Harald Haakstad
Det eksisterer en del negative «myter» om antroposofien og dens grunnlegger Rudolf Steiner – forestillinger, påstander eller beskyldninger som engang er blitt lansert og senere resirkulert fra forskjellig hold. Mange av dem går helt tilbake til Rudolf Steiners egen tid. I det følgende går vi inn på noen av disse «mytene», som handler om vrengebildene av antroposofien og om hva den ikke er.
Antroposofien er ikke «synkretistisk»
På 1960-tallet fremsatte den svenske religionspsykologen Hjalmar Sundén («Rudolf Steiner: En bok om antroposofin») en teori om at Steiners enorme produksjon i hovedsak berodde på en kombinasjon av selvsuggesjon og ubevisst påvirkning fra en omfattende lesning. Ifølge Sundén skal altså Steiner bare ha innbilt seg at hans egen antroposofi bygget på selvstendig klarsynt forskning. Denne avvisningen av antroposofiens ekthet – og av Rudolf Steiners troverdighet og integritet som kulturpersonlighet – har nå og da blitt fremmet av kritikere også her i Norge. Påstandene om at antroposofien er «synkretistisk», kun en blanding av ulike innhold fra forskjellige åndelige, mystiske, religiøse og vitenskapelige tradisjoner, tjener generelt som en «plausibel forklaring» på et fenomen som tidens materialisme og positivisme har stilt seg uforstående og fornektende til: muligheten av en rasjonelt begrunnet forskning i oversanselige verdener. Denne forutsetningen ligger også til grunn for en større akademisk avhandling av vitenskaps- og religionshistporikeren Helmut Zander («Anthroposophie in Deutschland», 2007). – Av lignende art er forestillingene om at antroposofien er en slags «oppvarming» av antikkens gnostisisme, slik det ofte er blitt hevdet fra kirkelig hold.
«Den merkelige seer»
I mer moderat form er beslektede karakteristikker av antroposofien blitt fremsatt i et større verk om norsk idéhistorie (bind V:«De store ideologienes tid», Oslo 2000). Her omtaler forfatteren Hans Fredrik Dahl også Steiners «egenartede, synkretisktiske lære» og dens «sammensatte og rikholdige karakter – den spente fra teosofi og okkultisme til opplysningsfilosofi og fysikkens hard facts». Men selv om antroposofien også i denne sammenhengen havner i skuffen «synkretistiske retninger med et utpreget religiøst innhold», er Dahl noe mindre påståelig enn mange av sine tidligere meningsfeller. Med karakteristikker som «Steiners merkelige, seende personlighet» eller «den merkelige seer som søkte sannheten om det oversanselige gjennom naturvitenskapen» synes Dahl å holde en aldri så liten dør på gløtt for at saken kan ha flere sider. Inntrykket forsterkes av at han i bokens forord også siterer en «profetisk» uttalelse av Steiner fra et besøk i Norge, som hos flere kulturpersonligheter – tydeligvis også hos Dahl selv – har vist seg å vekke en viss interesse.
Nye erkjennelser
På samme måte som ny forskning ofte dokumenterer (eller avkrefter) gammel viten, kan det heller ikke være påfallende at man i antroposofiens begrepsunivers gjenkjenner elementer fra andre, eldre esoteriske og spirituelle tradisjoner. Dette utelukker naturligvis ikke at erkjennelsene i seg selv og måten de er fremkommet på, har en opprinnelig karakter. Antroposofien bekrefter mange gamle innsikter, og den aktualiserer og fornyer andre (reinkarnasjon og karma, kristologi). Men ikke minst fremsetter den en mengde nye og originale erkjennelser som ikke lar seg sannsynliggjøre gjennom «synkretisme»-begrepet. Det er heller ikke egnet til å forklare den originale impuls- og initiativkraft som utgår fra antroposofien, og som har gjort den til en virksom kulturfaktor over hele verden.
Opprinnelighet og kontinuitet
Den egentlige karakteren av Rudolf Steiners verk kan beskrives med begrepene opprinnelighet og kontinuitet. Med opprinnelighet menes at antroposofien som helhet er en frukt av en genuin erkjennelsesmåte, der naturvitenskapen og dens forskningsholdning danner en avgjørende forutsetning, slik Steiner så ofte har redegjort for i sine verker. Med kontinuitet menes at antroposofien knytter an til og oppfatter seg å stå i sammenheng med mange andre filosofiske, religiøse, vitenskapelige og kulturelle strømninger i menneskeheten. Den vil være en fortsettelse under nye fortegn og med et nytt paradigme som utfordrer den bestående bevissthetssituasjon.
Helstøpt
Slik sett fremstår ikke Rudolf Steiners verk som et konglomerat, men et sammenhengende, integrert hele. Sagt i et bilde: Granitt er en opprinnelig og helstøpt bergart, men inneholder likevel bestemte bestanddeler som også kan opptre hver for seg. Blander man feltspatt, glimmer og kvarts på en ytre måte, får man likevel ikke granitt. Det siste ville være et bilde på «synkretisme», mens antroposofien fremstår som opprinnelig og helstøpt.
Antroposofien er ikke «rasistisk»
Den mest diskvalifiserende dom en tankeretning idag kan få, er å bli stemplet som rasistisk eller raseideologisk. Den slags anklager har i noen tilfeller også blitt rettet mot antroposofien, og da alltid i forbindelse med isolerte utsagn i Steiners foredragsverk.
«Menneskesyn basert på individers likhet»
For den som har en helhetlig kjennskap til Steiners arbeid og ikke bare bygger på løsrevne sitater, mangler beskyldningene om rasisme ethvert seriøst grunnlag, til tross for at det finnes spredte enkeltutsagn i Steiners verk som en moderne leser vil reagere på eller finne uakseptable. En nøytral undersøkelseskommisjon i Holland (ledet av juristen Ted van Baarda ved Humanitarian Law Consultancy i Haag) gransket hele Rudolf Steiners verk – til sammen ca. 90 000 boksider – med henblikk på anklagene om rasistiske holdninger. I hele dette enorme materialet fant kommisjonen til sammen 16 uttalelser – uten unntak enkeltutsagn i stenogrammene fra Steiners foredrag – som idag ville kunne oppfattes som strafferettslig diskriminerende. Kommisjonens sluttrapport fra år 2000 konkluderte likevel helt utvetydig: Enhver antydning om at rasisme er en del av antroposofien, er kategorisk feilaktig. Kommisjonen understreket at «Rudolf Steiners menneskesyn er basert på alle individers likhet og ikke på antagelsen av noen rases overlegenhet i forhold til andre. Antroposofi står i diametral opposisjon til sosialdarwinisme, hvor begrepet om ’survival of the fittest’ fører til den sterkeste rases dominans. Det sentrale i Steiners samfunnssyn er en samlet menneskehets kosmopolitiske streben, uten hensyn til forskjeller mellom raser og folkegrupper.»
Rudolf Steiner som aktiv motstander av rasisme
For å fastslå dette trenger man imidlertid ingen undersøkelseskommisjon; allerede et første bekjentskap med antroposofien vil vise at hele ånden i Steiners verk står i skarp kontrast til beskyldningene om raseideologi. Det bekreftes også av to nyere avhandlinger av Hans-Jürgen Bader og Lorenzo Ravagli, som har foretatt en grundig kontekstuell analyse av de problematiske utsagnene som ofte siteres fra Steiners verk. De konkluderer med at Steiner – på tross av saklige og berettigede innvendinger mot visse utsagn – må kalles en aktiv motstander av rasisme og antisemittisme. De viser også at beskyldningene om rasetenkning gjennomgående bygger på usannferdige eller tendensiøse sitatkonstruksjoner og en lemfeldig, ukritisk omgang med kildene, eller i beste fall en uforståelig mangel på historisk bevissthet. Egentlig kan slike beskyldninger bare være begrunnet i et ønske om å skade eller av andre grunner angripe antroposofien og det antroposofiske arbeidet.
Raseidealer er «dekadanseimpulser»
Det finnes i Steiners foredragsverk et vell av eksplisitte utsagn som imøtegår og avviser en tenkning bygget på rase-, nasjonalitets- eller annen etnisk gruppetilhørlighet. Hans syn kommer f.eks. godt frem i en uttalelse fra 1917: «Et menneske som i dag snakker om raser, nasjoner og stammetilhørlighet som idealer, snakker om dekadanseimpulser i menneskeheten. Og tror man at man med disse såkalte idealene presenterer fremskrittsidealer for menneskeheten, så er det en usannhet. For ikke noe vil bringe menneskeheten mer inn i dekadansen enn en spredning av idealer bygget på rase-, folke- og blodsfellesskap.» I lys av de påfølgende tiårenes etniske katastrofer i Europa (og i andre deler av verden), like frem til 1990-tallets Balkan og Rwanda, må det fastslås at disse ordene har bevart en uhyggelig og påtrengende aktualitet. Steiner kritiserte skarpt den amerikanske president Woodrow Wilsons begrep om «folkenes selvbestemmelsesrett», som han mente ville føre til xenofobi (fremmedfrykt): spørsmålet om hvem som tilhører et bestemt folk kunne fort bli kynisk utnyttet av nasjonalistiske politikere og få foruroligende konsekvenser. I denne forbindelse brukte Steiner nettopp de etniske konfliktene i Jugoslavia (nydannet 1919) som eksempel.
«Etisk individualisme»
Antroposofiens kjerneanliggende har fra første stund vært å gi utviklingsrom for det individuelle i hvert menneske. I Steiners samtid, da f.eks. teoretisk rasehygiene var en selvsagt bestanddel i det meste av «vitenskapelig» tenkning rundt menneskelige avvik, var ikke dette noen selvfølgelig holdning. Men Steiner var en av dem som klart og utvetydig distanserte seg fra en gjengs biologisk determinisme. Hans filosofiske posisjon var «etisk individualisme», slik han hadde utformet den allerede i på 1890-tallet i Frihetens filosofi. Denne grunnholdningen lå naturligvis også til grunn for Steiners pedagogiske og helsepedagogiske ansatser.
Antirasistiske holdninger
Ser man i det hele tatt på det praktisk-antroposofiske arbeidet, gjøres alle beskyldninger om raseideologiske holdninger grundig til skamme. Tvert imot er solidaritet med ressurssvake grupper i samfunnet en kjennetegn på antroposofi i praksis, slik det f.eks. kommer til uttrykk i pedagogiske initiativer for barn i sørafrikanske og søramerikanske slumstrøk, eller i det helsepedagogiske arbeidet for utviklingshemmede barn og voksne over hele verden. Den første skolen som opprettet raseblandede klasser under apartheidregimet i Sør-Afrika, var en steinerskole. Svenske og danske antroposofer har drevet sosialt og pedagogisk bistandsarbeid i Afrika i mange år (gjennom foreningen Sofia og Sanduko-prosjektet). Mange lignende eksempler kunne trekkes frem.
I Hitler-Tyskland reddet antroposofiens menneskesyn livet til barn og unge i de helsepedagogiske institusjonene. Samtlige elever unngikk eutanasi, de aller fleste også sterilisering. Her i Norge var det antroposofiske miljøet forut med å tone flagg mot nazismen, f.eks. gjennom Alf Larsen med tidsskriftet «Janus» tidlig på 1930-tallet.
Ekstremt lav fremmedfiendtlighet i steinerskolene
All mulig entydig dokumentasjon til tross, de grunnløse beskyldningene om rasisme og fremmedfiendtlighet har oppvist en eiendommelig hårdnakkethet. I 2006 ble det f.eks. i et tysk fjernsynsprogram hevdet at steinerskolene formidler fremmedfiendtlige holdninger. Og igjen kunne påstandene grundig tilbakevises, denne gang av tørre fakta fra en omfattende empirisk undersøkelse gjennomført av Kriminologische Forschungsinstitut Niedersachsen. Resultatene viste faktisk en fullstendig motsatt tendens: både når det gjelder fremmedfiendtlighet og høyreekstreme holdninger, ligger steinerskolelever på aller laveste nivå. Mens 24,7% av elevene i vanlige tyske grunnskoler hadde fremmedfiendtlige og 9,5% høyreekstreme holdninger, viste de tilsvarende prosenttallene for elever i Waldorfskolen 2,8 og 1,2. I sum var fremmedfiendtlighet 9 ganger mer utbredt i offentlig grunnskole og 3 ganger mer utbredt i offentlige videregående skoler enn i Waldorfskolen. Undersøkelsen viste også at såkalte «macho-holdninger» (liberalt syn på bruk av vold som legitim reaksjonsmåte i person- eller ekteskapskonflikter) scoret svært lavt i Waldorfskolene (0,3 % av spurte tiendeklassinger). Lignende resultater er nylig dokumentert i en svensk undersøkelse ved Bo Dahlin fra Universitetet i Karlstad. Også de bidrar til å vise antroposofiens sanne ansikt i idé og praksis: menneskeverd, sosialitet og individuell utvikling.
Videre lesning
Artikler:
Kaj Skagen: Rudolf Steiner og antisemittismen, Morgenbladet 5. juni 2015.
H.-J. Bader, L. Ravagli: Rudolf Steiner – en aktiv motstander av antisemittismen
Bøker:
Raseidealer er menneskehetens forfall. Antroposofien og anklagene om antisemittisme. Manfred Leist, Lorenzo Ravagli, Hans-Jürgen Bader og et essay av Cato Schiøtz: Antroposofi og antisemittisme – situasjonen i Norge og om Alf Larsen spesielt. (Antropos forlag, 2012)
Kaj Skagen: Morgen ved midnatt (Vidarforlaget 2015), kapittelet om «Verdenshistoriens feiltagelser» (s 315-369).