AV ARNE ØGAARD
Oddbjørn Birkeland
Dei døde er her og spør etter meg
Aschehoug 2025
Mange skriver og snakker om jordlivets slutt, om aktiv dødshjelp, selvmord og det å leve i sorg, men neste alltid omtales døden som noe endelig. Dette til tross for omfattende beskrivelser og også forskning på reinkarnasjon og det som kalles nær-døden-opplevelser. I den sammenheng vil jeg nevne en undersøkelse gjort av Anne Austad på Diakonhjemmet i Oslo. I Verdibørsen på NRK P2 fortalte hun at halvparten av en gruppe etterlatte som hun hadde intervjuet, opplevde nærværet til den døde i en tid etter begravelsen. Det kunne variere fra en følelse av tilstedeværelse, til at vedkommende kom inn gjennom veggen og viste seg.
Den siste diktsamlingen til Oddbjørn Birkeland heter Dei døde er her og spør etter meg. Diktene gir klare bilder i et enkelt, poetisk språk. Det er ord som gjør godt å lese, men vekker også undring og ettertanke: «Går dei gamle dei døde og legg frå seg ting langs vegane / har dei skjøna at dei må gjere seg lette / og løyse seg fra verda, kvitte seg med nag og håp / dei har dårleg tid / skal dei rekke framtida.»
Diktene har ingen titler og en beskjeden tegnsetting, men mye av stemningen vil være gjenkjennelig for mange. I begynnelsen er det tilbakeblikk til oppvekst på landsbygda. Men de som en gang var der, – er de egentlig helt borte? Eller er det slik at de som har vært lenge borte, er de eneste som virkelig kan komme tilbake med noe helt nytt?
Kanskje kan de på den andre siden gjennomskue det som vi aldri ville vise? Hvis vi dør og ingen tenker på oss, blir vi da helt forlatt? Dette er noen av de eksistensielle spørsmålene jeg henter ut av diktenes bilder.
På slutten av boken skifter perspektivet til den som er på den andre siden. Hvordan vil det være å være her hvis ingen legger merke til oss? Men kan vi også møte gamle kjente dit vi kommer og finne en felles retning mot fremtiden?
For noen vil disse bildene og spørsmålene kanskje virke rystende og provoserende, for andre kan de røre ved noe velkjent, noe som ligger klart til å formuleres i ord. Men for alle kan diktene vekke en anelse av at døden ikke er en endelig slutt, men en utfordrende overgang til noe større.
Et dikt med en mer allmenn karakter, fant jeg på
side 71.
Vi trong bare ein haug
med ord
for å sleppe å sjå kvarandre
Alle desse åra eg har prøvd
å gyøme meg for deg,
kvar gong har du prøvd å finne
ei annan i meg