AV ARNE ØGAARD
Det skjedde noe radikalt for ca. 500 år siden. Vi var inne i renessansen, som så gikk videre inn i opplysningstiden og den industrielle revolusjonen, og dermed var grunnlaget lagt for det moderne samfunnet med dets mange gleder og store utfordringer.
I middelalderen levde menneskene i restene av det jeg vil kalle en mer helhetlig verdensforståelse. Det er vanskelig å forstå hva dette egentlig innebar, men i Frances A. Yates bok om Giordano Bruno, kan vi lese hvordan han søkte gammel egyptisk visdom. Han søkte innsikt i hvordan planetariske krefter gjennomtrenger vår virkelighet på en langt sterkere måte enn vi er oss bevisst i dag. År 1600 ble Giordano Bruno brent på bålet i Roma. Kirken ville ikke vite av denne kunnskapen, like lite som den tålte mennesker som hadde innsikt i gammel plantemedisin.
I renessansen oppsto den moderne naturvitenskapen, men i en overgangsfase hadde mange av de som regnes som den nye vitenskapens grunnleggere, også interesse for gammel kunnskap som alkymi. En viktig person var Johannes Kepler. Han var den siste som fremstilte religion, kunst og vitenskap som en enhet. I hans bøker om plantenes bevegelser prises Gud, og han var opptatt av sfærenes harmonier. For Kepler var det å drive naturvitenskap den høyeste form for religion. Gud skapte verden, og menneskets oppgave innebar å formulere de gudommelige naturlovene i ord og formler. Dette perspektivet er ikke blitt videreført i vår tids naturvitenskap, som kom til å begrense arbeidsfeltet til det rent materielle.
Renessansen kalles for gjenfødelsen av det greske, men grekerne gjorde på den tiden ingen forsøk. Aristoteles stolte helt og fullt på sin egen tenkning. Galileis forsøk viser at han ofte tenkte feil. Renessansens arbeidsformer innebar systematiske forsøk, og her var Galilei, Newton og William Gilbert pionerer. Mens i middelalderen forholdt menneskene seg til Gud og de gudommelige maktene som en realitet. Et eksempel på dette er Magnus Lagabøters landslov.
Under renessansen var det gudommelige ikke like nært, og flere filosofer prøvde å bøte på dette ved å formulere gudsbevis. Newton skrev at Gud måtte finnes fordi det måtte være en første kraft som igangsatte planetenes bevegelser. Men det er en tid hvor verden blir viktigere enn Gud. En viktig konsekvens av dette er at mennesker etter hvert mister sin opplevelse av at livet har en dypere mening. Også respekten for det gudommelige i naturen ble redusert. Filosofen Francis Bacon hevdet at naturen var til for at menneskene skulle forsyne seg av den, noe vi deretter har gjort med stor grådighet og manglende innsikt.
Det individuelle mennesket
I middelalderen hadde ikke individet den samme betydning som i dag. Det handlet om hvilken stand og slekt familien tilhørte. I triologi om Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset skildres det hvordan et ekteskap er noe som inngås for å styrke to slekter. Men Kristin er en opprører som skaper uro ved å følge sitt eget hjerte.
Fra og med 1400-1500-tallet begynner en gradvis frigjøring av mennesket fra slektsbåndene. Denne utviklingen gir individet stor frihet, og i dagens vestlige kultur har slektens ære liten betydning. Vi gjør det vi selv vil, men en slik friheten kan brukes både til individuell utvikling eller til å gå fortapt. Frihet er en sentral verdi, men dens bakside er ensomhet og opplevelsen av å ikke tilhøre en sammenheng.
Ensomhet trenger ikke være noe negativt. Hermann Hesses dikt «Alene» slutter med ordene: «Så er da det din beste viten at du vet, alt vanskelig må gjøres i ensomhet». Det er mulig å finne indre ro og styrke i en slik ensomhetsopplevelse. Men mange lider i dag av av mangel på nærhet til andre mennesker. Det er ikke tilfeldig at et ensomhetsparti stiller til årets stortingsvalg.
Bevissthetssjelens tidsalder
At mennesker opplever både meningsløshet og ensomhet er et uttrykk for det Rudolf Steiner kaller bevissthetssjelens tidsalder, en periode som startet for cirka 500 år siden og som vil fortsette i rundt 1500 år til. Vi er altså knapt i gang med disse utfordringene. Når mening og fellesskap ikke lenger er en selvfølgelig, er det noe vi må ta ansvar for og skape selv. Dette er vår tids store utfordring, ellers blir vi lett selvopptatte og fylle tomheten med aktiviter, reiser, materielt forbruk, rus eller annet.
Vil vi forhindre krig, urettferdighet og miljøødeleggelser, kan dette ikke gjøres alene. Vi trenger nytenkende og frie mennesker som arbeider sammen med andre. Mange ønsker dette, men får det ikke til, for samarbeid er ingen medfødt evne, det er en kunst som må opparbeides. Men å utvikle seg som et selvstendig samarbeidende menneske, får ikke like mye oppmerksomhet som fysisk trening, økonomi og karriere i yrkeslivet. Dypest sett handler det om det kristne nestekjærlighetsprinsippet. Men det er krevende å gjøre dette til en virksom del av eget liv.
Å utvikle seg til et fritt og selvstendig vesen, kaller Rudolf Steiner for den positive siden av den antisosiale impulsen. En impuls som ifølge Rudolf Steiner vil øke sterkt i tiden som kommer. Det innebærer at vi må sette inn nye sosiale fellesskap som et bevisst mottiltak.
Noen øvingsfelt
Vi kan øve oss i å lytte til det andre mennesker sier, og være mindre opptatt av straks å få sagt det vi selv har på hjertet. Vi kan tenke over alle gangene vi selv tok feil. Vi kan kontinuerlig søke tanker som utvider vår innsikt om oss selv, våre medmennesker og verden rundt oss. Vi må heller ikke være redde for å bryte ut av de ensidige materielle forestillingene som vi mottar gjennom utdanning, media og i mye av samfunnet forøvrig.
Vi kan være mer opptatt av å skape nye ideer sammen med andre enn å kjempe for gamle standpunkt. Vi kan tilstrebe indre ro i følelsene som vil føre til et rikere og mer nyansert følelsesliv. Vi kan slutte å bedømme andre mennesker ut fra førsteinntrykket, men heller ha en kontinuerlig interesse i å bli stadig bedre kjent med hvem de egentlig er.
Vi må kunne glede oss over hverandres forskjellighet. Vi kan ikke unngå konflikter, men det viktige er å se inn i oss selv og spørre hva som blir provosert av den andres tanker og oppførsel. Vi kan også tilegne oss noen ferdigheter i konflikthåndtering. Vi kan meditere over hva ulike mennesker har betydd for vår egen utvikling, også de som vi opplevde som problematiske.
Antisosiale krefter
Rudolf Steiner advarer spesielt mot at de antisosiale kreftene kan trenge inn i viljen, slik at vi undertrykker andre mennesker og utnytter dem. De antisosiale kreftene kan gi en overdreven tro på at vi selv er de eneste som forstår og kan bestemme, som fører til ukloke despoter. Vi må forsøke å forhindre at mennesker får for mye makt. I det hele tatt må vi arbeide mot sentralisering av makt, fordi makt kan forandre selv de beste menneskene til det motsatte. Den viktigste motkraften til det destruktive er å søke det som styrker nestekjærligheten i oss selv og andre.
Å skolere sine sosiale egenskaper for å skape en bedre samfunnsstruktur, var et hovedmål for den første skolen Rudolf Steiner opprettet 1919, å gi elevene et godt grunnlag til å bli frie og sosiale mennesker.
Fremblikk
Men hvorfor anstrenge seg når livet tross alt er så kort? Til det svarer Rudolf Steiner at livet er evig. Vi skifter kropp en gang iblant. Etter døden får vi et opphold i en rensende og inspirerende sfære, men lengter så tilbake for å bidra til å rette opp våre feil, men også vår skakkjørte klode. Men på veien til en voksen tilværelse kan vi lett miste kontakten med denne impulsen. Se også artikkelen «Bare ett liv?» i Mennesket 2020.
I antroposofien beskrives hvordan vi er kommet til verden gjennom bevisstheten til høyere vesener som gjennom millioner av år har arbeidet for at vi som menneske skal ha et liv i samspill med den fantastiske naturen som omgir oss. Vi er ikke satt inn i verden for å nyte et paradis, men for å utvikle oss som frie, skapende og nestekjærlige mennesker. Det at menneskeheten nå utvikler seg innenfor det som kalles bevissthetssjelens tidsalder, handler om å rykke opp på et høyere trinn i livets skole. Dette trinnet stiller store krav til oss. Vi må selv forstå og gripe fatt i utfordringene. Men vi kan ikke gjøre dette alene, vi må søke sammen i fellesskap for å inspirere og lære og hjelpe hverandre.
Arne Øgaard er steinerskolelærer, skribent, forfatter.
Artikkelen er publisert i Mennesket 2025.