Inspirator for stadig nye generasjoner
AV ARNE ENGE
I år er det 150 år siden legen Ita Wegman ble født. Dette har vært markert med arrangement, foredrag, artikler og annet i land verden over.
Den som beveger seg inn i den antroposofiske medisinens og helsepedagogikkens mangfoldige, livgivende og svært krevende landskap, vil tidlig møte Ita Wegmans skikkelse. I over 100 år har hun stått der som en inspirator for stadig nye generasjoner.
Ita Wegmans liv er omfattende beskrevet, ikke minst i Emanuel Zeylman van Emmichovens fire binds biografi. Senere har det kommet en lang rekke bøker, av Peter Selg og andre om forskjellige sider av hennes brede virke.
Hun ble født på Java 22. februar 1876 og døpt Maria Hendrika Wegman. På fødestedet Parakanteroes, som oversatt betyr «Veien som går rett frem», ledet faren en større sukkerfabrikk. Foreldrene var hollendere. Hun vokste opp med en eldre halvbror og fire yngre søsken. Barndommen opplevdes som trygg og innholdsrik. 16 år gammel dro hun sammen med sin ett år yngre søster til Arnhem i Holland for et par års videre skolegang. Tilbake på Java ble hun 18 år gammel forlovet med en ung offiser, som hun hadde lært å kjenne på den lange sjøreisen tilbake. Slik tradisjonene var, ville det antagelig blitt ekteskap i ung alder, men han døde brått av lungebetennelse.
Ita Wegman ble etter det boende med familien. Hun tok undervisning i sang og klaver. Sammen med musikklærerinnen studerte hun også teosofisk litteratur. Da faren ble alvorlig hjertesyk, flyttet familien tilbake til Holland. Etter seks ukers sjøreise steg de 29. september 1900 i land i Genova.
I Nederland tok Ita Wegman utdannelse som gymnastikklærer og ble tidlig medlem av Teosofisk Samfunn. Ved endt utdannelse flyttet hun høsten 1902 til Berlin og videreutdannet seg i såkalt svensk massasje, som hun arbeidet med på et fysikalsk institutt.
Av og til oppsøkte hun noen av Rudolf Steiners foredrag. I en personlig samtale spurte Steiner om hvorfor hun var kommet til Berlin. Hun svarte at det var for å studere og lære livet å kjenne. «Vi forstod hverandre veldig godt», skrev hun senere om denne samtalen. Men til å begynne med ble hun ikke så veldig berørt eller begeistret av hans foredrag. Det avgjørende gjennombruddet kom først i 1904 da Steiner snakket om Goethes eventyr om «Den grønne slange og den skjønne lilje».
En samtale med Marie og Rudolf Steiner i 1904 gjorde at hun bestemte seg for å flytte til Zürich for å studere medisin. «Etterhvert kommer hele vår bevegelse dit», skal Marie Steiner ha sagt.
Som Berlin ble Zürich en by der Wegman fant seg godt til rette da hun kom dit våren 1905. Hun likte storbyenes liv. Først måtte hun ta sveitsisk eksamen artium, før hun ble immatrikulert våren etter. Midtveis i studiet tok hun også to semestre i München, hvor det var et rikt kulturelt og antroposofisk liv.
I disse årene oppsøkte hun mange av Steiners kurs og foredrag på ulike steder i Mellom-Europa. En gang skal han ha spurt henne om hun ikke heller trengte å konsentrere seg om sine medisinstudier, men dem greide hun allikevel godt.
Et avgjørende møte mellom Ita Wegman og Rudolf Steiner fant sted under den store kongressen i München i mai 1907. Her kom noe av Goetheanumimpulsen for første gang tydelig frem, med blant annet planetsøyle-motiver og apokalypse-bilder i den store kongress-salen som Steiner hadde fått drapert i et kraftig, rødt stoff. Dette var noe radikalt nytt.
Skillet mellom teosofi-lederen Annie Besant og Rudolf Steiner var på denne tiden helt tydelig. De arbeidet stadig mer forskjellig. Men det var ennå ikke kommet til fullt brudd, slik det skjedde i 1913.
Under München-kongressen hadde Steiner personlige samtaler med flere deltagere rundt spørsmålet om hvem de ønsket å følge videre. Ita Wegman svarte: «Jeg forblir hos Dem». Steiner uttrykte spontant sin store glede.
Sommeren 1911 fikk hun sitt sveitsiske legediplom. Ett år senere fikk hun godkjent sin doktorgrad. Dissertasjonens tema var skarlagensfeber og sammenhenger med bolig og sosiale forhold mm.
Etter noen år som assistentlege på forskjellige sykehus, startet hun i 1917 sin egen praksis som gynekolog-spesialist i Zürich. To år senere opprettet hun sammen med en kvinnelig kollega også en egen privatklinikk med 20 senger. I disse årene hadde hun et nært samarbeide med en apoteker i Zürich. I dialog med Steiner utviklet de sammen de første mistelteininjeksjonspreparatene mot kreftsykdommer. Det ble patentert under navnet Iscar. Mange år senere og etter flere endringer i fremstillingsmetodene, kom preparatet Iscador.
Under første verdenskrig ga Steiner noen av sine helt sentrale foredrag nettopp i Zürich.
Rundt påsken 1920 holdt Steiner sitt første kurs for leger. Det fant sted i Dornach og strakk seg over hele tre uker. Under disse ukene våknet Wegmans impuls til å kjøpe et hus i nærheten av Goetheanum, hvor det kunne være både klinikk og forskningsinstitutt. En vakker dag banket hun på døren i en passende villa i Arlesheim og spurte om hun kunne få kjøpe den. Det viste seg at eierne var villige til å selge. Ved hjelp av arvemidler fra sin far, kunne hun i september 1920 kjøpe villaen med tilhørende stor hage. Her finner vi også dagens klinikk.
I januar 1921 åpnet hun praksis i Basel. Villaen i Arlesheim ble bygget om og åpnet som klinikk i juni 1921. Den aller første sykepleieren Käthe Krebs (1892–1946) kom opprinnelig fra Bergen. Hun hadde samarbeidet med Wegman i Zürich og ble klinikkens oversøster, som man kalte det den gang. Dessverre er det lite som vites om hennes liv.
Denne lille klinikken ble kimstedet for svært mye av det som har utviklet seg som antroposofisk medisin. Steiner kom jevnlig dit når han var i Dornach. Han vurderte pasienter sammen med legene, foreslo behandlingsmuligheter, var aktivt med i utviklingen av legemidler og ulike terapiformer. Flere av de tidlige og kjente antroposofiske legene og behandlerne fikk sine første erfaringer på denne klinikken. Også helse-eurytmien, sykepleiefaget og på den tiden nye behandlingsformer som male- og musikk-terapi, ble aktivt utviklet der.
Ved siden av klinikken og etableringen av legemiddelfirmaet Weleda, var Ita Wegman helt sentral i utviklingen av de helsepedagogiske hjemmene. For dette formålet kjøpte hun de to eiendommene Sonnenhof og Holle i Arlesheim. Hun ble sterkt impulsgivende på disse områdene og hadde kontinuerlig kontakt med nesten alle antroposofiske behandlingssentra og helsepedagogiske hjem helt til sin død.
Goetheanum-brannen nyttårsaften 1922 ble et avgjørende innslag i Ita Wegmans liv og det videre samarbeidet med Rudolf Steiner. Nesten hele natten stod hun støttende ved hans side. Det var dype og rystende opplevelser. Under brannen ble det klart for henne at hun ville vie seg enda sterkere til både utviklingen av den antroposofiske medisinen og Steiners intensjoner i videste forstand.
Under et sommerstevne i Penmaenmawr i Wales i august 1923, spurte hun Steiner om det var mulig å utvikle en meditativ, esoterisk vei i det medisinske. Med dette ville legene kunne utvikle sine etiske og spirituelle evner på en sterkere måte. Dette spørsmålet fikk en vesentlig betydning for karakteren av mange av Steiners videre foredrag den høsten og for nydannelsen av Antroposofisk selskap med grunnleggelsen av Den frie høyskolen for åndsvitenskap julen 1923. I høyskolen skulle blant annet de enkelte yrkesgrupper finne mulighet for en esoterisk fordypning av sitt virke.
Rett etter samtalen i Penmaenmawr begynte Rudolf Steiner å gi Ita Wegman en intens meditativ skolering som er uten sidestykke. Frem til hans siste uker på sykeleiet, fikk hun i løpet av halvannet år en så lang rekke krevende, personlige meditasjoner at det er nesten ufattelig hvordan dette var mulig.
Ved Mikaeli-tiden høsten 1923 holdt Steiner flere foredrag i Wien. Under en mottagelse hørte Wegman i bakgrunnen Steiner si at han og Wegman skulle skrive en medisinsk bok sammen. Hun ble både overrasket og overveldet, dette hadde de ikke snakket om! De gikk inn i et tett samarbeide der hun bidro med sin medsinske kunnskap og erfaring, og Steiner med sin spirituelle fordypning. Boken var først klar for trykking like før Steiners bortgang. De siste dagene av sykeleiet leste han de siste korrekturene.
Tittelen hadde de ikke snakket om. Det ble den yngre klinikk-kollegaen Hilma Walther som ga den: Grundlegendes für eine Erweiterung der Heilkunst nach geisteswissenschaftlichen Erkenntnissen.
Dette er virkelig ingen innføringsbok for nybegynnere, men en krevende bok som trenger et konsentrert arbeide for at man gradvis kan komme inn i en utvidet medisinsk metode. I forhold til alle andre bøker Steiner skrev, står denne siste boken i en særstilling i måten den ble utviklet på.
Ved nydannelsen av antroposofisk selskap og etableringen av Den frie høyskole i desember 1923, var ingen av legene bedre egnet og forberedt til å lede høyskolens fagseksjon for medisin enn Wegman. På den tiden var ikke Wegman kjent som noen spesielt god foredragsholder eller skribent. I en runde der alle seksjonslederne presenterte seg, brøt Steiner inn: «Her tar jeg selv ordet, for Dr. Wegman er ikke noen ordets kvinne, hun er en handlingens kvinne.» Det fortelles også at Elisabeth Vreede, som ledet den matematisk-astronomiske seksjonen og var en nær venn av Wegman, noen ganger syntes Wegmans foredrag var så dårlige at hun gikk lenge før de var ferdige. Men foredragene ble bedre med tiden!
I tillegg til å lede den medisinske seksjonen, ble Ita Wegman i desember 1923 medlem av selskapets ledelse (Vorstand) hvor hun ble utnevnt som «Schriftführerin», den som skulle ha ansvar for korrespondanse o.l. Sammen med Steiner ble hun medansvarlig for den såkalte 1.klassen i høyskolen.
Det er vanskelig å forstå hvordan hun kunne ha så store ansvarsområder i tillegg til å lede både klinikken og de helsepedagogiske institusjonene i Arlesheim, den medisinske seksjon og stå i en så bred kontakt med hele det medisinske og helsepedagogiske miljøet som hun gjorde. Vi kan forstå at hun avslo da Steiner ba henne om også å lede landbruksseksjonen! Klinikken ble samtidig knyttet til Goetheanum, blant annet som et sted for videreutdannelse og forskning ut fra den medisinske seksjonen.
I sine nye oppgaver fulgte Wegman Steiner på de fleste av hans foredragsreiser og kurs i hans svært intensive arbeidsperiode fra januar til september 1924. De siste dagene i september 1924 ble Steiner så syk at han ble sengeliggende. Han ønsket å være i sitt atelier i det store snekkerverkstedet, der han sammen med Edith Maryon hadde arbeidet med den store treskulpturen Menneskehetsrepresentanten.
Fra 1. oktober og frem til Rudolf Steiners død 30. mars 1925 bodde Wegman i et lite rom vegg i vegg med atelieret. Forholdene var svært spartanske. Hun hadde ansvar for all pleie og behandling av Steiner natt og dag i seks måneder, godt hjulpet av kollegaen
Ludwig Noll, som kom innom en gang daglig. Wegman måtte passe på at antall besøkende ikke ble for krevende for Steiners stadig dårligere helse. Sammen arbeidet de daglig med den medisinske boken.
Fra det lille rommet i snekkerverkstedet fortsatte Wegman sine oppgaver i Vorstand og den medisinske seksjonen. Derfra ledet hun også hele klinikken. Den yngre klinikk-kollegaen Hilma Walther kom nesten daglig innom for samtaler om situasjoner. Ellers foregikk kontakten telefonisk og med brev.
Etter Steiners død hadde Wegman en sterk intensjon om å føre arbeidet videre i samme ånd. Hun skrev en rekke artikler i Antroposofisk Selskaps medlemsblad og startet sammen med yngre kollegaer det medisinske tidsskriftet Natura. Det store flertallet av antroposofiske leger hadde en nær forbindelse til henne. Mange opplevde Wegman som en svært dyktig og inspirert lege med en sterk begeistrings- og viljeskraft. Steiner hadde snakket om betydningen av legenes helbreder-vilje (Heiler-Wille). Der var hun et forbilde. Hun hadde også en spesiell evne til å vekke mennesker opp for deres egne evner og styrke dem i deres livs dypere intensjoner.
Dessverre kom det til stadig økende motsetninger innenfor Vorstand. Dette skal vi ikke gå videre inn på her, det er beskrevet og belyst mange steder. Det gikk så langt at palmesøndag 14. april 1935 ble både Ita Wegman og Elizabeth Vreede ekskluderte fra Antroposofisk Selskap og fratatt sine verv som Vorstandsmedlemmer og seksjonsledere. Samtidig ble omtrent 2000 andre medlemmer også ekskluderte fra selskapet. Det var hovedsakelig medlemmer i England og Nederland, i tillegg til alle Wegmans medarbeidere og støttespillere innenfor medisin, helsepedagogikk o.a. Først mange år senere erklærte Antroposofisk Selskap at eksklusjonene var ugyldige.
Wegman førte allikevel oppgavene videre så godt det lot seg gjøre både i Arlesheim og innenfor sitt brede internasjonale nettverk. Året etter startet hun også rekonvalesens-klinikken Casa Andrea Cristoforo ved Lago Maggiore i Ascona. To år senere det helsepedagogiske hjemmet La Motta like i nærheten. Begge stedene er fortsatt i full drift, og som Arlesheim-klinikken utbygget gjentatte ganger.
Kontaktene pleiet hun gjennom en utstrakt reisevirksomhet, jevnlige fagkurs og en svært bred korrespondanse. I tillegg til alle virksomhetene i Sveits og Tyskland, foretok hun frem til utbruddet av andre verdenskrig stadige reiser til Nederland, Frankrike,
England, Østerrike o.a. land. Slik det nylig ble beskrevet i Landsbyliv, besøkte hun i 1936 også helsepedagogiske institusjoner på Island og i Sverige. Hun var da på gjennomreise i Norge. Så vidt vites hadde hun ikke noen nære kontakter her. Den første norske antroposofiske legen, Håkon Håkonsen, var i kontakt med henne som seksjonsmedlem, og Otto Morgenstierne hadde flere samtaler med henne. Han forsøkte å bidra til å dempe konfliktene som var oppstått i Goetheanums ledelse, og han startet dessuten sammen med sin kone en produksjon av enkelte Weleda-midler i et laboratorium i eget hjem.
Ita Wegman så tidlig farene ved nasjonalsosialismens fremvekst i Tyskland. Fra begynnelsen av 1933 begynte hun å ytre seg kritisk og advarende mot utviklingen. Hun arbeidet for å få til et nettverk som kunne virke beskyttende både for antroposofiske virksomheter og utsatte enkeltmennesker i Tyskland, men lyktes ikke i dette. Hun var også kritisk og skuffet over manglende politisk dømmekraft hos noen av de andre Vorstands-medlemmene. Hvor sterkt dette kan ha påvirket konfliktene og eksklusjonene i 1935, er et åpent spørsmål.
Etterhvert hjalp hun mange jødiske venner, barn fra helsepedagogiske hjem og andre hun kjente til og som kom i fare, med å komme i sikkerhet i Sveits, England eller andre land. Mange fra Tyskland og etterhvert Østerrike, Nederland og Frankrike fikk komme til institusjonene i Arlesheim og Ascona. Klinikken i Ascona ble, som en har beskrevet, ikke lengre bare en klinikk, men et sted for kultur- og tankefrihet for pasienter, flyktninger og kunstnere. Materielt og økonomisk var forholdene ytterst trange. Samtidig arbeidet hun for å få igang terapeutiske, helsepedagogiske og farmasøytiske virksomheter i England, slik at de som måtte flykte, kunne fortsette i sine yrker.
I mai 1940 flyttet hun til klinikken i Ascona, men var jevnlig på besøk for å følge opp virksomhetene i Arlesheim. Hun holdt ved siden av sitt legearbeide mange foredrag i Ascona, og fortsatte sin utstrakte korrespondanse.
Spenningsnivået mellom Ita Wegman og Marie Steiner hadde blitt stadig høyere og eskalerte ved eksklusjonene i 1935. Vinteren 1943 leste Wegman et innlegg av Marie Steiner i Antroposofisk Selskaps medlemsblad, som berørte Wegman sterkt. I et historisk betydningsfullt takkebrev til Marie Steiner, skrev hun: «De er stor og full av fremtid.» Det er ukjent om Marie Steiner svarte på dette forsonende brevet.
I slutten av februar 1943 var Ita Wegman i Arlesheim for å snakke med fremmedpolitiet om to medarbeidere som stod i fare for å bli returnerte til Tyskland. Hun ble akutt syk med en infeksjonssykdom rett etter dette, og hun døde i sitt hus ved klinikken 4. mars.
Det var Steiner som tegnet det lille huset for henne, men de fleste av rommene ble i alle år brukt både av pasienter og medarbeidere. I dag holder Ita Wegman Institut til der under Peter Selgs ledelse.
Ita Wegman hadde en godt utviklet evne til å gå fruktbart videre, under tildels helt nye betingelser, etter enhver ytre vanskelighet eller krise. «Ich bin für Fortschreiten» / «Jeg er for å skride videre», lød hennes credo. Det kan vi idag også la oss inspirere av, i en tid hvor arbeidsmulighetene for antroposofisk medisin er i svært stor endring i mange land.
Arne Enge, fastlege og spesialist i allmennmedisin med praksis i Terapeutikum, Legene i Oscarsgt.12, Oslo. Formann i NLFAM (Norske legers forening for antroposofisk medisin).
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.