AV ARNE ØGAARD
Samisk musikk og kultur har fått en renessanse. Fornorskningen har fått en unnskyldning, men det samiske natursynet forblir fortsatt fortiet.
«Da de samiske områdene ble kolonisert og innlemmet i nasjonalstatene fra 1700-tallet, ble samisk kulturforståelse et offer». Det skriver Jens-Ivar Nergård, professor emeritus ved Universitetet i Tromsø, i sin siste bok: Forsoning med tapt tid. Samisk oppgjør med urett og kolonisering. Gjennom en rekke bøker har Nergård utforsket den samiske verden både på det ytre politiske planet og i dens dype, omfattende kosmologi. Han er spesielt opptatt av natursynet som er i ferd med å gå tapt etter å ha blitt bekjempet av både stat og kirke.
Vi har en naturvitenskap som har begrenset sitt arbeidsfelt til det materielle, noe som dessverre har fått mange til å tro at det materielle er det eneste virkelige. Innenfor en slik begrenset oppfatning har det spirituelle samiske natursynet ikke fått noen plass.
I Forsoning med tapt tid gir Nergård nøyaktige beskrivelser av utviklingen i ulike lokalsamfunn og han bringer omfattende personportretter. Her veksler han mellom en lett akademisk distanse, spirituell undring og det virkelig jordnære. Bøkene blir derfor en innsiktsfull reise i et for meg ukjent landskap.
Vi har alle hørt om Fosen-saken, men her får vi vite at mye av sørsamenes beiteområder var fjernet lenge før vindmøllene ble bygget, og at beitene nå er totalt ødelagt selv om Høyesterett i 2021 fastslo at konsesjonsvedtakene var ugyldige. Nergård synliggjør lulesamenes tunge skjebne, og vi blir minnet om skoledirektør Christen Brygfjeld i Finnmark som i 1923 skrev at den «lappiske folkestammen» var så «degenerert at det ikke fantes håp for dem». Norske myndigheter hadde derimot en forhåpning om å utslette alt samisk ved å forby dem å bruke språket. Et av tiltakene var å samle barna i norsktalende internatskoler, noe som ble en traumatisk opplevelse for mange. Det rammet også natursynet deres.
Ándde Máret Niilas beskriver naturen som en velgjører og venn. «Den har blitt en del av ham selv, fordi hans liv puster og lever i naturens ulike rytmer gjennom året. Nærheten til naturen gjør den til en levende skikkelse. Den er ikke et menneske, men behandles som et menneske. Den har sin egen orden som ikke kan overskrides uten at den kommer i ubalanse som skader personer og fellesskap.»
Samiske gjetere har en omfattende, erfaringsbasert kunnskap som trengs når reinflokkene skal flyttes fra fjell til sommerbeiter ved kysten og omvendt. Målet er å ikke ødelegge egne beiter. På disse turene kan de møte varslere. Det kan være dyr, som oppfører seg underlig, eller vesener som for andre er usynlige, men som varsler om ulike farer.
Samene spør alltid naturen før de høster, bygger eller gjør andre inngrep, og kan da få svar. Men hvem er det som svarer? Naturen oppfattes som beåndet av vesener vi kjenner fra sagn og eventyr. For samene og mange andre urfolksgrupper er disse fortsatt reelle. Likevel må de være forsiktige med å snakke høyt om sine erfaringer, for å unngå å bli latterliggjort, sperret inne i psykiatrien eller fordømt av kirken.
Læstadius som innførte kristendommen i store deler av det samiske området, hadde respekt for det samiske natursynet. I boken kan vi også lese om den sørsamiske teologen Bierna Leine Biente som ønsker å fornye kirken og gudstjenesten med innslag av sørsamisk tradisjon, som han selv er vokst opp med. Dette har til en viss grad også skjedd blant de nordamerikanske urfolkene.
Et annet spørsmål er om de usynlige naturvesenene er en del av Guds skaperverk, som tradisjonelt kristne også bør kunne ha et positivt forhold til? Dette og mye annet kan vi lese i boken, som vekker undring og respekt for naturen som vi savner i vårt materialistiske samfunn.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.