AV SISSEL JENSETH
Den kjente tysk-amerikanske psykoanalytiker Erich Fromm skal ha sagt at ingen store ideer kan overleve med mindre de legemliggjøres i individer hvis liv er budskapet. Noe vi antakelig kan slå fast både når det gjelder Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) og Rudolf Steiner (1861–1925).
Steiner og eventyret
Vi kan si at Rudolf Steiners liv og skjebne i første omgang ble ivaretatt av faren til han som 18-åring begynte på Wien tekniske høyskole. Derfra påtar læreren og tyskprofessoren Karl Julius Schröer (1825–1900) seg denne rollen. Schröer fører ham inn i Goethes verden og det tyske åndslivet fra slutten av 1700-tallet, og han sørger for at den 21-årige Steiner – helt uten høyere kvalifikasjoner eller eksamener – får oppgaven å skrive innledninger til Goethes naturvitenskapelige skrifter i Deutsche National-Litteratur, under Schröers protektorat. Dette arbeidet førte igjen til at Steiner åtte år senere ble ansatt ved Goethe-Schiller-arkivet i Weimar for å arbeide med den store Sophien-utgaven av Goethes verk.
Det er i denne situasjonen at Rudolf Steiner skriver til Pauline Specht julen 1891 at det ligger ham på hjertet å kunne åpenbare de esoteriske hemmelighetene i Goethes eventyr Das Märchen (Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje). Han mener at hele Goethes personlighet kommer til syne gjennom Eventyret. Om seg selv skriver Steiner: «Jeg vil lete etter gull så mye jeg kan; forhåpentligvis vil jeg finne det rette, og til slutt vil jeg bli funnet å være en slange og ikke en lyktemann som forvirrer andre (nicht als Irrlicht befunden).»
Rudolf Steiner hadde mottatt Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje fra Schröer som fødselsdagsgave, og han skulle bruke flere tiår på å fordype seg i dette. En jevnaldrende studiekamerat fra høyskolen i Wien, Friedrich Eckstein, var ham til stor hjelp, både da Steiner bodde i Wien, og i brevs form etter flyttingen til Weimar. Eckstein stod i forbindelse med den kristne mystikeren Alois Mailänder, og han var også en tid leder av en teosofisk losje i Wien. Til Eckstein skriver Steiner i november 1890: «Det finnes to hendelser i livet mitt som jeg anser som så viktige at jeg ville vært et helt annet menneske hvis disse ikke hadde inntruffet. Om det ene må jeg tie; det andre er det faktum at jeg møtte deg. Hva du betyr for meg, vet du sannsynligvis bedre enn jeg; men jeg vet at jeg skylder deg uendelig takk.» Sannsynligvis henviser Steiner her til tolkningen av Goethes okkulte symbolikk.
Favoritt blant esoterisk innstilte
Leser man biografier om Goethe, finnes det knapt noen interesse for Eventyret. I Goethe – Et essay skriver Per Øhrgaard at Eventyret inngår i fortellingen Unterhaltungen deutscher Ausgewanderter fra 1795. «En adelig familie fra det vestligste Tyskland er flyktet vestover til Nederland fra revolusjonens farer, og de forsøker å opprettholde et sosialt liv ved å fortelle hverandre historier. Kunsten her er ikke bare til trøst i felles motgang, men også medierende (dvs. søke å forstå, forklare og gjenfortelle det som er skjedd) i familiens eget liv. … Til disse samtalene mellom tyske emigranter hører også Das Märchen, Eventyret om den hvite lilje og den grønne slange. Det har alltid vært en favoritt blant mer esoteriske innstilte Goethe-lesere, men dets symbolikk forekommer mer anstrengt og tvungent enn i de fleste andre av Goethes verker: for mye hemmelighet og for lite åpenbaring.»
I den omfattende Goethe – Kunstwerk des Lebens av Rüdiger Safranski nevnes Eventyret kun i en setning. Synnöve Clason tar det ikke med i sin biografi om Goethe, kalt Pudelns kärna. Kaj Skagen gir derimot god plass til Eventyret i Morgen ved midnatt.
Kan Das Märchen knyttes til Goethes egen biografi? Ifølge Per Øhrgaard redegjør Goethe verken i sin selvbiografi eller andre skrifter om de ti-elleve første årene i Weimar. 81 år gammel sa han til Friedrich von Müller at den sannferdige historien om den tiden ville han bare kunne fortelle «i en fabels eller et eventyrs forkledning; for som virkelig kjensgjerning ville verden aldri noensinne tro på det».
Fra Goethes biografi
Johann Wolfgang Goethe ankom ‘mørkeblå’ til verden 28. august 1749, nesten kvalt av navlestrengen. Etter den trange fødselen, levde han imidlertid i en sunn og vital kropp det meste av livet. Han vokser opp i trygge omgivelser i en velstående familie i Frankfurt am Main, men opplever at fem søsken dør ved fødsel eller tidlig barndom. Bare han og den halvannet år yngre søsteren Cornelia blir voksne. Den nære forbindelsen dem imellom preget ham gjennom livet. Faren var juridisk utdannet, men har ingen stilling og lever på arvepenger etter sin far. Også Goethe skal bli jurist. Det er ikke hans eget ønske, og han ber innstendig om å få studere klassiske språk og antikkens kultur i Göttingen. Men svaret er nei. 16 år gammel starter Goethe sine studier i Leipzig. Jussen interesserer ham lite, og han oppsøker forelesninger i forskjellige vitenskaper, men blir skuffet over det akademiske livet. Snart skulker han og vanker på vinkroer. På Kunstakademiet begynner han å tegne og blir kjent med Johann Joachim Winckelmanns ideer om den greske kunsten.
Hva som forårsaket Goethes sammenbrudd og sykdom i Leipzig, er uklart, men en natt i juli 1768 våknet han med et voldsomt hosteanfall og blodstyrtning. Han svever mellom liv og død i flere dager. Sykdommen skjer etter første måneknute (18 år 7 måneder og 9 dager), da mennesket kan få et tydelig innspill om sin skjebne gjennom fornyende impulser. Som en skipbrudden vender Goethe hjem på sin 19-årsdag. Der får han pleie av morens venninne, Susanna von Klettenberg. Hun er påvirket av grev Zinzendorfs og herrnhuternes pietistiske lære. Huslegen Johann Friedrich Metz, sønn av en alkymist, bidrar til Goethes tilfriskning med sine hemmelige preparater. I den lange sykdomstiden får Goethe kjennskap til Paracelsus lære og han leser flere alkymistiske og mystiske skrifter, før han blir enig med faren om å fortsette studiene i Strasbourg, der han disputerer til doktorgrad.
Om oppholdet i Strasbourg omtaler Goethe møtet med Johann Gottfried Herder (1744–1803) høsten 1770 som den «mest betydningsfulle hendelsen som skulle få de viktigste følger for meg». Herder er i byen for en besværlig øyesykdom, og Goethe tilbringer mye tid hos ham ved sykesengen. Herder er opptatt av språkets opprinnelse, og han ser poesi og kunst som et utslag av folkeånden. Herder introduserer også Goethe for William Shakespeare.
I mai 1772 ansettes Goethe som praktikant ved Rikskammerretten i Wetzlar. På den tiden skriver han til Herder: «Jeg kunne ønske å be som Moses i Koranen: «Herre, gi meg plass i mitt snevre bryst!» Goethe tilbringer lite tid i retten, i stedet utforsker han Strasbourgs katedral, og han oppholder seg mye i hjemmet til Charlotte Buff og hennes mange småsøsken som hun tar seg av etter morens død. Lotte er forlovet med Kestner, og Goethe blir venn med dem begge. Samtidig fristes Goethe av nærværet med Lotte og er sjalu på Kestner. Han kommer i dyp krise, som tvinger ham til oppbrudd. Uten et farvel reiser han, men opprettholder brevkontakt. Seks uker senere skjer et selvmord i Wetzlar. Carl Wilhelm Jerusalem, en juristkollega, skyter seg grunnet ulykkelig kjærlighet. Det viser seg at Jerusalem hadde lånt pistolen av Kestner, og Goethe ber innstendig om alle detaljene. Tilbake i Frankfurt skriver han brevromanen Den unge Werthers lidelser. I første del utleverer han sine følelser for Lotte, mens annen del omhandler krisen og selvmordet, det meste i Jerusalems forkledning. Goethe lar ‘begravelsesagenten’ sluttføre romanen der teksten er hentet direkte fra Kestners brev.
Romanen utkom høsten 1774, og med ett var Goethes navn kjent i hele Europa. Samme høst blir han oppsøkt av hertugprinsene Karl August og Constantin av Weimar, som er på vei hjem etter en dannelsesreise til Paris sammen med poeten Karl Ludwig Knebel. Knebel har sørget for at den 17-årige Karl August har lest Werthers lidelser. Året etter dukker de opp igjen. Karl August er nå myndig og skal inngå ekteskap med Louise av Hessen-Darmstadt. Han ber da Goethe komme til Weimar. I mellomtiden har Goethe rukket å bli forlovet med Lili Schønemann, datter av en bankier i Frankfurt. Forlovelsen er pådyttet dem av ivrige slektninger, men Goethe er falt i tvil. Han bryter forbindelsen, noe som er upassende og en skamplett blant byens borgerlige kretser, så invitasjonen til Weimar gir ham mulighet til å unnslippe sladderen. Men vognen hertugen har lovet, dukker ikke opp. Etter en uke forstår Goethe at det ikke vil skje. Den gamle tanken om en dannelsesreise til Italia gjør seg nå gjeldende, og han legger i vei sørover. Da Karl August oppdager at det ikke er sendt noen vogn til Goethe, skjer det i all hast. Først i Heidelberg innhentes Goethe, og han svarer ja og gjør vendereis nordover mot Weimar. Dit ankommer han 7. november 1775. Skjebnen besegles!
I Weimar blir Goethe venn og rådgiver til den syv år yngre hertugen. Han utnevnes til embetsmann ved Weimars hoff og får etter hvert ansvar for veibygging, gruvedrift, hær- og skolevesen og statsfinanser. På samme tid får han en fortrolig og nær forbindelse med den syv år eldre hoffdamen Charlotte von Stein. Hun er gift med overstallmesteren ved hoffet, og ser det som sin oppgave å lære Goethe selvbeherskelsens kunst. Etter bare noen måneder antyder Goethe i et dikt til henne deres tidligere forbindelse: «Å, du var i lengst forgagne tider, min søster eller min hustru (Ach, du warst in abgelebten Zeiten/
Meine Schwester oder meine Frau).»
Den første perioden i Weimar er arbeidsomme år for Goethe, og dikterkunsten skyves i bakgrunnen. I forbindelse med en nyutgivelse av Werthers lidelser, skriver han til Charlotte von Stein: «Jeg korrigerer i Werther og synes hele tiden at forfatteren gjorde feil i ikke å skyte seg, da han hadde skrevet boken ferdig.» Han nærmer seg 37 år, den andre måneknuten, og er kommet i en ny livskrise. Samtidig leser han Christian Rosenkreutz’ Kymiske Bryllup, og skriver til Charlotte: «…det kan være et godt eventyr å fortelle, hvis det blir født på ny, – i sin gamle drakt kan det ikke nytes.»
Under sommerens kuropphold i Karlsbad velger Goethe å bryte over tvert, rett etter fødselsdagen sin 1786. Uten et ord, heller ikke til hertugen eller Charlotte, reiser han inkognito til Italia under navnet Johann Philipp Möller. Oppholdet, som i utgangspunktet skulle vare noen måneder, blir til halvannet år. I Italia gjør han seg kjent med Raphaels malerier, erkjenner urplanten og starter sine vitenskapelige studier om fargelæren og plantenes metamorfose.
Eventyret som nøkkel
«I kveld lover jeg dere et eventyr som vil minne dere om ingenting og alt.» Slik starter innledningen til Eventyret i novellesamlingen Samtalene mellom tyske emigranter. Da Goethe sendte Eventyret til Schiller i 1795, skrev han: «Jeg håper de 18 karakterene i dette dramaet, likeså mange gåter, vil være velkomne for gåteelskeren.»
Man kan spørre om det er oppgjøret og forvandlingen Italiareisen medførte, som her kommer til skue i Goethes eget sjeleliv? For ved den andre måneknute (37 år) som gjør seg gjeldende under bevissthetssjelens utvikling i menneskelivet (cirka 35 – 42 år), fordres en villighet til offeret og ytre renselse, for å kunne stige opp på et høyere trinn i sin åndelig-sjelelige utvikling. Mathias Wais henviser til et Goethe-sitat i sin bok om biografiarbeide: «Mennesket har forskjellige trinn som det må gjennomgå, og hvert trinn fører sine særlige dyder og feil med seg, som i den epoke hvor de viser seg, betraktes som helt igjennom naturlovmessige og på en viss måte riktige. På det neste trinnet er mennesket igjen en annen og det er ikke mer spor av tidligere dyder og feil, men andre vaner og uvaner er trådet inn i deres sted. Og slik går det raskt, inntil den siste forvandling, om hvilke vi ennå ikke vet, hvorledes vi vil bli.» Denne innsikten innehar Goethe intuitivt, noe som kom til syne under hans overgang fra fornemmelsessjel til forstandssjel (28 år) i 1777. Han drar da på en hemmelig reise til Harz for å besøke en depressiv mann og bestige fjellet Brocken vinterstid. I diktet «Harzreise im Winter» tar han et oppgjør med bitterhet og negativitet, som «bare lukker en ute fra verden». Der dukker også sammenstillingen ‘hemmelighetsfull-åpenbar’ opp for første gang. Fra da av velger Goethe å ta itu med livet og virkeligheten slik den utfolder seg.
En av hovedkonfliktene i Eventyret handler om «lyktemennene» (Irrlichter) som med sin lettvinte omgang med sine gullmynter (abstrakt kunnskap) skaper store problemer for fergemannen som bare kan ta imot jordens frukter. De ansvarsløse lyktemennene dukker også opp hos kona til den gamle med lampen, og krever at hun skal betale deres skyld. Hun er forfengelig og redd for å bli usynlig under arbeidets tunge bør. Men da «tiden er inne» og porten til den underjordiske helligdommen skal åpnes, er det lyktemennenes viljestanker og entusiasme som er nøkkelen, slik at slangen kan gjøre sitt offer og bane vei for utviklingen av åndsselvet i menneskelivet (42-49 år). Eventyret viser også at foreningen mellom ynglingen og Liljen er en nådefull men risikabel affære hvis den ikke går rett for seg.
Goethe ble venn med Friedrich Schiller i 1794. Da han året etter fikk lese Schillers brev Om menneskets estetiske oppdragelse, ble noe vekket i ham, og Goethe ser for seg eventyrbildet mens han vandrer langs elven Saale i Jena. Han begynner diktningen allerede i vognen på vei til sommerens kuropphold i Karlsbad. Bare måneder senere, ved Mikaeli 1795, blir «Das Märchen» trykket i tidsskriftet Die Horen.
Ledet til teosofene
I en artikkel kalt «Goethes hemmelige åpenbaring» til Goethes 150-årsdag, skriver Rudolf Steiner for første gang om et høyere jeg: «Det mennesket som lar sin hverdagspersonlighet dø hen for å vekke det idealistiske menneske i seg, oppnår det høyeste. Hva en mystiker som Jakob Böhme har uttalt: Døden er roten til alt liv, det har Goethe uttrykt i slangen som ofret seg selv. Den som ikke kan komme seg løs fra sitt lille jeg, den som ikke er i stand til å utvikle det høyere jeg i seg, han kan etter Goethes mening ikke oppnå fullkommenhet. Mennesket må dø som én enkelt, for å gjenoppstå som høyere personlighet. Først dette nye liv, som – for å tale med Schiller – ligger under hverken for sanseligheten eller fornuften, er mennesket verdig.»
Ved Nietzsches død 25. august 1900 ble Rudolf Steiner bedt om å holde flere minnetaler om dikterfilosofen. Et medlem av Adyar-teosofiske selskap i Berlin var til stede og spurte om han også kunne holde foredraget i Teosofisk Bibliotek, noe Steiner sa ja til. Etter å ha talt om Nietzsche ble Steiner spurt om å komme tilbake uken etter, og han foreslo da å snakke om Goethes eventyr. For første gang kunne Steiner tale fritt og helt esoterisk om innholdet i Das Märchen. Det førte til at han ble bedt om å fortsette, og Steiner holdt da ukentlig foredrag om mystikken, som han utga som bok. (Mystikken, Antropos 2004)
Dermed var Rudolf Steiners skjebne med teosofene beseglet. I 1902 ble han leder av en nyopprettet tysk seksjon i Teosofisk Samfunn. Under sitt opphold i Weimar 1890–1897 hadde Steiner klart å fristille seg fra Schröers innflytelse da han tok doktorgrad og skrev Frihetens filosofi, samt noen år etterpå i Berlin. Foredraget han holdt 29. september 1900 ble et tidsskille, noe han også påpekte i et tilbakeblikk 25. september 1920: «jeg kan si det slik, det var faktisk urcellen (frøet) til denne bevegelsen! (das war eigentlich doch, ich möchte sagen, die Urzelle dieser Bewegung! The original cell was that lecture on Goethe’s secret revelation.)»
«Eventyret om den grønne slange og den skjønne lilje» av Johan Wolfgang von Goethe er oversatt til norsk av Ernst Sørensen og kan leses i boken Goethes åndsegenart, utgitt på Antropos 2011. Her gir også Rudolf Steiner sin innsikt i Eventyret.
LITTERATUR
Mathias Wais: Biografiarbeide – livsrådgivning, Jupiter, 1993/1997
Kaj Skagen: Morgen ved Midnatt – den unge Rudolf Steiners liv og samtid, verk og horisont 1861-1902, Vidarforlaget 2015
Per Øhrgaard, Goethe – Et essay, Gyldendal 2020
Synnöve Clason, Pudelns kärna. En bok om Johann Wolfgang Goethe, Bonniers 1999
Rudolf Steiner, Goethes verdensanskuelse, GA 6, Antropos Forlag 2007
Rudolf Steiner, Goethes åndsegenart, Antropos 2011
Sissel Jenseth er daglig leder i Dialogos og skribent.
Artikkelen er publisert i Mennesket 2025.
LES OGSÅ om studietur til antroposofiens vugge Weimar, Jena og Berlin.