Opplever vi i disse dager et sammenbrudd i vår sivilisasjon? Hvordan kan vi berge diplomatiet som en første mulighet?
GERALD HÄFNER INTERVJUET AV WOLFGANG HELD
i Das Goetheanum, 26. mars 2026
Wolfgang Held: – Hvordan opplever du den nåværende politiske situasjonen?
Gerald Häfner: – Vi står inne i en slags sivilisasjonssammenbrudd. En ny form for politisk makt festner seg. Den har spor av det totalitære. Dens mål er egeninteresse. Suksess får den som tankeløst bryter grenser, både indre og ytre sådanne. De som fortsatt respekterer grenser og setter ansvaret for helheten foran egne interesser, fremstår som utdaterte, hjelpeløse og udugelige. Ta internasjonal lov og rett som eksempel: Når en tysk kansler får spørsmål om hvorvidt en angrepskrig er lovlig, tør han kun engstelig svare at det er et sammensatt spørsmål. Da merker vi hvor langt internasjonal lov har erodert – til og med i Mellom-Europa. Internasjonal lov: forbud mot forbrytelser mot menneskeheten, forbud mot krigsforbrytelser, beskyttelse av sivilbefolkninger, respekt for menneskerettigheter, og fredelig løsning av konflikter, alt dette var engang – tross alt – en konsekvens av våre fryktelige erfaringer med aggresjonskriger. I våre dager er det for mange intet annet enn tomme ord uten makt eller effekt.
I en stadig mer dysfunksjonell økonomi er vi i dag vitner til de superrikes seiersgang, samtidig med at stadig flere mennesker opplever økonomisk forfall, tap av kjøpekraft, sikkerhet og fremtid. Oftere ser vi at enkeltstater blir offer for individer med sterke egeninteresser, manglende impulskontroll, uten samvittighet eller medfølelse. Og vi opplever forsøk på totalitær ensretting i medier og vitenskap. Dette er ingen hyggelig tid!
– Filosofen Hans-Georg Gadamer sa: – Hvis jeg går inn i en samtale uten en formodning om at han eller hun kan ha rett, da er det ingen samtale.
– Ja, det er en avgjørende forutsetning for enhver vellykket overenskomst. Jeg skulle ønske dette kunne være en rettesnor for all politisk adferd. Men i spørsmålene om Ukraina eller Iran gjelder eksakt det motsatte: Samtalene blir avbrutt til fordel for våpnenes tale. Man vil ikke vente for å se om en forståelse kanskje kunne være mulig. I noen tilfeller blir krigen det første handlingsvalg og gjennomføres som «preventivangrep», slik det forskjønnende blir uttrykt.
– Er det et misforhold mellom forbudet mot angrepskrig og verdenssamfunnets forpliktelse til å gripe inn ved forbrytelser mot menneskeheten?
– Forbudet mot angrepskrig er et tvingende folkerettsprinsipp. Forpliktelsen til å beskytte mot folkemord og forbrytelser overfor menneskeheten gjelder i dag på tilsvarende måte. I slike tilfeller vil det internasjonale samfunnet ha plikt til å handle. Rettsinstanser på dette nivået blir imidlertid ignorert eller bevisst sabotert. I de aktuelle krigene har de ansvarlige ikke engang konsultert sine egne nasjonalforsamlinger, for ikke å snakke om overnasjonale institusjoner. De handler for egen regning. Det dreier seg om territorier, innflytelse, makt, business, tilgang til råstoffer som olje, gass, uran og sjeldne jordarter. Idealistiske målsetninger spiller knapt noen rolle.
– Hvilken betydning har folkeretten i den sammenheng?
– Folkeretten, som er i utvikling, har et etterslep å ta igjen når det gjelder å lære utfra smertelige erfaringer. Skrittvis oppsto folkeretten i etterkant av tung krigføring. Rettigheter er en form for lærdom i fellesskap – individuelt så vel som på menneskehetsnivå. Hva skylder jeg den eller de andre? Hva må jeg gjøre utfra respekt for ham/henne/dem, og hvilke handlinger må jeg avholde meg fra? Å lære vil si alltid å stige høyrere i vår menneskelighet, å legge bak seg det som er galt, uverdig og umenneskelig. Da USAs visepresident på sikkerhetskonferansen i München uttalte at man ikke skulle overtolke lærdommene fra fortiden, ble jeg rystet: Hans oppfordring var: «Hold opp med å ville bli bedre mennesker!» Der ligger sivilisasjonssammenbruddet.
– Hva betyr dette for ditt menneskebilde?
– Mitt menneskebilde blir ikke berørt. Det er udelt positivt. Mennesker er, hver for seg, et under. De er storartede. Frie og sosiale vesener. De ønsker å være gode. Hver og en. Det individuelt onde er egentlig alltid noe som kan fattes og overvinnes.
Noe annet er det i sosiale sammenhenger. Der har vi ikke i samme grad lært oss å være menneskelige, slik vi har overfor våre nærmeste. I de nære relasjonene er vi allerede i vid forstand til stede, men ikke i den sosiale helheten. Her misbruker vi Jorden, betrakter den og våre medmennesker som rene objekter for våre ønsker. Reglene innen vestlig kapitalisme og østlig sosialisme lar oss bli som monstre, – overfor hverandre og kloden.
Et nærings- og handelsliv som pleier vennskap med Jorden og alle dens vesener, som oppfatter alle mennesker som søsken i stedet for konkurrenter eller fiender, må først vokse frem. I dag avgjøres imidlertid menneskenes skjebne i det sosiale. Vår fremtidige skjebne avhenger av om vi globalt lærer å omgås hverandre slik at forståelse, kjærlighet, å være til for hverandre, forsterkes, og at fremmedhet og fiendtlighet forsvinner.
– Og hvordan ser du dette i dagens politikk?
– I politikken er det helt avgjørende, men også det vanskeligste. Det har mange grunner. Jeg vil nevne én: Hvis et menneske med gjennomsnittlig indre modenhet, karakterstyrke og moral får en politisk utnevnelse, – når alt samtidig forenkles og forsterkes gjennom en digital forandret offentlighet – så møter vedkommende voldsomme fristelser. Derved kan han eller hun miste sin målestokk, sin indre retning.
I det personlige liv får våre handlinger konsekvenser for oss selv. Vi opplever følgene i våre umiddelbare omgivelser. Her bygges vår samvittighet. Vi ser hva vi forårsaker, vi med-opplever gleden så vel som smerten som våre handlinger utløser, og anstrenger oss for å gjøre det bedre i fremtiden.
Vi lærer og modnes. Slik oppdras vi av skjebnen. Den beskytter oss mot å miste det menneskelige. I politikken er det annerledes. Der opplever man ikke konsekvensene av sine handlinger. Disse er det andre som opplever. Man tar beslutninger – mange og vidtrekkende – men nettopp for andre. Det svekker vår følelse av ansvarlighet. Det er farlig og fører til at undertrykkelse, diskriminering, hets og krig kan fremstå som attraktivt.
– Hva skal man da rette seg etter?
– Den som går inn i politikken trenger ydmykhet, selvinnsikt, menneskekjærlighet og et klart indre kompass. For fristelsene er sterke. Og de blir større jo høyere opp i hierarkiet man befinner seg, fjernt fra menneskene. Derfor er kommunepolitikk ofte sunnere enn storpolitikken. Under små forhold kreves mer nærhet, og dermed vedvarende sosial korrektur.
Ved Trumps pressekonferanse den 11. januar 2017, etter hans første innsettelse som president, stilte CNN-journalisten Acosta presidenten et spørsmål. Trump avbrøt ham, pekte på mannen og sa i et skarpt tonefall: «You not! You are fake news!» Mens journalisten på nytt forsøkte å formulere sitt spørsmål, holdt jeg – og sikkert mange flere – pusten. Øyeblikket var helt åpent. Trump avskar ham igjen fra å tale, og pressetalsmannen truet Acosta direkte med forvisning fra pressekonferansen. Hva skjedde? Retten var på journalistens side, makten lå hos presidenten. De ansvarlige funksjonærene kunne ha sagt: «Herr president, vi har sverget ed overfor landets forfatning og er forpliktet av loven. Det forbyr oss her å gripe inn. Deres motpart er akkreditert pressekorrespondent. La ham snakke og besvar ganske enkelt hans spørsmål.» Med dette var det ingen som sa. Alle hadde angst. Journalisten ble målløs, og intet menneske i salen reagerte. Ennå handlet det ikke om de store ting. Men dette korte øyeblikket inneholdt allerede alt: ubegripelig kulde, forakt, ja brutalitet – og de andres stumme angst.
Hva gjør noe slikt med dem som deltar? Med et land? Med de øvrige mennesker i salen og millioner som følger sendingene, regjeringsmedlemmene, og med mennesket Trump? Og hva gjør det med et helt land, når følgende følelse vokser frem hos den som har havnet i en innflytelsesrik posisjon: «Jeg er hevet over loven, jeg kan tillate meg alt, og det skjer uten at det får noen følger for meg.» Det er fristelsen som – dog i svakere grad – enhver som innehar et politisk verv over tid vil oppleve.
De mekanismene som skulle beskytte oss mot dette, griper ikke lenger inn, det motsatte skjer: hemningsløsheten forsterker seg og smitter av på befolkningen. Bare tenk på kongress-stormingen i 2021. Dette var det jeg mente med sivilisasjonssammenbrudd.
– Hvordan kommer man til besinnelse?
– Vi kan i ethvert øyeblikk komme oss ut av tredemøllen og selv bestemme våre handlinger.
I min tid i den tyske Bundestag opplevde jeg flere ganger hvordan et fornuftig innspill, et forslag som kunne overvinne de utbredte tankemønstre, kunne nå frem til mine kolleger og fikk frem det menneskelige hos dem. Hver og en bærer en kjerne av godhet i seg.
Når man aner og søker, finner man denne kjernen – og kan slå en bro over til den. Et plutselig handlingsvalg utfra innsikt og godhet er mulig.
Ved starten av en politisk karriere vil så og si alltid en dypere idé, et positivt ideal stå som utgangspunkt og ledetråd på veien. Men vedkommende kan ha glemt dette i møtet med maktens renkespill, i underkastelsens eller fristelsenes irrganger – og dog kan idealene til enhver tid igjen lyse opp i jeget. Vi lever alle i den samme virkelighet av den levende ånd. Vi kan finne hverandre i dybden av ekte erfaringer og i tankens lys, og slik overvinne angsten og fordommene. Og vi er alle i vår tid på Jorden bestemt for hverandre – for hjelpende, støttende og tjenende gjenfinne erindringen om våre dypest menneskelige sider.
Ut fra dette er jeg bekymret over den aktuelle utvikling, men også full av håp. Jeg håper at det i Europa og navnlig i Mellom-Europa vil komme til en oppvåkning, nettopp der hvor man har hatt en like smertelig som lærerik historie med makt, vold, krig og utslettelse. En oppvåkning til at den krigerske logikken endelig kan finne sin slutt, hvor man i stedet for opprustning og maktbruk, går inn for diplomati, kommunikasjon og forståelse, selv om dette mer sannsynlig vil komme fra enkelte mennesker enn fra de for tiden politisk ansvarlige.
Slik kan en ny fredsbevegelse oppstå ut fra dagens problemstillinger. På 1980-tallet arbeidet man for «fred» som noe ytre. I dag må dette gå et nivå dypere. Når vi lærer å se det berettigede i den andre, fordufter all tanke på krig. Derfor må vi anstrenge oss for å forstå den andres engstelser og håp, og bygge veier av fruktbar og positiv samforståelse med den fremmede vilje – til det beste for den samlede menneskehet.
Gerald Häfner (f. 1956) tysk politiker, tidligere representant for partiet De grønne i den tyske Bundestag og har sittet i Europaparlamentet. Han er forfatter og Waldorfskolelærer og fra 2015 leder av Den sosialvitenskapelige seksjon ved Goetheanum, Sveits.
Til norsk ved Gunnar Ihlen
Artikkelen har tidligere vært publisert i Das Goetheanum 26.3.2026 og i Mennesket 2026.