AV GUNNAR IHLEN
Til kunsthistoriens store «visjonslitteratur» hører ikke bare store litterære verk, som Henrik Ibsens Peer Gynt, Goethes Faust eller Dantes Commedia Divina; enkelte av operalitteraturens største mesterverk må også regnes med. Mange operaelskere tar kanskje for lett på hva operaene handler om, og vet ikke hva de i enkelte tilfeller går glipp av.
For komponisten Richard Wagner (1813–1883) var opera meningsløst hvis det ikke tok opp i seg selve verdensdramaet, det vil si scenekunst i den mest seriøse betydning. Ikke alle operaverk gjør det, men de verkene som i sin kjerne viser ekte dikterisk dybde, blir også de mest slitesterke, de som utøverne drømmer om å kunne fremføre, og som publikum alltid vil vende tilbake til.
Richard Wagner hadde den sjeldne kombinasjon av dikteriske evner og et genialt grep om det musikalske. Bare ved å kaste et blikk på et Wagner-partitur, får man et inntrykk av hvilke eksepsjonelle evner som her kommer til uttrykk. At Wagner var en dramaforfatter i øverste sjikt, er mindre kjent. For ham var det uaktuelt å sette så mye som en note på papiret, dersom det ikke i forveien forelå et fullverdig og formfullendt scenedrama. Derfor besto alltid arbeidsprosessen hans i en dikterisk «kamp med elementene», lenge før det var snakk om å komponere musikken. Denne kombinasjonen «dikter og komponist» særmerker Richard Wagner.
Wagners «Das Rheingold» inngår som en «Vor-Abend», et forspill, til de tre musikkdramaene som utgjør operasyklusen «Nibelungens ring». Wagners tekster til tetralogien, består av tre store (4-5 timers) dramaer. Det noe kortere «Rhingullet» ble tilføyet til sist som innledning. Syklusen er i hovedsak basert på nordisk mytologi. Verkene ble forfattet med det siste først, først som prosaskisser, deretter som scenedrama i bundet stil. Arbeidet startet med «Gudenes fall» (Ragnarok eller Götterdämmerung). Wagner stilte så dramaet «Siegfried» foran dette, og så den innledende «Valkyrien» (Die Walküre). Først da disse tre store operaene hadde fått sin endegyldige form, arbeider Wagner fram «Rhingullet». Det presenterer hovedelementene i syklusen, og fremstår samtidig som en skapelsesmyte – en skildring av verdens tilblivelse og utvikling i lange linjer, sett gjennom gudenes øyne. Handlingen føres frem til det punkt hvor verdensdramaet peker mot gudenes undergang. Det som er typisk for den nordiske gudetroen er at gudene ikke er absolutte og evige, men at de kan forgå, og en ny verden vil oppstå etter dette.
Det mytologiske stoffet er som skapt for scenisk behandling. Her er en uuttømmelig rekke av sagn og legender, som utspiller seg på verdensarenaen, og som på samme tid angir gjenkjennelige egenskaper og krefter i mennesket selv.
Rollefigurer i Ringen-tetralogien
Hovedkarakteren i Ringen-syklusen er Wotan (Odin) som er gudenes overhode. Wotan hører til det som på norrønt kalles æsene, og disse stammer igjen fra eldre vesensgrupper som i den eldre Edda omtales som vaner, rimtusser og jotner. Æsene hører til i Åsgård, der Valhall er midtpunktet. Som leder for Gudeverdenen er Wotan i bunn og grunn fri for ondskap. Han vil gjerne lede verden på best mulig måte, men er stadig uheldig og blir innhentet av konsekvensene av sine beslutninger (og svakheter). Alt dette er jo særdeles gjenkjennelig menneskelig konfliktstoff, og det gjør Wotan til en karakter som publikum sympatiserer og lider sammen med.
Wotans hustru er Fricka (Frigg) – gudinne for ekteskapet – og vi møter henne som en litt ulykkelig kvinne som bekymrer seg for hva mannen har fore når han stadig er borte.
Frickas søster heter Freia (Frøy), og er skjønnhetens og ungdommens gudinne. Hun vokter over et tre med gylne epler, og disse eplene har den egenskap at de holder gudene unge og friske. Når teppet går opp for det nybygde Valhall, står Freia i sentrum for dramatikken. Det viser seg at Wotan lettsindig har lovet bort Freia som lønn til risene, som skulle bygge Valhalls sterke murer. Freia er livredd for å bli bortført, men Wotan avfeier det hele med at den listige Loge har lovet å finne en løsning som skulle gjøre risene fornøyde uten at Freia må ofres.
Loge (Loke) er en karakter det er uklokt å stole på, han morer seg med å smi intriger og fører til slutt hele æsenes slekt ut i ulykke. Navnet Loge minner på tysk om ordet Lohe, som betyr en flamme eller «lue» (å stå i lys lue kan vi jo si på norsk).
To spennende rolleskikkelser er risene fra Jotunheim, brødrene Fafner (Fåvne fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane) og Fasolt. I det innledende Valhalla-bildet kommer de to risene tungt trampende inn på scenen og vil ha utbetalt sin byggmester-lønn som, ifølge traktaten med Wotan, er ungdomsgudinnen Freia. Det vil vise seg at risene – selv om de er brødre – er svært forskjellige. Fasolt er virkelig forelsket i Freia, han viser ekte menneskelige følelser, mens Fafner er en kald kyniker som gjerne vil bytte Freia mot rhingullets makt.
Dvergen Alberich (Andvare) opptrer allerede i operaens åpningsscene, som utspiller seg i Rhinens vannmasser. Her ertes han av Rhindøtrene, som morer seg over hans forsøk på tilnærmelser. Hele opptrinnet ender i at Alberich oppdager betydningen av gullet som Rhindøtrene vokter. Han stjeler gullet og forsvinner ned i dypet. Grunnlaget er med dette lagt for intrigene som driver verdensdramaet frem gjennom hele «Ringen»-syklusen.
Glimt fra verkets handling
Hvordan er tilhørernes første møte med Nibelungenuniverset? Umerkelig oppleves én enkelt knapt hørbar tone i dype strykere. Er det skaperverkets ur-tilstand? Ut av denne tonen (som er en Ess, grunntonen i Ess-dur) vokser etter en tid forsiktige bevegelser i horn og fagott, før mer livlige figurer og bevegelser oppstår når lysere strykere slutter seg til. Men Wagner fastholder tonearten Ess-dur i hele 136 takter frem til introduksjonens orkestrale høydepunkt. Wagners nitide sceneanvisninger viser at publikum skal oppleve seg i dypet av Rhinens strømmende vannmasser. Det er sagt at denne Ess-dur ikke bare representerer Rhinens dyp, men også «Verdens fødsel», selve skapelseshandlingen.
Brått skifter stemningen, og vi føres til vannets overflate der vi blir vitne til et livlig spill mellom tre vann-nymfer og en svart-alf; Det er Rhindøtrene som erter den elskovssyke Alberich. Alberich går på limpinnen om og om igjen, mens de tre Rhindøtrene lekende lett smyger seg unna. Etter hvert som sollyset skinner på vannflatene, glimrer et gullskjær fram fra dypet, og dette fanger Alberichs oppmerksomhet. Han smuglytter til Rhindøtrene og forstår at den som avsverger kjærligheten, vil kunne smi gullet om til en ring som gir eieren makt over verden. Alberich har plutselig mer interesse for gullet enn for Rhindøtrene, og idet det lykkes ham å stjele gullet, blir scenen lagt i totalt mørke. Rhindøtrene setter skrikende etter Alberich for å prøve å redde gullet.
Scenen skifter til et fjellplatå med Wotan og Fricka i forgrunnen. På den andre siden av Rhindalen vises et nybygget slott; Valhall. Wotan frydes ved synet av det prektige byggverket. Men Fricka bebreider sin ektemake: «Gir det deg kun glede, det som volder meg skrekk!» Hun har Frøya i tankene, hennes søster som skal ofres til Risene som lønn for arbeidet med bygget. Eventyrenes bilde av bergtrollet som bortfører prinsessen, svever i bakgrunnen for handlingen.
Wotan venter på at Loge skal dukke opp med sin plan. Men når Loge viser seg kan han knapt huske at han har lovet å ordne opp i dette. Han innskyter at det vanskelig kan finnes noe i hele verden som kan gjøre Risene villige til å avstå fra Freia. For ingen ting kan være viktig nok til å kunne erstatte kjærligheten. Men etter hvert avslører Loge at han vet noe som kanskje kunne gjøre nytten, og han forteller nå historien om svartalven Alberich, som har kommet i besittelse av rhingullet og er klar til å smi en ring som gir ham ubegrenset makt.
Til dette spisser Fafner og Fasolt ørene og signaliserer – særlig Fafner – at et slikt bytte kunne være verdt å vurdere. I mellomtiden drar de to risene av gårde med Freia. De vil komme tilbake med henne når gullet og ringen er skaffet tilveie.
Under Freias fravær går det dårlig for gudene. Alt i naturen blir grått og visner hen. Gudene selv er blitt gamle og avfeldige. Det kan ikke fortsette slik. Wotan beslutter at han sammen med Loge vil gjøre reisen ned til Nivlheim, for der å tiltvinge seg gullet og ringen fra Alberich. Orkestermusikken skildrer ferden ned gjennom svovelkløften.
I scenen fra Alberichs verden, hamres det iherdig med å smi gullet. I operaens orkestergrav finnes ambolter som sørger for å frembringe den enerverende lyden. Alberich hersker med hård hånd over nivlungene. Han skryter av at han i tillegg til ringen har klart å smi en usynlighetshjelm. Loge ser sitt snitt til å drive ap med Alberich. Han spør hvordan Alberich kan vokte ringen mens han sover. Til det svarer Alberich at usynlighetshjelmen også kan brukes til å endre skikkelse. Han gir en demonstrasjon ved å forvandle seg til en enorm slange. Loge later som om han er imponert, og foreslår at Alberich skal omskape seg til en padde. Da vil det være lettere for ham å gjemme seg om natten. Loge går med på eksperimentet. I et humoristisk glimt ser vi Alberich komme inn på scenen som en liten padde. Wotan og Loge kaster seg straks over padden, og binder den på hender og føtter. Idet de tar av ham hjelmen, får Alberich tilbake sin normale skikkelse. Nå kan de tre begi seg til Åsgård med Alberich som fange.
Tilbake i Åsgård-verdenen intensiveres dramaet. Alberich får valget mellom friheten eller gullet. Han går med på å tilkalle nivlungene som kan frakte gullskatten opp til Åsgård. Men til seg selv sier han at han vil beholde ringen som han bærer på fingeren. Med dens makt skal han sikkert vinne gullet tilbake. Wotan oppdager dette og river ringen av Alberichs finger. Alberich protesterer: «Ta gjerne mitt liv, men ikke ringen!» Hertil svarer Wotan: «Ringen tilhører meg! Med livet ditt kan du gjøre hva du vil». Dermed settes Alberich fri, men i raseri lyser han en forbannelse over ringen, slik at enhver som kommer i besittelse av den, vil rammes av ulykker.
Fafner og Fasolt har vendt tilbake med Freia, og setter som betingelse for byttehandelen at gullet skal stables så høyt at det dekker hele Freias skikkelse. Når stabelen er ferdig, finner Fasolt en sprekk som gjør at han fortsatt kan se Freias øyne. Han blir fylt med lengsel og er usikker på hele handelen. Fafner har fått øye på ringen på Wotans finger, og mener den skal brukes til å tette hullet i stabelen. Men Wotan har til hensikt å beholde ringen for seg selv. Da griper risene Freia og gjør seg klare til å forlate stedet. Alle i Wotans krets ber Wotan oppgi ringen.
Jordgudinnen Erda dukker opp og advarer Wotan om hvilke ulykker som vil ramme gudene, dersom han tviholder på ringen. Som gudinne vet hun alt hva som er, har vært og vil komme. Hun sier: «Alt som er vil ende! En dyster dag demrer for gudene: – Jeg råder deg Wotan: Gi slipp på ringen!» Erdas ord gjør inntrykk. Wotan sier: «Kom hit Freia, du er befridd. Du er kjøpt fri. La oss få ungdomskreftene tilbake!». Med det kaster han ringen til Fafner.
I samme øyeblikk ryker de to risene i tottene på hverandre. Fafner gjør krav på størsteparten gullet. Dette finner Fasolt dypt urimelig. Til sist strides de om selve ringen. Fafner slår med et slag Fasolt i bakken, og river ringen løs fra sin døende brors hånd. Nå ser Wotan hvordan forbannelsens kraft allerede har gjort seg gjeldende. Fafner sleper gullet og den døde broren ut av scenen.
I sluttbildet har tunge mørke skyer lagt seg over Valhall. Tordenguden Donner (Tor) bruker hammeren til å splitte skyene slik at sollyset kommer til syne. En regnbuebro har lagt seg over Rhindalen og til Valhall. Nå kan gudene flytte inn i borgen. De skrider høytidelig over broen. Loge grunner over sin videre rolle. Han skjemmes over å ha vært æsenes hjelper, og fristes av på ny å bli en flakkende flamme som leder gudene på villspor. Men han vil tenke seg om: «Hvem vet hva jeg gjør?»
Men verden er ikke lenger slik den skulle. Rhingullet er ikke lenger å finne i Rhinen. Fra dypet under regnbuebroen hører vi Rhindøtrenes klage over det tapte gullet. Slik klinger musikken ut med de betagende strofene som er Rhingullets ledemotiv, idet teppet faller.
Handlingens mytologiske bakgrunn
Fra Wagners side er kanskje Rhingullet det mest formfullendte fra hans hånd, når det gjelder dramaturgisk og stilistisk stringens. I løpet av de konsentrerte nærmere to og en halv time som forestillingen varer, finner man knapt et eneste dødpunkt. Her skildres skapelsen og verdensutviklingen. Handlingen kretser om gullet – som en minnelse om en «gullalder» før mennesket var steget ned i materien. I så måte bærer Rhingullet i seg en syndefallsmyte. Men samtidig utgjør gullet en fristelse til makt og selvhevdelse. Wagners grunntanke er å vise hvordan makt korrumperer. En forbannelse ligger skjult, der alle som kommer i besittelse av gullet (ringen) degenererer moralsk. Kjærligheten må vike for makt og rikdom.
Også hos Rudolf Steiner risses det opp et bilde av verdens tilblivelse og evolusjon i Vitenskapen om det skjulte. Der skildres ulike stadier i en utvikling som har sitt opphav i det oversanselige – i gudenes verden: Herfra går utviklingen sakte, men sikkert i retning av en stadig mer materiell, fortettet tilstand, frem mot naturens og menneskets fysisk-legemlige livsform. Forut for dette ligger en «gullalder», en uskyldens tid. Her lever de vesener som ennå ikke har dykket ned i materien. Men ferden inn i jord-tyngdens region har en høyere målsetning; utviklingen av det frie og selvstendige menneskeindividet. Men den har også en pris: Underveis må både mennesker og guder tre i forpliktende forbindelse med motstandermakter, makter som i Rhingullet er representert av risene Fasolt og Fafner, svartalven Alberich og halvguden Loge.
Risene er av eldre herkomst enn æsene i Åsgård, de er derfor vesener som har oppnådd makt over jordkreftene, og deres hjemsted er Jotunheim. Om dette skriver Dan Lindholm: «Slik oppfattet kan den nordiske mytologien sees som en parallell til Bibelens beretning om utdrivelsen av paradiset. For å si det abstrakt: Materie blir bygget inn i menneskebildet. Dette er muren rundt Åsgård». Mennesket har fått en materiell skikkelse, som avgrenser det fra og beskytter det mot omgivelsene. Til et av de fargede glassmaleriene i Goetheanums store sal, har Rudolf Steiner gitt teksten: «Jeg skuer bygget. / Verden bygger. / Og bygget blir menneske.»
Forfølger vi tanken om de førhistoriske stadier av menneskehetsutviklingen, kan vi hos Steiner finne et gjennomgående prinsipp, der kulturene (den lemuriske så vel som den atlantiske) møter sin undergang fordi en stadig større del av kulturen blir viet til motstandermaktene og deres planer. Demoniske krefter får råde. Ifølge esoterisk tradisjon skjedde Lemurias’ og Atlantis’ undergang som følge av at naturkreftene ble misbrukt. Minnelser om slike katastrofer har nedfelt seg i vår kollektive hukommelse i form av myter, legender og sagn. Man kan si at grunnfortellingen såvel i Wagners Rhingullet som i Steiners evolusjonsberetning nettopp gjenspeiler et slikt prinsipp, der vi følger kulturenes vandring mot gudenes fall, mytens Ragnarok, som i den nordiske mytologi, riktignok er en overgang til det som skal komme.
Risene Fafner og Fasolt blir ansett – også av seg selv – som plumpe og dumme sammenlignet med æsene. Wagner har her trolig sett en lovmessighet som også blir uttrykt i Steiners Vitenskapen om det skjulte. Det kommer til uttrykk i en fase av utviklingen der menneskelegemets skikkelse fortsatt er smidig og formbar og føyer seg etter den sjelelige utviklingsgrad. Det handler her om urgamle førhistoriske tider, epoken som i esoterikken kalles den atlantiske kultur. Mennesket sto i en overgangstilstand mellom en før-fysisk og en begynnende fysisk tilstand. Rudolf Steiner skriver:
«Der hvor forfallet særlig kom til uttrykk ved at oversanselige krefter ble stilt til rådighet for lavere drifter, begjær og lidenskaper, vokste uformelige menneskeskikkelser frem, – skikkelser av groteske former og størrelser»
Kan vi kanskje se disse for lengst utdødde formene som opphavet til mytologiens og eventyrenes riser, kjemper og bergtroll?
Verdien av bilde-tenkning
I mytologiens verden handler det om å kunne fastholde bilder i bevisstheten. En slik bilde-tenkning er uvant for nåtidsmennesket. Den fordrer en løsrivelse fra den makt gjenstandsverdenen øver på våre forestillinger.
En ingeniørs interesse retter seg mot det som lar seg beregne. Dersom broen skal tåle en viss belastning, må materialene som skal anvendes, ha nøye kalkulerte egenskaper.
I mytenes verden kan gudene vandre på en regnbuebro. Her er tid og sted, mål og vekt, helt uten betydning. En liten gullring på en paddes finger kan avgjøre verdens skjebne. Livets mysterier, åndens realitet, – begge deler åpner seg først for betrakteren som begeistres av mytens bilde-språk. Derfor var mytologiene, den greske, såvel som den norrøne, «gull» for Richard Wagners kunstnerisk-musikalske skaperkraft. Og derfor har hans musikkdramaer en slik tiltrekningskraft og betydning for det kunstelskende publikum også i våre dager.
«Rhingullet» blir satt opp i Oslo-operaen (DNO&B) i løpet av sesongen 2026.
LITTERATUR:
Richard Wagner: Die Musikdramen, Dünndruckausgabe. Deutscher Taschenbuch Verlag, Hamburg 1971.
Rudolf Steiner: Vitenskapen om det skjulte, Antropos Forlag, Oslo 2024.
Dan Lindholm: Innsyn i Nordiske Gudesagn. Dreyers Forlag, 1987.
Eve-Marie Lund: Richard Wagner: Nibelungens ring, Norsk gjendiktning, Arneberg Forlag 2009.
Gunnar Ihlen er pensjonert fiolinist fra Operaorkesteret (DNO&B) og redaktør i LIBRA.
Artikkelen er publisert i Mennesket 2025.