i Frankrike ble oppsøkt av den tidens lærde åndselite. Men slike steder fikk også sine fiender. Vi kan tenke oss at både den katolske og etter hvert også den protestantiske kirken har fulgt med og flittig motarbeidet det som foregikk. Det skulle ikke mye til for at noe slikt ble kalt både hedensk og kjettersk.
Det som har levet der en gang, har likevel ikke latt seg knekke. Ved hjelp av folkets særdeles gode hukommelse har åndsarven blitt brakt videre på folkemunne, fra generasjon til generasjon. Den var i ferd med å dø ut da Landstad, Krøger, Asbjørnsen og Moe og flere til fikk samlet de siste restene.
At det har vært en slik åndelig impuls i Norge, burde vise oss at vi nå i bevissthetssjelens tid har en særlig oppgave. I et av foredragene som Rudolf Steiner holdt i Kristiania i 1921, oppfordret han forsamlingen av utvalgte nordmenn til å vekke opp det «sovende Europa» til en ny åndskultur. Dette kan sees som en oppgave vi har forsømt, men mulighetene ligger fortsatt der.
«Når vitenskap og kunst dyrkes på en spirituell måte, er de samtidig uttrykk for religion og virker direkte livsfornyende.» Flemming Diestler
LITTERATUR:
Flemming Distler: Stavkirkernes billedsprog, Århus, 1997
Ørnulf Hodne: Det norske folkeeventyret – fra folkediktning til nasjonalkultur. Cappelen Damm 1998
Olav Solberg: Norske folkeviser. Våre beste ballader, Aschehoug 2003
Rudolf Steiner: Nordens folk mellom øst og vest. Kristus i det 20. århundrede. Tre foredrag i Kristiania 1921, GA 209, Antropos 1999
Artikkelen er publisert i Mennesket 2025.