KAJ SKAGEN
Teksten er en innledning av Kaj Skagen i den danske boken Om meditasjon, Antroposofisk forlag, København 2006, med tekster av Rudolf Steiner og Hans Jürgen Pingel. Med forfatterens tillatelse gjengir vi her Skagens innledning.
Rudolf Steiner (1861-1925) er i dag mest kjent som stifteren av den verdensomspennende steinerskolebevegelsen og det biologisk-dynamiske landbruket, som foregrep den økologiske tenkning med et halvt århundre.
Mange mennesker verdsetter Steiners innsats på disse og andre samfunnsområder, såsom det medisinsk-terapeutiske og det arkitektoniske. I en tid hvor livet og samfunnet i stadig høyere grad formes av teknikkens og kapitalens overveldende makt, fremstår de antroposofiske praktiske virksomheter stadig tydeligere som et forsøk på å skape en verden og en tilværelse, hvor den menneskelige personlighets behov og vilje kan hevde seg overfor de ytre og upersonlige forhold. Men ofte er det vanskelig å se forbindelsen mellom Rudolf Steiners rolle som radikal samfunnsreformator og hans underliggende verdensanskuelse, hans antroposofi, som kan fremstå som bisarr og middelaldersk for de samme mennesker som føler seg tiltrukket av de praktiske antroposofiske virksomhetene. Sammenhengen ligger imidlertid nettopp i det nevnte forsøket på å la individets behov og egenvilje gjøre seg gjeldende overfor den tvang som utgår fra samfunnskreftene, fra teknikken, fra kollektive forhold, fra arv og miljø etc. Men skal man kunne se denne sammenhengen, må man ikke betrakte antroposofien som en lærebygning, en vegg av ord om det oversanselige, men som en hjelp og tilskyndelse til et personlig meditativt prosjekt, som kan tilføre den enkelte kraft til å sette seg opp imot de kollektive og anonyme kreftene i livet.
Slik Steiner så seg selv og sin livsoppgave, var han ikke primært en samfunnsreformator, men en meditasjonslærer. Det sier seg selv, at hvis en ytre livsforandring, en sosial reform, skal kunne svare til menneskets vilje og behov, så må mennesket først kunne frigjøre sin egen vilje og sine initiativer fra de ytre krefter.
Rudolf Steiner vokste opp i en tid, da den materialistiske naturvitenskapen nådde sitt høydepunkt som idéretning. I siste halvdel av 1800-tallet ble alt tradisjonelt, spiritualistisk orientert åndsliv fortrengt av darwinismen, arvelighetsforskningen, religionskritikken og marxismen. I alle toneangivende miljøer mistet kristendommen og den idealistiske filosofi sin makt over sinnene. Det tekniske og økonomiske fremskritt, som utgikk fra den nye naturvitenskapen, fortonet seg for de fleste som en overbevisende argumentasjon for de idéer, som syntes å bygge på den samme naturvitenskap, – nemlig en verden uten Gud, og et menneske uten ånd.
Nå kunne naturligvis hverken verden eller mennesket klare seg uten en skapende og opprettholdende kraft, selv ikke en bevissthet som kun ville akseptere den virkelighet som de fysiske sanser lot til å formidle. Livskraften og skaperkraften ble derfor fratatt Gud, og ånden tillagt materien, slik at stoffet nå ble allmektig, mirakuløst og mystisk.
For den unge Steiner ble møtet med denne materialistiske verdensanskuelse til gåte og konflikt. Han var mer enn alminnelig intellektuelt kompetent, slik at han gjennom sine prestasjoner på realskolen kvalifiserte seg til et studiestipendium. Dermed kunne han, til tross for sine fattige kår, fortsette sine studier ved Wiens tekniske høyskole, med hovedfag som matematikk, biologi, kjemi etc. Men hans egen opplevelse av verden sto i direkte kontrast til den lærdom han tilegnet seg. Fra barnsben hadde han vært begavet med klarsynte evner, som lot ham «se» og kommunisere med døde menneskers sjeler og med «naturånder». Selv forteller han at han helt anskuelig kunne følge enkeltmenneskets ånd fra dens midlertidige legemlighet her på jorden og over i en rent åndelig verden. Samtidig levde han blant mennesker uten denne klarsynsevnen, og tilegnet seg en naturkunnskap, som ikke ga rom for slike opplevelser. Det ble maktpåliggende for ham å forsone en indre opplevelse som han ikke kunne tvile på, med en like så utvilsom vitenskapelighet, som avviste hans indre opplevelser.
Hans originalitet som mystiker stammer fra det forhold at han nå ikke henga seg til de opplevelser som sprang ut av hans medfødte og før-moderne klarsynsgave, men satte denne til side og arbeidet seg med den største energi inn i den moderne naturvitenskap og filosofi.
I løpet av denne prosessen fremsto han som en begeistret darwinist og haeckelianer, nietzsceaner og stirnerianer. Steiners individualisme ble så ekstrem, at han ikke var fremmed for diskusjoner, om den enkelte har rett til å tilsidesette andre individer, hvis de hindrer ham i hans personlige utvikling. I 1890-årene er hans åndsbegrep i grunnen reservert det menneskelige individ, som stadig står for ham som et åndelig
vesen, men i en verden uten Gud. Han ser det menneskelige fremskritt i dets absolutte egosentrisme eller individualisme, hvor den enkelte velger sine tanker og handlinger, helt uten hensyn til almene og religiøse verdier og forestillinger.
På denne veien ble han etter hvert drevet så langt, at det syntes å åpne seg en avgrunn under ham. Sen-ere mente han, at hele hans livsprosjekt var truet av denne absolutte individualismen, som ikke ga plass for noe annet enn jeget. På dette punktet grep han til systematisk meditasjon som et middel til å overskride jegets grenser.
Hovednøkkelen til å oppnå et åndelig gjennombrudd i individualismens ytterpunkt, lå i den kompromissløse energien og utholdenheten som preget alt hva han fortok seg. Idet han med en slik kraft fordypet seg, ikke først og fremst i tankenes innhold, men i tankelivets bærende substans, erfarte han «gjennom tenkningen» det han kaller et høyere jeg, ikke som en abstrakt størrelse, men som en skapende kraft i den fysiske verden. Han slapp dermed å vende om ved jegets avgrunn, men kunne ved å kaste seg ut i den, finne en høyere individualisme. Gjennom dette åpnet det seg etter hvert en større virkelighet, som han med stor anstrengelse ga et språklig uttrykk i antroposofien, og som skulle få et praktisk nedslag i den antroposofiske bevegelsen.
Den meditative opplevelse ble på denne måten til selve grunnprinsippet i hans livs- og verdensanskuelse. Man kunne kanskje si at antroposofiens grunn-idé er at den naturlige utvikling leder ut i egoismens avgrunn og ødeleggelse. Etter dette må mennesket – for å kunne overleve – tilføye noe som ikke ligger i den samme naturlige utvikling. Mennesket må på individualismens høydepunkt gripe inn i sin åndelige utvikling, hvis denne utvikling ikke skal lede til at individet innkapsles og mister evnen til å være fruktbar i livet.
Det er altså ikke slik at det Steiner kaller «okkult utvikling», skal betraktes som en spesiell aktivitet for spesielt interesserte; det meditative skal sees som en almen nødvendighet for å bringe enkeltmennesket og menneskeheten gjennom et historisk krisepunkt. Den som forsømmer denne inngripen, faller som offer for en naturlig utvikling som ødelegger individet og verden.
Det samme prinsipp ligger til grunn for alle Steiners sosialreformatoriske initiativer. Det biologisk-dynamiske landbruk vil gjennom menneskelige inngrep tilføre jorden den kraft den trenger for å frembringe grøden, på det punkt i utviklingen hvor jorden er i ferd med å miste sin fruktbarhet. Steinerpedagogikken tar sikte på å gi den oppvoksende slekt et tilskudd av åndskrefter, som den trenger for å bringe personligheten til blomstring, fordi de gitte oppvekstsvilkår ikke lengre er tilstrekkelige for denne blomstring. Den antroposofiske medisin tar sikte på å styrke kroppens selvhelbredende egenskaper fordi denne egenskap på evolusjonenes nåværende stadium er på retur.
På samme måte har menneskenes mentale evolusjon ført dem til et punkt, der de utfra de bestående livsforhold ikke kan klare livet med de krefter de har. Mennesket må derfor bukke under for disse gitte vilkår, det må hensykne i jegets fengsel, bli slave av teknikk og kapital, bli sin egen og andres fiende, hvis det ikke ut fra eget valg og eget grep tilfører seg selv nye krefter. Men dette kan best skje gjennom en formålstjenlig, energisk og utholdende meditativ aktivitet.
Det ble Steiners store skuffelse, og den antroposofiske bevegelsens vedvarende problem, at så få av hans tilhengere kunne oppnå noe særlig på den meditasjonsvei han pekte på. Avstanden mellom Steiner som åndsforsker med et vell av oversanselige erfaringer på den ene side, og antroposofene på den andre siden, som i det vesentlige måtte klare seg med Steiners meddelelser om det oversanselige, ble dermed så stor, at hans bevegelse lett kunne bringes i miskreditt.
Men Steiners store tanke ble ikke desto mindre tenkt og utført, og antroposofien foreligger – så bisarr den enn måtte fremtre ved første blikk – som en mulighet og tilbud for ethvert ærlig forsøk.
Fra dansk til norsk ved Gunnar Ihlen.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.
RUDOLF STEINERS ÅTTE BESØK I NORGE
I mai 2026 inviterte Dialogos og Oslogruppen til å gå «I sporene til Rudolf Steiner i Oslo (Kristiania)». Arrangementet inngikk i serien Rudolf Steiners och Ita Wegmans fotspår i Norden 2025-2026, et initiativ fra Jürgen Vater og Gerhard Böhme i Sverige.
I forbindelse med Oslo-arrangementet utarbeidet Sissel Jenseth et dokument på 20 sider (pdf) om hver av de åtte besøkene til Rudolf Steiner (1861–1925).
Steiner besøkte Kristiania to ganger i 1908, deretter én gang i 1909, 1910, 1912, 1913, 1921 og 1923. I 1913 besøkte han også Bergen.