«Midt under borgerkrigen på 1000 til 1300-tallet, vet vi at det ble bygget rundt 1000 stavkirker i Norge. Stavkirkene vitner om et menneskebilde og en kristendom som står i sterk kontrast til den rådende håndhevelse av den romersk-katolske kirke. Det sier seg selv at bak dette må det skjule seg en sterk og betydningsfull impuls. Ingen kan vel med hånden på hjertet si at vår gåtefulle stavkirkearv er ferdig utforsket i dag. Men vi aner at det her skjuler seg viktige fremtidsimpulser som bare venter på å komme frem i lyset. Kan de bidra til en fornying og inderliggjøring av antroposofien blant menneskene?» Dette skriver Jan E. Guettler i sin artikkel om Iona i Antroposofi i Norge 1-2016, utdraget står på siste side i artikkelen.
Åpent forum – nettverk
Nettverket Vår nordiske arv ble etablert i 2015 som et åpent forum for mennesker innen den antroposofiske bevegelse som er interessert i og arbeidet med temaer som den norrøne mytologi, runenes gåte, stavkirkenes uttrykksform, eventyret og Askeladdens betydning, nordisk naturforståelse, samt den keltiske (iro-skotske) kristendommens innvirkning her nord. På denne nettsiden vil vi synliggjøre noe av aktiviteten dette har brakt med seg, samt aktuelle artikler og bøker om temaene. Siden 2012 er det også arrangert en rekke studieturer for å belyse disse temaene, både i Norge og utlandet.
Nettverket har noen fellesmøter i løpet av året, og arrangerer seminarer, omvisninger og studieturer. Kontaktperson er Sissel Jenseth, m 975 63 875, .
Stavkirkenes billedspråk
I boken Stavkirkernes billedsprog – fordybelse og tolkning av Flemming Distler og Edda Distler (illustratør) utgitt på Forlaget Stillits, Århus 1997, peker Distler på at det i Europa skal ha vært atskillige mysterieskoler, fra de iro-skotske (keltiske) misjonærers innsats fra 5.-12.-13. århundre, til den store Chartres-skole. I Norge har det vært snakk om en Vestfold-skole, men kanskje også en Urnes-skole og Heddal-skole, med flere. Flemming Distler håper at hele den rike stavkirkekunsten etter hvert vil bli erkjent som en helt og holdent kristen kunst. I sine kvaliteter bærer den urkristendommen, som på sin johanneiske måte levde videre i den iro-skotske kristendommen til menneskehetens åndelige fremme. Som Christian Morgenstern uttrykte det; «Vi står ikke ved slutningen, men ved begynnelsen av kristendommen».
Les også Jan E Guettlers artikkel om Stavkirkenes billedspråk. Hva forteller stavkirkene? Åpenbarer de en fortelling som gjelder vår tid, og hvor stammer fortellingen fra? Man antar at det opprinnelig har eksistert rundt 1000 stavkirker her i landet, men det har også vært nevnt tall opp til 2000. I dag er det bare 28 stavkirker tilbake, bygget mellom 1130 og 1350. De fleste av disse finner vi i det indre av Østlandet og det indre av Sogn. Flere andre områder i Nord-Europa har hatt stavkirker, men av disse er få spor tilbake. Artikkelen stod i Antroposofi i Norge 3-2015.
Runenes hemmelighet
Johannes Hohlenberg holdt seks foredrag i Oslo i 1928 som er samlet i boken Edda i antroposofiens lys. Her skriver han: «Den som kan uttale tingenes indre vesen, slik at det virkelig er tingen han gir klang, han mestrer runene. I det øyeblikk mennesket uttaler tingens vesen, virkelig åpenbarer tingens vesen, så har det også makt over den. Dette er nettopp hemmeligheten ved runene. Hvis mennesket behersker runene og uttaler tingenes vesen, så virker det på tingene selv, da behersker det dem og gjør med dem hva det vil. Runene er åpenbaringen av tingenes vesen, karakter og eiendommelighet. […] Odin kan ved hjelp av sine runer hele sår, få ild til å opphøre, stormen til å legge seg, og gjøre menneskene usårlige, lege sykdom, tvinge et menneske ti å elske, vekke døde så han kan tale med dem. Det vil si at i det han uttaler hemmeligheten ved ting, har han makt over den. Denne runesang er høydepunktet i dette merkverdige diktet som kalles Håvamål.»
Keltisk kristendom
I et foredrag i Vidargruppen høsten 2015 viser Otto Krog til sammenhengen mellom den keltiske kristendommen, antroposofi og bevissthetssjelens utvikling. «I det keltisk-kristne forelå en sterk opplevelse av at man i all positiv erkjennelse var i samklang med og ble hjulpet av himmelske vesener. […] Druidene, mente man, hadde holdt sine religiøse ritualer i eikelunder. Det var heller ikke fremmed for de keltisk kristne å ha sine gudstjenester i naturen. For dem var ikke naturen noe demonisert. De så det åndelige i det hedenske, noe Steiner har betonet viktigheten av. Dersom vi ikke ser det åndelige i for eksempel Vidarskikkelsen, har vi ikke forstått vår egen kristendom. Det problemet hadde ikke kelterne. De skrev ned – med full respekt og verdsettelse – myter og sagn fra hedensk tid. Og når de kom til et nytt område der folk ble kristnet, var det ikke noe krav om at folk la fra seg de gamle skikkene. Det var snarere slik at kelterne kristnet de gamle skikkene.»
Askeladden som utviklingsvei
I sin bok Av Norges indre historie skriver Olav Stokland om Askeladden: «Ubevegelig, sotet og sløv sitter den yngste sønnen i husmannsstuen. En tilstand som Askeladden i begynnelsen alltid befinner seg i ‹… indtil han med Eet træder frem›.» På sin vei gjennom livet – gjennom eventyrskogen – treffer Askeladden først og fremst det som er mindre begunstiget enn han selv. Med Askeladd-bevisstheten klarer han å se de rike mulighetene, som kan forstås som menneskelige krefter i forkledning. Olav Stokland peker på hvordan fantasien løfter Askeladden ut over det jordbundne, og henviser til Friedrich Schiller; at menneskets høyeste evne er ‹der Spieltrieb› – trangen til å leke. Og ikke minst er latteren en guddommelig gave. Ved den hever man seg opp over livets trivialiteter. Askeladden er fremtidsrettet og kan være vår veiviser i denne nye måte å forholde seg. Han representerer en tilbakeholdenhetskultur. Å hegne om gloen – den åndelige kontakten – er det vesentlige for ham.
Menneskehetens åndelige utvikling
Bernard Lievegoed viser i boken Mänsklighetens andliga utveckling: gamla och nya mysterier (Christofoor 1990/Telleby Bokförlag 1993) hvordan menneskeheten tidligere har blitt ledet fra den åndelige verden, hvor mysteriene spilte en viktig rolle. Men disse mysterietradisjonene har langsomt ebbet ut, og en helt ny spirituell kultur må oppstå der menneskemøter og samarbeid spiller en vesentlig rolle. Samtidig trengs en innsikt i de fire åndelige mysteriestrømningene som har virket i Europa. Boken som er oversatt til svensk, er i dag utsolgt fra forlaget, og nettverket Vår nordiske arv, har påtatt seg oppgaven å få boken til Bernard Lievegoed oversatt til norsk og utgitt i løpet av 2020 på Antropos forlag. Les første kapittelet i boken som stod i Antroposofi i Norge 1-2016. Les om utgivelsen her.
De nordiske folks oppgaver
Et sentralt tema i Rudolf Steiners foredragsvirksomhet i Norge er de nordiske folks oppgave innenfor et større kulturfellesskap. I 1921 holdt han tre foredrag i Oslo, Nordens folk mellom øst og vest, hvor han knytter an til Norges og Sveriges spirituelle fremtidsoppgaver: «… den norske folkekarakter har i dag, nettopp i vår tidsalder anlegg for underbevisst å lære visse naturhemmeligheter å kjenne i indre betydning. Ikke gjennom ytre forstandsviten, men gjennom den viten som dere utvikler i de åndelige legemer mellom innsovningen og oppvåkningen, når dere er der ute i rommet uten å betjene dere av sansene; når dere utenfor legemet opplever det åndelige i planteverdenen, i sten og klippe, i trærnes sus og havets brus; når dere ikke betrakter alt dette med fysiske sanser, men betrakter det mens dere er utenfor legemet og vandrer omkring innenfor deres norske område mellom innsovningen og oppvåkningen.»
Les også om Rudolf Steiners ‹Norges-profeti›– Jetzt wird es sich hier stauen, av Harald Haakstad. Og Rudolf Steiner og Norden, hentet fra boken Antroposofien i Norden (Antropos 2008).