I Norge er Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Arne Garborg skapere av en form for diktning hvis innflytelse kan spores overalt i Europa. Forut for dem virket på profetisk vis Jonas Lie og Alexander Kielland, førstnevnte som betydelig psykolog og skildrer av det folkelige liv, sistnevnte som en skarp kritiker av moralske oppfatninger og samfunnsmessige misforhold. Bjørnson er en dikter som med sin kunst tjener sitt fedrelands frihetsidealer; en politisk ånd som i all sin virksomhet har kulturfremskrittet for øye og som ut fra en kjernesunn holdning makter å gi sine skikkelser et klart og sikkert omriss.
En revolusjonær ånd er Henrik Ibsen. Alt som den moderne kultur bærer i seg av omveltningstendenser har han tatt opp i sin personlighet. Han er en rik og allsidig natur. Hans verker viser derfor store forskjeller i stil og i de virkemidler som han bruker for å fremstille sin verdensanskuelse. Han oppsporer overalt de ansatser til forfall som ligger i samtidens anskuelser, moral og sosiale ordninger (Samfunnets støtter 1877); livsløgner (En folkefiende 1882), forholdet mellom kjønnene (Et dukkehjem 1879, Gengangere 1881) tegner han med skarp penn; demoniske makter i det menneskelige sjeleliv fremstiller han som dyptgående psykolog (Fruen fra havet 1888, Hedda Gabler 1890, Bygmester Solness 1892), det mystiske i sjelelivet setter han frem i karakteristisk form (Lille Eyolf 1894). Som grunntema behandler Ibsen menneskelivets tragikk i Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Presten Brand skal fremstille den faustiske bestrebelse hos menneskene som lever i samtidens forestillings- og følelsesart. Helten kjenner kun én kjærlighet, nemlig den som gjelder hans egne fornuftsidealer, og han lar ikke sine følelser komme til orde. I stedet for å bli herre over det menneskelige hjerte, med tanke på derigjennom å virkeliggjøre sine fordringer, søker han denne oppfyllelse gjennom ubøyelig hårdhet. Idealismen gjør ham utålelig. Deri ligger det tragiske i hans personlighet. Peer Gynt utgjør hans motsetning; han er et fantasimenneske hvis forestillinger har for lite rot i virkeligheten til at de kan omsettes til handling, slik det må være for at mennesket skal fungere i livet.
Det mangesidige ved den Ibsenske kunst åpenbarer seg særlig tydelig når man sammenligner Kjærlighetens komedie (1862), som viser oss dikteren som en tviler overfor livets mål, med Kongsemnerne, som oppstod bare et år senere, der man møter sikkerhet og tillit i opphavsmannens verdensanskuelse. Menneskets avhengighet av den ytre omgivelse, av de anskuelser som man lever blandt og mottar gjennom overlevering, settes frem i De unges forbund (1869), og viljen som er underlagt uforanderlige, naturlige nødvendigheter i alle ting, blir anskuelig gjennom Kejser og Galilæer (1873). Vildanden (1884) og Rosmersholm (1886) er sjelemalerier som taler om en dyptgående psykologisk innsikt. I stedet for den greske skjebne og en guddommelig verdensordning setter han den naturlovmessige nødvendighet som dramatisk drivkraft, ikke slik at den straffer de skyldige og belønner de gode, men ved at den styrer menneskenes handlinger, så de triller nedover et skråplan som runde stener (Gengangere).
Rudolf Steiner: «Literatur und das geistige Leben im XIX. Jahrhundert.» GA 33. Om litterære strømninger i Norge. Oversatt av Jakob Kvalvaag. Har tidligere vært publisert i Antroposofi i Norge 4-2006.