AV AUDUN SOLBERG
9. januar 1979 døde Synnøves og Knut Oddvars datter Silje, seks og ett halvt år gammel. Det kom brått på. Hun ble syk på formiddagen, fikk pusteproblemer, og livet sto ikke til å redde.
Så, litt over ni måneder senere, den 23. oktober kom Erlend til verden. En frisk og rask liten gutt, og umåtelig søt og myk. Det var bare det at han hadde ett ekstra kromosom. Han hadde Downs syndrom.
Mamma Synnøve ante at noe var annerledes. Da hun fikk bekreftelsen og fortalte Knut Oddvar om diagnosen, tok det litt tid for ham å fordøye det. Men neste morgen var de tunge skyene borte, og alt var vendt til lys og glede.
Etter at Erlend ble født, fikk foreldrene mange brev fra venner og kjente med ulike støtte-erklæringer. Blant annet fra den tidligere naboen som skrev: «Kjære unge venner: Vil jeg da ønske dere inderlig til lykke og velsignelse med det nye livsfriske skuddet fra evighetsrikets have. Så glad jeg er for at nettopp dere fikk denne oppgaven.»
Erlends vokste opp på Solberg gård i Askim med en storebror og lillesøster. Like ved gården bodde besteforeldrene i kårboligen. Det var heller ikke langt til mormor og morfar i Horten. Alle fire var til uvurderlig hjelp for Synnøve og Knut Oddvar mens barna var små.
På gården var det mange dyr. Griser, storfe, ei melkeku, sauer, katter og labradoren Tussi. Som liten var Erlend stadig på farten, også før han lærte seg å gå, for han opparbeidet en egen, spesiell aketeknikk. Han satt på rumpa og skjøv seg framover mens han holdt seg i leggene. Disse ble strukket litt ut, bøyd innover og strukket ut igjen. Det hele foregikk i høyt tempo. På den måten forsvant han en gang nedover et jorde. Det var vinter og skareføre, så han fikk god fart og rutsjet til slutt utfor en skrent, som heldigvis endte i myk løssnø. Etter mye leting ble han funnet takket være labradoren Tussi, som satt ved skrenten og ventet.
Etter hvert lærte Erlend å klatre til værs i lange stiger som ble brukt til å male hus, stabbur, låve og vognskjul. Han elsket en gammel gråtass som ble benyttet på gården, og klarte å starte traktoren. Ja, til og med bestefars Mitsubishi fikk han satt i fri, slik at bilen trillet av gårde i en fin bue på gårdsplassen.
Som liten hadde Erlend temperament. Han kunne være som den kjærligste engel, eller helt ute av seg og hyle for hver minste ting. Spenningen var derfor stor da han fem år gammel skulle begynne i steinerbarnehagen. Men det gikk over all forventning. Han var både rolig og snill, noe som mer og mer skulle vise seg å være Erlend. Ja, som voksen er han – selv om han både kan være sta og en sjelden gang irritert – selve inkarnasjonen av ro.
Det var ved treårsalderen han sa sitt første ord: «Kråke.» Etter hvert kom det flere. Ved adventstider var yndlingsordet hans «nissegubbe». Foreldrene fortalte om «Nissene i hatten» av Elsa Beskow, samtidig som de matet ham. Det inspirerte Erlend til å si sin hittil lengste setning: «Pappa pise Erlend». To år senere, ved femårsalder, hadde han utviklet seg språklig. Nå kunne han legge ut om de forskjelligste emner, og han var særlig interessert i sanger og vers. Ja, uten å kunne lese, visste han nesten alltid hvilken sang som stod på de enkelte sidene i sangbøkene han var glad i.
Fra begynnelsen av 1970-tallet eksisterte en studiegruppe i Eidsberg med fokus på steinerpedagogikk, der Synnøve og Knut Oddvar ble aktive medlemmer. I 1979 stiftet de Foreningen for Steinerskole i Indre Østfold. Møtene ble holdt på Sletner gård, som allerede tidlig på 1930-tallet hadde lagt om til biodynamisk drift, som den første gården i Norge. Der ble det også arrangert årstidsfester. Det var vanlig å sette opp et julespill med både praktikantene på gården og folk fra det antroposofiske miljøet. Her fikk Erlend være med som en av husvertene som Maria og Josef møtte da de kom til Betlehem og søkte etter husly. Antakelig var det også på Sletner gård at Erlend første gang fikk se en Peer Gynt-forestilling.
I og med foreldrenes store interesse for antroposofi og steinerpedagogikk, kunne de gjerne ha tenkt seg at han fikk begynne på en steinerskole for psykisk utviklingshemmede, men da måtte han ha pendlet til Oslo. I stedet valgte de nærskolen Eid, hvor Erlend ble integrert i en vanlig klasse. Han fikk en veldig dyktig assistent, spesialpedagogen Kjellaug Vatle, som alltid var sammen med ham. Både hun og klasselæreren var over seg i undring av hva han fikk med seg når han deltok sammen med klassen. Heldigvis kunne han og Kjellaug gå avsides for å fortsette arbeidet når det ble for strevsomt.
Av bokstavene lærte Erlend først de store. Siden han ikke umiddelbart var interessert, måtte undervisningen være både leken og morsom. Bokstavene fikk liv og ble til personer som møtte hverandre og snakket sammen. Etter mye repetisjon og avskrift, samt Erlends gode hukommelse, ble lesekoden knekt. Da han var ferdig med 3. klasse og skulle begynne på Grødtvet, kunne han både lese og skrive. Skoletiden avsluttet Erlend på allmenn praktisk linje på Mysen videregående skole. Da han ved avslutningen fikk spørsmålet om hvilket fag han likte best, var svaret «data», «for da kan jeg skrive så fint».
VOKSENLIV
Nå skjedde store endringer i Erlends liv. Han var blitt myndig og skulle flytte hjemmefra. I en artikkel i skoleavisen hadde han skrevet: «Erlend går det siste året på videregående og har bestemt seg for å flytte til Vidaråsen landsby i Andebu neste år. Der kan han lære seg et yrke, bo i familie, leve et liv med nye venner og meningsfulle aktiviteter.» Bakgrunnen var et besøk på Vidaråsen våren 1999 da han og en medelev var på et prøvebesøk på to-tre uker for å se om de passet inn i landsbyens bo- og arbeidsfellesskap.
På Vidaråsen bodde Erlend først i «Bestemorshus», oppkalt etter moren til Margit Engel, en av Vidaråsens grunnleggere. Deretter flyttet han til Johann Falkberget hus og bor nå i Janus Korczak hus. Her har han et stort rom med god plass til bøker, cd-er, dvd-er og bilder, og både pult og tv-krok. Som de andre bolighusene er også Janus Korczak et bofellesskap hvor landsbyboere og medarbeidere bor sammen. De møtes i fellesrom som kjøkken, stue og til måltider, husmøter og hyggelig samvær.
I landsbyen skal alle ha et meningsfullt arbeide å gå til hver dag, og de får tildelt oppgaver utfra evner og muligheter, det være seg husarbeid, gårdsbruket, gartneriet eller ved et eller flere av landsbyens mange verksteder. I mange år har Erlend jobbet ved vaskeriet, hvor det vaskes og strykes tøy fra hus og verksteder. Med trillebår henter han skittentøy og bringer det tilbake rent. Han bruker også trillebåren til å bringe matvarer og andre varer fra landsbybutikken til de som har bestilt. Dessuten jobber han i bakeriet og ved malerverkstedet en dag i uka.
KUNSTNERISK UTFOLDELSE
For Erlends vedkommende kom møtet med Frode Nilstun til å bli særlig viktig. Som lærer så Frode verdien av at psykisk utviklingshemmede og barn med lærevansker, jobber med bevegelse og drama. Peer Gynt ble et nyttig verktøy, og gjennom «humor, sans for dramatikk og helbredende rytmer» fant han i Erlend en interesse-bror. Ikke bare for Ibsen og Peer Gynt, men også for visesang, og det var Alf Prøysen som førte dem sammen.
Snart inviterte Frode Erlend med til Larvik en gang i uka, der de sang viser for beboere og ansatte på pleiehjemmet der Frodes mor bodde. Og med Erlends monologer fra Peer Gynt dro de på turne til Grobunn i Stange, Solborg, Jøssåsen og Rotvoll, antroposofiske steder med et tilbud til både ungdom og voksne.
Et annet initiativ som fikk stor betydning, var skriveverkstedet til Hege Nesheim på Vidaråsen. Der ble det skrevet mye poesi, noe Erlend hadde et forhold til fra tiden på videregående. Noen av diktene kom på trykk i Vidaråsens «Nytt fra posten» og i Landsbyliv 29 i forbindelse med Erlends 30-årsdag. Her står det at «han samler ord og vendinger fra litteraturen og setter det hele sammen på sin egen måte.»
MALERVERKSTEDET
Etter hvert flyttet Frode til Danmark, og med det var Peer Gynt-prosjektet over. Også skriveverkstedet sluttet å eksistere. Men en ny kunstnerisk aktivitet skulle snart få sin utfoldelse, og den kom fra et litt uventet hold. Han begynte å male. Da Bente Gyde Christensen overtok som maleverkstedsleder i 2017, spurte hun Erlend om han kunne tenke seg å jobbe der en dag i uka? Svaret hans kom kontant: «Da må det være i arbeidstiden!»
I prosessen med å skape et bilde står Erlend fritt. Han benytter akrylmaling, og finner først en farge som han maler med, før han finner den neste. Maleriene inneholder kun to eller tre farger. Betrakter man bildene hans, er det interessant å lese noe av det Hannes Weigert, en av initiativtakerne til verkstedet, skrev i Mennesket først og fremst, at det er kunsten som står i fokus og ikke handikappet. Malerverkstedet er ikke et terapeutikum eller et lærer-elev-sted. «Det handler ideelt sett om maleriet, uavhengig av hvilke forutsetninger du har når du er på verkstedet. … Kun det som viser seg i bildet, teller.» Hannes refererer til Rudolf Steiner, som mener at kunst kan frembringe noe usynlig, oversanselig, som ikke kan ses umiddelbart. Et skinn av ånd, som nettopp skinner fram, ved at det usynlige i mennesket og tilværelsen kommer til uttrykk og kan fornemmes av den som betrakter bildet.
Verkstedleder Bente foreslo overfor Erlends pappa, Knut Oddvar, at Erlend burde ha sin egen utstilling, en separatutstilling, siden bildene hans er så uttrykksfulle. Tidligere hadde Erlend sagt at han kunne tenke seg en utstilling på Tomter, et lite tettsted mellom Ski og Askim, fordi der har Knut Oddvar hatt utstilling.
I januar 2022 ble det holdt to vernissasjer for venner og bekjente i Galleri & Atelier Art To Be, midt under corona-restriksjonene. Erlend holdt selv åpningstalen og sa: «Jeg Erlend Solberg er hovedpersonen som står på plakaten. Da jeg begynte på malerverkstedet, så jeg bildene mine for første gang. Nå er det veldig mange bilder, og når jeg kommer igjen, vil jeg egentlig male enda flere.»
SOMMERFUGL
Jeg har lest i dine tanker
Spesielt et lite dikt
Diktet er i meg og deg
Og sommerfugl i vinterland et sted
vi setter oss
ned i en brygge
Et lite sted for Henrik Wergeland
Og sommeren står for døren
– en sommerfugl
– en trekkfugl
Som sitter ved siden av deg i benken
SOL FOR EN DAG
Sol som er glad
Og lett å leve
Måne for en dag
Er beboerne
Landsbybeboere
Som lyser hver dag
Som lyser
Når de danser
Og sol for en dag
BARNET
Så liten som en spire
Så liten som en blomst
Er det som om bare solen er oppkomst
Hva er en kunstner
Som barn i eie har
Edvard Munch i barnevuggen
Nei bare kunstner har
Mange vet så mye
Hva kunstner får i dyd
Men bare kunstner er saken
Det slår jeg en slag over
Strek med munter og profil
Erlend Solberg