AV NIELS HENRIK NIELSEN
Et av de store spørsmålene er hvordan vi kan forholde oss til Rudolf Steiner og hans verk i dag. En måte å nærme seg dette på, er å se hvordan Rudolf Steiner beskrev sitt forhold til J.W. Goethe, som levde cirka 100 år tidligere. For Steiner kunne ikke bare forholde seg til den fysisk døde Goethe. Like viktig for ham var å forholde seg til den levende Goethe som utviklet seg i den åndelige verden. Steiner la særlig vekt på hvordan Goethes ideer og forestillinger levde videre og utviklet seg i menneskene på jorden. På samme måte kan vi i dag, cirka 100 år senere, forholde oss til den levende Rudolf Steiner.
Rudolf Steiner har gitt anvisninger om hvordan man kan komme i kontakt med ham etter døden. Men disse er, meg bekjent, bare gitt personlig til noen av hans elever – og de er nødvendigvis ikke gjeldende for andre. Det finnes også meddelelser fra mennesker som beskriver hvordan den ‘døde’ Rudolf Steiner har henvendt seg til dem umiddelbart etter sin død. Også disse stammer fra enkeltpersoner som sto ham nær. I tillegg finnes fortellinger fra nåtiden om ‘møter’ med Rudolf Steiner. Alt dette er ekstraordinære tilfeller, som det kan være vanskelig å forholde seg til.
Det finnes mer beskjedne måter å nærme seg det området der Rudolf Steiner virker videre gjennom sine tanker og ideer. Her vil jeg trekke frem to steder hvor han antyder hvordan dette kan skje.
I boken Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? understreker han at boken er en samtale som forfatteren fører med leseren. Det vil si at jeg inngår i et forhold til Rudolf Steiner når jeg arbeider med den. Og som i enhver annen menneskelig relasjon, i enhver samtale, er oppgaven gjensidig å gi rom til det som lever og bor i og bak den andres ord. Nå skal kanskje ikke formuleringen «… en samtale som forfatteren har med leseren …» tas helt bokstavelig, for hvordan skal bokens forfatter kunne høre hva leseren sier. Og forfatterens ord har vært de samme siden publiseringen, helt uavhengig av hvem som leser dem. Så hvordan kan det forstås? Min erfaring er at enhver som strever med å forstå og komme inn i en tekst av Rudolf Steiner, opplever at den etter hvert begynner å forandre seg. Ikke ordlyden, men forståelsen, tankestrømmen osv. endrer seg. Nye spørsmål og problemer dukker opp, og dermed også nye sammenhenger, synsvinkler og løsninger. Også under anstrengelsen med de ulike øvelsene, kan man plutselig oppleve inspirasjon til å gripe tingene an på en ny måte. Antakelig kan vi forstå den bevegeligheten som kommer i stand, som en samtale med forfatteren?
I boken Mystikken finnes det en annen mer indirekte, men likevel tydelig antydning om hvordan vi kan nærme oss dette. Steiner skriver: «Så paradoksalt det enn kan høres, er det likevel en sannhet: Den idé som Platon forestiller seg, og den samme idéen som jeg forestiller meg, er ikke to ideer. Det er én og samme idé. For det er ikke to ideer: den ene i Platons hode, den andre i mitt hode; tvert imot, gjennomtrenger Platons hode og mitt hode hverandre i en høyere betydning. Alle hoder som griper den samme, ene idéen, gjennomtrenger hverandre. Og denne idéen er bare til stede som en enkelt idé, én gang. Den er der, og hodene beveger seg alle til en og samme kilde, for å erverve denne idéen i seg.» Det må forstås slik at tilsvarende forholdet mellom Platon og Rudolf Steiner, gjelder det samme mellom oss og Rudolf Steiner – (uten sammenligning for øvrig). Hvis jeg trenger inn i ideer som lever i Rudolf Steiners bøker, så er ideene jeg tenker og forestiller meg, de samme som de ideene Rudolf Steiner tenker og forestiller seg. Den tidsmessige avstanden mellom Steiner og oss betyr like lite som den tidsmessige avstanden mellom Steiner og Platon. – Vi er et annet sted.
Vi er i den levende, rene tenkningen, hvor vi har løftet oss ut over den fysiske verdens språk og konkrete begreper. Vi er i «det bølgende, vevende tankehavet, den objektive tankeverdenen … Jeg må komme inn i denne situasjonen, som om jeg står ved kysten og dykker ned i havet og vever i det bølgende vannet. På denne måten kan jeg, stående ved den sanselige tilværelses kyst, dykke ned i tankenes bølgende hav. Den sanselige verdenen forholder seg som isblokker i dette havet.» Dette hav av tanker er tilgjengelig for alle mennesker, og det krever ingen særskilte okkulte evner!
Denne objektive, allmenne tankeverden er det som i første omgang er felles for alle mennesker – uansett hvor abstrakt det enn høres. Også avdøde mennesker kan virke i dette bølgende hav av tanker. Å løfte seg ut av den subjektive forstandstenkning og inn i denne levende verdenen, kan beskrives som en av vår tids viktigste oppgaver. Det er her vi forbinder oss med hverandre. For eksempel er de matematiske og geometriske begrepene like for alle mennesker. Sirkelen har bare ett konsept, og det er det samme i alle menneskers tenkning. Men hvordan hver enkelt av oss observerer, forestiller oss, tegner, opplever eller utfører en sirkel, er individuelt og avhengig av vår posisjon i verden.
Det er også bare én antroposofi, ett allment vesen, en universell idé som lever i tankens bølgende hav. Dette vesenet, denne levende idéen, kan individualiseres av hvert enkelt menneske. Det er imidlertid tre store utfordringer:
– kan jeg heve meg opp til denne allmenne idéverdenen,
– klarer jeg her å hente ut nye individuelle moralske impulser, og
– kan jeg anerkjenne den andres individualisering?
Hvis disse trinnene lykkes, så begynner jeg å realisere det Rudolf Steiner kalte etisk individualisme. Jeg blir selvstendig. Lykkes det ikke, blir jeg sittende fast i subjektiv individualisme, og da oppstår problemer.
Dette er en av de største utfordringene og et av de vanskeligste stegene vi i dag står overfor i antroposofien. Det er nettopp derfor Rudolf Steiners bøker er så vanskelig tilgjengelige. For det er krevende å komme inn på det som flyter og beveger seg, i og mellom ordene, setningene og avsnittene. Det er som i musikken, hvor vi opplever at det strømmer mellom tonene. Forskjellen er bare at musikalske opplevelser er lettere å oppnå enn mentale tankebevegelser.
Hvis jeg lykkes med å komme inn i tankebevegelsene, så kommer jeg inn i Rudolf Steiners tankebeveglser. Dette kan jeg oppnå når jeg bevisst forholder meg til tankeaktiviteten. Når man leser Rudolf Steiner, er det en god øvelse hele tiden å ha minst tre setninger i bevisstheten. Enhver setning er jo alltid knyttet til den forrige og den neste setningen. Men hvordan? Hva skjer imellom setningene? Hvilken aktivitet utspiller seg? På denne måten kan man begynne å oppleve tankestrømmen. Dette kan utvides til avsnitt, kapitler og bøker.
Når vi nærmer oss de levende tankestrømmene, kan vi også bli oppmerksom på hvordan tanker utvikler seg og forvandles i løpet av natten – spesielt hvis vi jobber med samme tekst i en periode. Jeg kjenner hvordan både mitt eget ubevisste liv og de levende tankene arbeider hele tiden. Nå kan jeg også begynne å stille spørsmål – også til Rudolf Steiner. Svarene kommer antakelig ikke som åpenbaringer der Rudolf Steiner snakker til meg. Det skjer sannsynligvis mer subtilt og ligger skjult i oppdagelsen av nye sammenhenger, hvordan spørsmålene stilles, eller som en impuls til handling.
Tankene som Rudolf Steiner tenkte, er levende tanker som utvikler seg videre i det levende tankehavet. Hvis jeg bare holder meg til ordlyden i hans skrevne verk, blir jeg som stående i fjæra. Men bruker jeg ordlyden som verktøy for å trenge inn i den levende tenkningens hav, så kommer jeg inn i en strøm hvor alt er i utvikling. Det er herfra vi kan hente inspirasjon og impulser til fornyelsen av det antroposofiske arbeidet. Siden også Rudolf Steiners tanker og antroposofiens vesen er i utvikling, må nye tanker og impulser nødvendigvis ha en annen karakter i dag enn for 100 år siden. Men Rudolf Steiners skrevne bøker er fortsatt den grunnleggende inngangsporten til dette levende tankehavet. Ordlyden er den samme, men tankestrømmen som jeg kommer inn i, og dermed også innholdet, er i stadig utvikling. – Og i det levende havet av tanker, utvikler vi oss i fellesskap – både levende og døde.
Niels Henrik Nielsen er formann i Antroposofisk Selskab i Danmark. Artikkelen har tidligere stått i det danske Antroposofi 1-2025. Til norsk ved Sissel Jenseth
Artikkelen er publisert i Mennesket 2025.