INTERVJU MED TOM TVEDT, FORBUNDSLEDER NFU
AV MARI LINDHOLT, OLA HENNINGSEN, TURID ULVEN
Veien frem til dette intervjuet har vært både lang og kronglete, så det var med stor entusiasme vi gikk fra Oslo S oppover mot Youngstorget denne første dagen i juni. Byen viste seg riktignok ikke fra sin beste side – det regnet og var litt småkaldt – men humøret var på topp!
Etter litt feiling og prøving fant vi til slutt ut hvordan calling-systemet fungerte og ble sluppet inn i bygningen. Syv etasjer lenger opp med heisen var det en ny calling, men nå gikk det lettere. Så ble vi vist inn i et stort konferanserom, og en hyggelig dame fortalte oss hvor vi kunne finne toaletter, samtidig som hun spurte om vi ville ha kaffe eller vann? Det ble mange inntrykk på en gang!
Til slutt satt vi der og ventet på dagens hovedperson, Tom Tvedt, som er forbundsleder for en av landets største interesseorganisasjoner for mennesker med nedsatte funksjonsevner. Vi hadde på forhånd laget en hel liste med spørsmål og satt og småpratet da han kom feiende inn og fylte rommet med sin rullende Rogalandsdialekt. Det var bare å henge med så godt vi kunne!
Vi presenterte oss som Skriveverkstedet på Vidaråsen, og Ola fortalte litt om bokprosjektet som vi også holder på med. Tom sa at dette prosjektet er viktig, og at han allerede gleder seg til at boken blir publisert. Så kom han inn på den spesielle historien til Camphill i forhold til NFU, og fortalte at han hadde oppfattet Camphill-landsbyene som institusjoner hvor folk ikke frivillig hadde valgt å bo, men at han fikk et nytt og positivt inntrykk av Camphill da han besøkte Vidaråsen i fjor høst, og ikke minst den fine samtalen han hadde med Ola!
Tom mener at synet på selvstendige bo- og levefellesskap for og med mennesker med spesielle behov, som f.eks. Camphill, nå er i ferd med å endres.
Så stilte Mari dette spørsmålet: – Hvem er du, og hva er NFU?
Tom fortalte at han har arbeidet for mennesker med nedsatte funksjonsevner og deres rettigheter i mer enn 30 år, selv om han i utgangspunktet hadde bestemt seg for å bli verdens beste håndballspiller. Men da han ble far til to barn som begge var født blinde, tok livet en annen retning. Han oppdaget at det var mye som manglet for at alle har de samme mulighetene. Så han bestemte seg for å forsøke å bli verdens beste pappa og startet en lang karriere som lokalpolitiker, ordfører, fylkesordfører og president i Norges Idrettsforbund m.m. Men fortsatt er det mye som mangler for at menneskerettighetene skal gjelde for alle.
Tom har vært leder for Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) siden 2021. Han definerer NFU som en menneskerettsorganisasjon. Den har nærmere 10 000 medlemmer, 180 lokallag og ett fylkeslag i hvert eneste av Norges 15 fylker. – Vi er en demokratisk organisasjon, med landsmøte hvert fjerde år hvor det bestemmes hva vi skal satse på, sier han. NFU driver dessuten internasjonal virksomhet i fem andre land, deriblant Nepal og Ukraina.
NFU er ikke en paraplyorganisasjon. Det er SAFO (Samarbeidsforumet Av Funksjonshemmedes Organisasjoner) som har kontor på samme adresse, noe som resulterte i at Tom etter intervjuet kunne hente inn Annette Jensen. Hun er prosjektleder for en stor undersøkelse knyttet til funksjonshemmede menneskers boforhold og trivsel. Og plutselig stod det klart for oss at Camphill også burde inkluderes i denne rapporten – noe vi nå håper å ha bidratt til!
Det var særlig tre temaer som kom opp i løpet av samtalen: Hvilke forhåpninger kan vi ha til virkningene av Funksjonshemmede-konvensjonen (CRPD) som nå er innlemmet i Menneskerettsloven i Norge. Vil det bli noen forskjell for dem det gjelder? Så snakket vi om utdanning på høyere nivå for mennesker med nedsatte kognitive funksjonsevner, og til slutt om muligheter for deltagelse i kulturlivet, inklusive idrett, for alle.
Tom sa at han ikke ville kunne svare på konkrete resultater av Funksjonshemmede-konvensjonen før tidligst om tre år fordi dette nå prøves i rettssystemet. Men han er kjempeglad for at Stortinget endelig stemte for lovforslaget. Det har allerede vært minst to saker som har fått stor oppmerksomhet i media; begge dreier seg om kommuner som vil tvinge mennesker til å flytte for å spare penger. NFU støtter medlemmene sine i slike saker. Men kommunene, som har vært tapende part i begge de nevnte sakene, har anket disse videre i rettssystemet. Til slutt kan saken gå helt opp til styrende organer i FN og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Så det kan ta lang tid å komme i mål, men samtidig er det en prosess som har startet. – Det er det viktige, for samfunnet mangler kunnskaper på dette området – folk vet jo ikke en gang forskjell på kognitive funksjonshemminger og fysiske funksjonsnedsettelser, sier Tom. – Derfor trengs det holdningsendringer, og veien går gjennom mer kunnskap på området.
Men selv om det fremdeles er en lang vei å gå, er forholdene langt bedre i dag enn tidligere. Tom forteller at så sent som i 1990 ble mennesker med spesielle behov sendt til sentralinstitusjoner, ofte langt vekk fra familien. Det skjedde både på grunn av fysiske, psykiske eller kognitive funksjonsnedsettelser. Barna hans ville for eksempel ha blitt sendt hjemmefra til Blindeskolen i Oslo dersom det ikke hadde skjedd forandringer.
Han mener også at utviklingshemmede barn ikke blir utfordret nok i det norske skolesystemet. De trenger å bli møtt som individer og ikke som en gruppe! Det som ofte skjer, er at de blir fritatt fra halvparten av skolefagene, for så – uten behovsprøving – å få uføretrygd når de fyller 18 år. Uføretrygden blir en slags endestasjon, og mange forblir uten skikkelig utdanning eller mulighet til et meningsfullt arbeid.
Mari forteller Tom at hun er student ved Steinerhøyskolen og at hun skal i gang på tredje året der i høst. Tom kjenner til dette pilotprosjektet, og at det nå blir et permanent tilbud. Han synes det er flott og har planer om et besøke på Steinerhøyskolen. Men for ham er den offentlige sektoren viktigst; den som gjelder for alle. Her synes han ikke det er lett å se noen lysning, dessverre.
Vi skyter inn at staten kanskje kunne la seg inspirere av Camphill og Steinerhøyskolen? Men Tom er redd for at staten i stedet vil bruke de frivillige som sovepute og gjerne la dem ta ansvaret. Derfor vil han kjempe for et offentlig tilbud for alle innen utdanningssektoren. Målet må være å gi ethvert menneske mulighet til å utvikle seg som frie individer utfra sine egne forutsetninger – og ikke bare bli behandlet som en gruppe.
Da vi kom til temaet kultur og mangfold, fortalte vi først litt om Camphill og Vidaråsens 60-års jubileum, og om sangspillet Vil du være med – så stig på! som både Ola og Mari var med i. Tvedt syntes det hørtes flott ut, og Ola la til at nesten hele landsbyen deltok – helt frivillig, uten at noen ble presset eller overtalt til å delta.
Samtalen kom likevel til å dreie seg mest om idrett og om friluftslivet. Tom Tvedt har ikke bare vært idrettspresident, han er også leder for alle Friluftsrådene i landet og en nestor i å få sportsarenaer tilgjengelige for alle som ønsker å delta. Også her finnes det lys i tunnelen, for det er ikke bare Ola-filmen som har skapt oppmerksomhet omkring annerledeshet de siste par årene – det har også fenomener som A-laget og Team Pølsa gjort.
Men kan vi nå håpe på at all oppmerksomheten omkring Menneskerettsloven og Funksjonshemmedekonvensjonen vil gi vind i seilene for dem som trenger det aller mest? Det gjenstår å se.
Vi var i alle fall fornøyde med vårt møte med en viktig person, som sa han gjerne vil komme på besøk til Vidaråsen igjen, og vi tror at dette kan være begynnelsen til et nytt samarbeide. Sammen er vi som kjent sterkere enn alene: Vil du være med, så stig på!