Et besøk hos Sølvi Sørum – en nestor i eurytmifaget
AV DAG BLAKKISRUD
– Sånn ja, hvis du flytter den stolen litt dit, så kan du sitte der, og så sitter jeg her.
Og så tar vi den lysestaken litt til høyre … Sånn ja. Nå ble det riktig.
Det er noe med hvordan eurytmister forholder seg til rom. Ikke bare til bevegelsen i rommet, men til hvordan ting står, hvordan linjer møtes, hvordan et menneske kommer inn i et værelse. Kanskje litt ‘feng shui’, tenker jeg for meg selv. En slags usynlig symmetri. Noe som kjennes riktig uten at man helt kan forklare hvorfor.
Hos Sølvi Sørum virker denne følsomheten nesten innarbeidet i kroppen. Hun flytter ikke bare på en stol. Hun avstemmer rommet.
MENNESKETS LIKEVEKT
Sølvi har nettopp fylt ni-og-åtti år, og hun hører til pionerne innen norsk eurytmi.
Fremdeles hender det at det kommer brev og meldinger fra tidligere elever. Ikke sjelden fra mennesker som nå selv er blitt godt voksne.
– Særlig de som fikk helseeurytmi, husker det godt, sier hun. Noen hadde vansker med språk. Noen med synet. Noen med koordinasjon og bevegelser.
Hun folder hendene litt sammen.
– Du vet, det er så mye som henger sammen i mennesket.
Det er typisk Sølvi å si «du vet». Ikke som en talemåte, men som en invitasjon. Som om hun peker mot noe som allerede finnes der mellom oss, dersom man bare blir stille nok til å merke det.
– Det finnes en slags likevekt i mennesket, fortsetter hun.
– For eksempel når det gjelder synet. De fleste har et såkalt mesterøye. Ett øye som ser rett frem, mens det andre legger synslinjen sin inn mot denne rette linjen. Det er slik vi opplever perspektiv og dybde.
Hos de fleste spedbarn skjer dette av seg selv. Synslinjene finner hverandre.
– Kanskje henger det også sammen med utviklingen av selv-opplev-
elsen, sier Sølvi. – For plutselig når barnet begynner å si «jeg», er det ikke lenger helt ett med omgivelsene. Det begynner å oppleve seg som et eget vesen i verden. Da kan barnet også orientere seg i rommet på en annen måte.
Sølvi gjør en liten bevegelse utover med hånden.
– Men hos noen barn må man hjelpe litt. Hørsel og balanse henger jo også nøye sammen. Alt dette sitter i mellomøret. Derfor er rim og regler så viktige, sier Sølvi. – Versene er ofte morsomme, men samtidig fine øvelser i koordinasjon og konsentrasjon: «Akka bakka bonka rakka etla metla sjong dong fillifjong!»
– Før lærte barna slike ting av hverandre. De minste lærte av de større. Nå er det så mye annet som fyller oppmerksomheten, så lærerne må hjelpe mer til.
Hun blir stille et øyeblikk. – Mange barn er så oppe i hodet hele tiden nå.
Jeg spør hva hun gjorde på fødselsdagen sin.
– Å, da tok jeg med gjestene opp i Sørkedalen. Så gikk vi ut på jordene og lyttet etter lerka.
Hun lener seg plutselig frem i stolen.
– Og vet du? Lerkene kom! Og de sang! Høøøyt i sky!
Hun snakker om fuglene som om de var gamle bekjente.
HAUGEN VED SKOGEN
Bortsett fra noen avbrekk under studier og utenlandsopphold har Sølvi bodd hele livet i det gule huset på haugen i Liomveien 2 i Bærum. Huset ble bygget av hennes sang- og musikkglade foreldre, som fylte rommene med flerstemte sanger, instrumentklang og barneliv. Her løp Sølvi og hennes to brødre rundt og utfoldet seg.
Inntil huset ligger en liten skog, en slik skog det ikke lenger finnes mange av. Hos Sølvi er den fredet og et fristed for fugler, ekorn, rådyr, rev og grevling. Hadde det vært ulv og bjørn i Bærum, ville de sannsynligvis også fått bli.
– Du vet at det finnes elementarånder, sier Sølvi.
Hun sier det på samme måte som andre kunne sagt at det finnes blåbær eller maurtuer.
– Små vesener som lever blant stein og lyng. De holder liv i naturen, skjønner du.
De har studiegrupper hvor de snakker om slike ting. Og det slår meg at Sølvi aldri snakker om naturen som «landskap». For henne er naturen alltid levende. Besjelet. Befolket.
Kanskje er det derfor dyr og fugler føler seg så hjemme rundt huset hennes. Et sted de får være i fred fra den moderne verdens harde kategorier. Kanskje det er noe her som gjør at vi som kjenner Sølvi, tenker om henne som veldig selvstendig.
– Hvordan var det i oppveksten her? spør jeg.
– Du vet, sier Sølvi og ser på meg. – Foreldrene mine pleide å si: – Det er ikke så farlig med Sølvi. Hun greier seg selv!
Og det gjorde hun. Fra hun kunne gå, utforsket hun naturen omkring huset. Først den lille skogen. Så større og større sirkler. På ski innover marka, på svøm utover fjorden.
Det er lett å se for seg den unge Sølvi som beveger seg gjennom skogen alene. Ikke ensom, men oppmerksom. Som om verden hele tiden var i ferd med å si henne noe.
VERDEN ER ET ÅPENT STED
Jeg spør hvordan hun oppdaget antroposofien.
– Jeg gjorde som Steiner, sier hun og smiler. – Jeg begynte med teosofi.
Noen av vennene hennes hadde gått til fru Havrevold, en «klarsynt» dame som holdt møter og fortalte om karma og reinkarnasjon.
– Med disse tankene falt mye på plass for meg. Jeg visste med meg selv at slik måtte det være.
Da Sølvi fylte åtti år, reiste venner og familie i karavane helt opp til Meløy i Nordland. Der ble dagen feiret på gården til en venninne. Låven var bygget om til scene, og der ble Trymskvida fremført — innstudert av Sølvi selv.
Barnebarnet Lilja hadde fått rollen som en slags uautorisert figur i Eddaen: hun som stjeler Tors hammer og setter hele handlingen i gang.
Under en av middagene holdt Sølvis sønn Kristian tale. Det var ikke mange tørre øyne igjen rundt bordet da han fortalte om hvordan han og moren hadde reist rundt i Europa i en gammel bil. Uten penger. Uten planer også, i hvert fall nesten.
– Hvordan skal dette gå? kunne Kristian spørre.
– Verden er et åpent sted, svarte Sølvi. – Alt kan skje.
Det er en setning som først kan høres naiv ut. Men hos Sølvi er den ikke naiv. Den er åpningen til eventyret. Det vidunderlige og alltid skapende livet. En verden som faktisk åpner seg når mennesker våger å bevege seg i den uten frykt.
Sølvi tilhører en generasjon som reiste rundt og sov på sofaer hos antroposofer og opplevde Europa som et sted man kunne tre inn igjennom samtaler, musikk, tilfeldigheter og vennskap. Under disse reisene vokste det frem et varig vennskap mellom mor og sønn. To mennesker som oppdaget verden sammen.
LÆRERGJERNINGEN
Sølvi utdannet seg til lærer. Ikke helt uproblematisk, det heller – for Sølvi hadde sine egne ideer om hvordan skolen burde være. Etter noen praksisperioder, blant annet på Hadeland – og en spennende periode som lærer i Lebesby i Finnmark – ble Sølvi kjent med Solveig Pahle. Hun var en pioner innen undervisning av barn med alvorlige funksjonsnedsettelser og pedagogisk ansvarlig for Blindernveien skole og barnehage – et tidlig spesialpedagogisk tilbud for barn med cerebral parese og andre fysiske funksjonsnedsettelser. I dette miljøet blomstret Sølvis allsidige begavelse og hennes store kjærlighet til barn. Her ble hun også kjent med Guro og Steinar, som skulle bli venner for livet. Og Olaug Hagerup, grunnleggeren av Helsepedagogisk Rudolf Steinerskole i Oslo 1984.
EURYTMI OG SPRÅKFORMING
Etter noen år som lærer ved Steinerskolen forsto Sølvi at hun måtte utdanne seg videre. Det ble opphold ved Goetheanum i Dornach, hvor hun studerte eurytmi og språkforming. Hun var også i London hos den kjente eurytmipedagogen Margaret Lundgren.
Men den som kanskje fikk størst betydning for henne, var den norske pioneren Eva Lunde. Hun kjempet bokstavelig talt eurytmien inn i Steinerskolen i Norge, i en tid da det slett ikke var gitt at de lærde herrene i kollegiet på skolen var særlig interessert — verken i eurytmi eller i hva kvinnelige medarbeidere hadde å si for den sakens skyld.
Sølvi har også selv erfart hva det vil si å stå alene. – Steinerskolen er ikke alltid noe paradis, sier hun. – Det er et sted hvor sterke viljer brynes mot hverandre, og hvor konflikter kan oppstå. Men Sølvi har aldri tvilt på eurytmiens verdi.
ET GENIALT PEDAGOGISK REDSKAP
– Det vanskeligste for barn og unge i dag er ofte konsentrasjon, sier hun. – Evnen til å være til stede. Evnen til å lytte.
– Hvordan hjelper man et menneske til det?
– Mye handler om føttene, sier Sølvi. – Rytmisk gange. Fotøvelser. Klappeøvelser. Alt som handler om koordinasjon.
Hun demonstrerer mens hun snakker. Selv ordene må få en rytme.
– Holder man på med slike ting, klarer ikke hjernen å produsere den kontinuerlige tankestrømmen samtidig. Hodet får et øyeblikk av ro.
Hun gjør en pause.
– Og når hjernen først har opplevd dette stillhetsrommet, kan det bli til en ferdighet.
Det slår meg at Sølvi egentlig snakker om noe langt større enn pedagogikk. Hun beskriver en måte å samle mennesket på.
– Vi lever så splittet nå, sier hun stille. – Tankene ett sted. Kroppen et annet. Ordene et tredje. Hun ser ned på hendene sine. – Hvis vi har gjort eller sagt noe galt, sier vi ofte: «Jeg mente det ikke.» Men hva betyr egentlig det? Kanskje betyr det bare at vi ikke var helt til stede i det vi gjorde.
Jeg spør hva Sølvi tenker om helseeurytmiens fremtid.
Sølvi ser ut i luften og tenker seg om. – Vet du, sier hun. – Det faget er så krevende. Du må bruke tid – masse tid – på å studere og forstå. Jeg tror ikke det er så mange nå for tiden som har tålmodighet til å gå inn i et slikt fag. Men det skjer absolutt positive ting. Nylig er det etablert en forening for helseeurytmi der Anne Weidner, Runa Lunde og flere andre er aktive, og så har jeg løpende kontakt med Vilde Hegland som er en superdyktig helseeurytmist.
Så joda. Det går fremover. Jeg har tro på det, og at både barn og foreldre etter hvert vil bli mer oppmerksomme på mulighetene som ligger i både den vanlige eurytmiundervisningen og i helseeurytmien.
TILBAKE TIL SEG SELV
Sølvi mener at mye av eurytmiens oppgave ligger nettopp her: Å føre mennesket tilbake til seg selv gjennom bevegelse, rytme og oppmerksomhet.
– Det å få bevisstheten inn i handlingen – nærvær i bevegelsen – det mener jeg er noe av det viktigste vi kan gi barn.
– En slags meditasjon? spør jeg.
– Ja … men en meditasjon med kroppen.
Hun smiler litt.
– Det er jo så mye som avhenger av det å kunne komme ordentlig inn i kroppen sin.
Selv har Sølvi bakgrunn som gymlærer og kan masse om trening og idrett. I mange idretter er det jo ikke kroppen selv som er målet, men noe utenfor. En ball for eksempel. Et mål.
Jeg spør om kobberstavene, som ofte brukes i eurytmiundervisning, er ikke de også et ytre objekt, slik som en ball i idretten?
– Jo, men staven har ikke noe mål slik som ballen. Den skal ikke vinne. Ikke score. Ikke komme først frem. Den følger bare mennesket gjennom rommet. Dit jeg går, dit går også staven.
Kanskje er det nettopp dette som gjør eurytmien så vanskelig å forklare i vår tid. Den produserer ikke målbare resultater med én gang. Den fremmer ikke konkurranse, fart eller prestasjon. Den forsøker å utvikle indre nærvær. Oppmerksomhet. Samling. Det skjer i det skjulte.
– Jeg tror det geniale ofte skjuler seg i det enkle, sier Sølvi. Hun beskriver en av øvelsene hun har brukt gjennom livet: å gå opp på tå – og så langsomt, langsomt senke seg ned igjen.
– Det er en veldig enkel øvelse. Men den hjelper mennesket å komme til seg selv.
Nesten som mindfulness, tenker jeg. Helt uten app, uten skjerm, uten metodeapparat. Bare et menneske som forsøker å være helt til stede i sin egen bevegelse.
– Jeg tror mange foreldre merker hvor viktig dette er, også i hjemmet, sier Sølvi. – Alt går jo så fort nå. Noen skal i barnehage, noen på skole, så er det korps og ballett og trening og jeg vet ikke hva. Man kan jo bli andpusten bare av å tenke på det.
Hun ler plutselig igjen og ser bort på kjøkkenet.
– Vil du ha en øl?
Jeg ser opp.
– Alkoholfri selvsagt, sier hun lurt.
Dag Blakkisrud er eurytmist og språkformer og frilansreporter for Tøyen Tekstverksted.
Artikkelen har vært publisert i Mennesket 2026.